Satire over det norske

Fortsatt finnes det mennesker som tror at tegneserier primært er for barn. Bare for å ha sagt det, Christopher Nielsens tegneserier er ikke laget for barn. Genremessig befinner de seg i tradisjonen til de amerikanske undergrunns-seriene som var populære i USA på 60- og 70-tallet. Det som utmerket disse seriene var store doser vold, sex og rus. Da Nielsens dataanimerte versjon av «To trøtte typer» ble vist i tretten episoder på NRK i 2000, ble den lansert som voksen-tv, nettopp på grunn av innholdet. Selv om grunnmuren i Nielsens produksjoner i følge han selv er sex, vold og dop, er problemet i møte med et ungt publikum neppe seksuelle grovheter, vulgær humor og uslipt språkføring, men heller at deler av dialogene kanskje kan fremstå som datert og ukul. Dessuten er det grunn til å spørre om tegneseriemediet i det hele tatt appellerer til ungdommer i dag? Tegneserien nådde en popularitetsmessig topp på 70-tallet, da Nielsen vokste opp, men siden 80-tallet har snittalderen på dem som leser tegneserier gradvis økt. En årsak til at tegneserier tiltrekker seg et voksent publikum er at de i alt større grad aksepteres som en litterær form, noe utstillingen på Henie Onstad kunstsenter kan sees som et bevis på.

Energisk arbeidsmoral

Utstillingen «Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud» er nærmest en mønstring av hendelser i Nielsens karriere. Debuten som tegneserieskaper i Gateavisa, Psykose og Brage på 80-tallet, fotodokumentasjon av graffiti fra Ulsrud T-banestasjon, striper fra tegneseriealbumet Homo Norvegicus som gjorde braksuksess på 90-tallet, platecovere, den Amanda-belønte animasjonsfilmen «Slipp Jimmy fri» og kostymene fra teateroppsetningen «Verdiløse menn» som ble spilt for fulle hus på Nationaltheatret, samt maleri og installasjonskunst fra de senere årene, er bare noen eksempler på Nielsens rike produksjon. Veggene i den største salen på Henie Onstad er nærmest bomba med tegneserier, noe som gir et litt kaotisk inntrykk, men for så vidt speiler Nielsens energiske arbeidsmoral.

Mange har hevdet at Nielsen først og fremst er historieforteller, snarere enn tegner, og utstillingen i sin helhet bygger opp under det. Med visuelle virkemidler og interaktive installasjoner presenterer Nielsen et satirisk bilde av det norske samfunnet som gjennomsyret av misunnelse, fremmedfiendtlighet, grådighetskultur og bitterhet. I hvilken grad et ungt publikum fanger opp ironien bak de indoktrinerte uttalelsene som strømmer ut av de svarte og hvite spillfigurene i Nielsens Rasistsjakk som inngår i «Misfornøyelsesparken», er ikke lett å si, men uansett er et parti en god øvelse i kritisk refleksjon. For noen år tilbake strøk nærmere 2000 elever i den videregående skolen til eksamen, fordi de ikke forsto ironien i en tekst av Kjartan Fløgstad. Ideen bak «Misfornøyelsesparken» er at Nielsens eksperimentelle tivolispill skal fremkalle publikums misnøye gjennom interaksjon, og samtidig være fortellende eksempler på misnøye.

Etter døden-tilværelse

Mange kjenner Nielsen først og fremst som tegneserieskaper. For noen vil utstillingen innebære et første møte med Nielsen som billedkunstner, enda han ble møtt med begeistring fra både presse og publikum under Høstutstillingen i 2012 med installasjonene «Sarkofag»og «Mausoleum». Dette var også favorittverkene til mange av ungdommene som så dem på Kunstnernes Hus. «Sarkofag» er det første publikum støter på på Henie Onstad. På en direkte og utilslørt måte, ispedd en stor dose overdreven tegneseriehumor, iscenesetter installasjonen en paradoksal etter døden-tilværelse. Nielsen har i samarbeid med håndverkere konstruert en kiste etter egne mål, som han i tråd med vikingenes gravskikker har innredet med tanke på det gode liv i dødsriket. I Petter Smart-stil har han integrert personlige eiendeler og utstyr som samlet sett fremstår som en hyllest til innovatører og kunstnere som lever videre gjennom verkene sine.

