Slik blir barna gisler i kulturkampen

Vi lever i en tid som er hyperfokusert på barns sårbarhet. Det slår den australske filosofen Joanne Faulkner fast. I boka The importance of being innocent (Cambridge Univerity Press, 2011) beskriver hun hvordan kulturen vår insisterer på barndommen som et «uskyldens sted».  Alt for 14 år siden hevdet hun at vi ser på barn «med blikket til en pedofil hengende over skulderen». Så sterk er vår kulturs bekymring for barns utsatthet. Kulturen lærer oss altså å se barn slik pedofile ser dem – som potensielle sexobjekter. Intensjonen er å komme eventuelle overgripere i forkjøpet slik at barna får den beskyttelsen de trenger.

Nå blir denne bekymringen systematisk utnyttet. For når beskytterinstinktet blir aktivert, er det fort gjort å overreagere. Menneskehjernen går i en ur-modus som det kan være lett å manipulere. Et faresignal kan nemlig utløse alarm uten en nærmere vurdering av realiteten i trusselen. Mennesket har overlevd ved å holde ungene sine på den sikre siden.

De som beskylder motstandere for å «seksualisere barn» utnytter de voksnes beskytterinstinkt. Det er blitt umulig å skille ekte uro for barn fra lumske, politiske dekkmanøvre. Russland og USA er to av landene hvor bekymring for barns utsatthet brukes som påskudd for intensivere undertrykking av minoriteter.

«Skam deg»

«Hold deg unna barna våre!» meldte aksjonister til medieprofil Benjamin Baarli Silseth etter utgivelsen av sakprosaboka Stolt (Cappelen Damm 2023)[i]. Selvhjelpsboka forklarer ulike måter å være skeiv på for aldersgruppa 9-13 år.

Tegneserieskaper Cathrine Sandmæl henvender seg til samme målgruppe i debutboka Jenter (Egmont 2023). «Skam deg» er blant meldingene hun har fått fra foreldre og andre for budskapet om at det er mulig – og dessuten kan være fint – å leve skeive liv.[ii]

Foreningen !les (nå: LESE) valgte et utdrag fra tegneserien til antologien som inngår i arbeidet med kåringen av Bokslukerprisen. I utdraget sier Trine: «Helt ærlig så tror jeg alle mennesker er litt bifile uten å vite det.» Så inviterer hun Nina og Eli til kysselek. Et leserinnlegg i Dagen (abo.) sammenlikner leseleksa av dette utdraget med blotting.

Anklagene rammer særlig kunstnere som henvender seg spesifikt til barn. De tillegges et helt annet ansvar for å påvirke barn og unge enn for eksempel pornoindustrien og popbransjen. Raskt fylles sosiale medier av stemmer som vil stoppe bøkene. Kanskje har kritikerne ikke engang lest eller hørt kunstverket de protesterer mot.

Hvem er kulturkrigerne?

Det går an å se beskyldningene som del av en høyaktuell høyreradikal bevegelse. Redaktør Harald S. Klungtveit i Filter Nyheter oppsummer det slik: «I det høyreekstreme universet er grunnfortellingen om skeive at de er fordekte pedofile som har fått politikere, medier og et marxistisk skolevesen med seg på å «groome» barn inn i perversiteter som bare fascisme kan stå opp mot.»

Alternativt kan Gud stå opp mot umoralen. Også noen konservative kristne og muslimske miljøer ser skeive som en pervers trussel med stort skadepotensial. For disse er protestene fundert i ekte uro.

Klagene mot Jenter kommer imidlertid først og fremst fra bekymra foreldre som ikke flagger noen religiøs tilhørighet. Og underlig nok haglet det også kritikk mot Kjartan Lauritzen for låta Badebussen. Kjartan, nærmere bestemt Per Áki Sigurdsson Kvikne, har nylig fått sitt første barn sammen med kona. Låta lagde han til animasjonsfilmen Bukkene Bruse på badeland. NRK mottok klager på tekstens «seksualiserende innhold» etter å ha vist musikkvideoen på NRK Super.

Rett til beskyttelse

Algoritmene skal ha noe av skylda for vår tids hyperfokus på barns sårbarhet. De vinner oppmerksomheten vår ved å utnytte urhjernens følsomhet for mulige farer. Alt det skremmende som potensielt kan ramme barn, gir et feilaktig inntrykk av at de er i større fare enn før. Filosofen Faulkner mener likevel at voksne først og fremst har egeninteresse av å minne hverandre om hvor sårbare barn er. Å beskytte barn er blitt et mål på hvor godt menneske man er – som kristen, som politiker, som muslim og, ikke minst, som forelder.

Oppdragernes dilemma er gammelt, men FNs barnekonvensjon er ganske ny: Barn har krav på beskyttelse mot inntrykk de kan ta skade av. Samtidig har de rett til en oppvekst som ruster dem til å leve selvstendige voksenliv. Det innebærer at de etter hvert må introduseres for livets realiteter. Uenigheten står om når barn trenger og tåler slik realitetsorientering. Når skal for eksempel kyssing mellom to av samme kjønn presenteres som en av livets mange muligheter?