Her finner man en oppblåsbar-Barbara-dukke, Rubiks kube, vinylsingler med evergreens og tilhørende platespiller, årgangswhisky samt Marcel Prousts syvbindsverk «På sporet av den tapte tid» og James Joyces «Ulysses» – tunge litterære kolosser som kunstneren ikke har planer om å komme seg igjennom i sitt jordiske liv. En ekstra bonus som ikke var på Høstutstillingen, er en latekslignende dukke, forestillende et halvråttent lik, i kisten. Ifølge en «Hvor lenge lever du-test» i Dagbladet som kunstneren tok for noen år tilbake, var nemlig konklusjonen at Nielsen skal leve i 55 år, kort sagt frem til 2018. En av grunnene til at dette arbeidet ble så godt mottatt under Høstutstillingen, kan skyldes Nielsens uhøytidelige forhold til det mange av oss frykter aller mest – døden. Det er farlig å leve, og spesielt i ungdomsårene får spørsmålet om døden en ny type realitet.

En epoke i norsk historie

Et panoramastort flyfoto av Ulsrud en gang på 70-tallet, der svarte påtegnede piler peker ut viktige koordinater i Nielsens barne- og ungdomsår, poengterer meningsfullt utstillingens forankring i kunstnerens liv. Uten dette geografiske og historiske ankerpunktet ville kanskje noen av de generasjonsbestemte rekvisittene i «Sarkofag» komme i fare for å fremstå som vel fremmede og avfeldige, sett fra ståstedet til en yngre generasjon. Ulsrud-panoramaet med blåtrikken i front, fungerer som puslespillbiter i en fortelling over en epoke i norsk historie. En tid da drabantbyene i Oslo øst poppet opp som paddehatter, først bejublet og senere sett på som monumenter over en feilslått boligpolitikk. Ulsrud var et av stedene der det på 60- og 70-tallet vokste frem et ungdomsmiljø preget av fremmedgjøring og sosial utrygghet. Dette har ikke minst Tove Nilsen skildret på en levende måte i sine romaner om oppveksten på Bøler.

Det er ungdomsmiljøet på Ulsrud, og noen av disse ungdommenes veier inn i voksenlivet som narkomane og utstøtte fra det norske enhetssamfunnet, som Christopher Nielsen nært, men uvilkårlig karikerer i mange av sine tegneserier, teateroppsetninger og filmer. Det som ikke fremgår like tydelig, er at det er samfunnet og det bakenforliggende politiske systemet han egentlig latterliggjør og kritiserer. Gjennom sitt misantropiske prosjekt skaper han et bilde av et system som gang på gang svikter sine egne idealer om å være inkluderende og flerkulturelt – der utestenging er politisk korrekt så lenge det rammer dem som bryter med «fellesskapets» prinsipper.

For mange ungdommer vil utstillingen antagelig fungere som en uortodoks tilnærming til samfunnsaktuelle og eksistensielle problemstillinger, mens mobbingen, rasismen, det nedsettende kvinnesynet og stoffmisbruket som artikuleres, for andre ikke vil stå igjen som annet enn det det er. Et unntak er det filosofiske prosjektet «Rulletrappen». Denne 9 minutter lange animerte kortfilmen, basert på tegneserien med samme navn fra 2001, har blitt tolket som et oppgjør med 90-tallets selvrealiseringshype, og fremstår på grensen til overtydelig som bilde på livet som en evigvarende kamp for å tilpasse seg samfunnets krav.

Anmeldelsen ble først presentert på kunstkritikk.no 14.11.2014.