For foreldre er svaret på dette spørsmålet mer prekært enn før. Ambisiøse oppdragere er nemlig typiske for vår tid, der status bygges gjennom prestasjoner. «Omsorgskappløpet» kaller Birger Emanuelsen det i dokumentarboka Før de forsvinner (Cappelen Damm, 2024). Målet er å gi barn optimale oppvekstvilkår, slik at de kan utvikle seg til den beste versjonen av seg selv.

Foreldre i omsorgskappløpet strever med å skille ubehagelige og skadelige erfaringer. På nettsida til Bokslukerprisen har juryelevene på mellomtrinnet kommentert utdraget fra Jenter. Drøyt 170 elever bruker varianter av ord som «ekkelt» og «flaut». Blant elevenes 2553 kommentarer forekommer «rar/rart» 682 ganger. Ubehag må alle lære å tåle, men er akkurat dette ubehaget nødvendig?

Uskyldens betydning

Faulkner peker på at voksne unner barn en bekymringsløs barndom nettopp fordi de selv er så dypt frustrerte over livets realiteter. I en bedriten verden er barn dessuten et av få symboler på håp for framtida. Tanken er at uskyldsrene barn verken har kapasitet til, eller intensjon om, å skade andre. Måtte de fortsette med det! Da er det i fellesskapets interesse å holde dem «uskyldige». De må beskyttes mot besudling fra den komplekse og fordervende voksenverdenen.

Tradisjonelt er det religiøse krefter som har vernet sterkest om uskylden. Nå er det mest rasjonelt å definere barn som uskyldige i retten. De er uerfarne, godtroende og sårbare for andres manipulasjon. Når pedofile hevder at barnet samtykket, er det ikke lenger et argument som holder til å skape det juristene kaller «rimelig tvil».

Faren ved en kultur som insisterer på barndommen som en «uskyldens hage», er at kroppslig nysgjerrighet mister sin rettmessige plass. Barn er erfarne og kompetente på sine områder. De trenger respekt for sine egne interesser og preferanser. Faulkner er redd vi glemmer «hvor mye de nyter å leke i søla, krangle, plukke seg i nesa og onanere». Det er uansett ulovlig å misbruke dem.

Det pedofile blikket

I kritikken mot låta Badebussen forsvinner nettopp barneperspektivet. En av strofene lyder: «Snipp, snapp, snute. Ikkje lov å bade med tissen utе». Dette er gøy for barn som ganske nylig har lært å dekke seg til. Teksten minner om forbudet mot nakenbading samtidig som den trigger en forestilling om nettopp slik nakenhet. Den er befriende morsom i sin usjenerte bruk av det private ordet tiss, og har appell til barn enten de opplever badebuksepåbud som hemmende eller er redde for å bli avslørt nakne.

I barneører er dette ingen metafor for sæd, det handler om brus: «Snipp, snapp, snute. La flasketuten sprutе. Det blir kliss, klass, cruise». Men med hyperfokuset på barns sårbarhet oppfatter de voksne dobbelt. Kritikerne av Badebussen tvinger oss til å lytte med «groomerens» ører: Kom og lek med denne sædsprutende tissen!

Slik forenes bekymrede foreldre, pedofile og liksom-bekymrede fascister (som Klungtveit beskrev i Filter Nyheter). Alle ser de barn som potensielle sex-objekter. Spellemann-juryen respekterte likevel barneperspektivet og kåret Badebussen til beste barnemusikk utgitt i 2023.

Jentekyssing

Kritikerne av Jenter virker lite bekymret for at enkelte voksne kan finne på å onanere til kyssebildene. Når Sandmæl beskyldes for å «seksualisere barn», virker uroen størst for at leserne skal inspireres til å ta steget ut av barndommens uskyldsverden før de er modne for det.

Tilsvarende heterokyss vekker neppe like sterk uro fordi hjernen forenkler informasjon ved å tenke i kategorier. Dersom den viktigste forskjellen mellom homofile og heterofile er sexen, kan et homofilt kyss lettere gi assosiasjon til sex der et heterokyss symboliserer kjærlighet. Voksne som betrakter leserne foran kyssescenen i Jenter, ser dermed på barn som ser på nesten-sex. Leserbrevet i Dagen minner om at den seksuelle lavalderen i Norge er 16 år. Jenter kategoriseres som del av «eit grenselaust seksuelt frigjeringsprosjekt» i den skeive bevegelsens regi. En ytterste, moralsk grense er krysset. Bak den fins bare grenseløshet. Sandmæl beskyldes for å gjøre barn farlige for hverandre.

Smittefare

Det er ikke gitt hva det betyr når to barnemunner møtes. Men alle klagerne tolker kyssene som uttrykk for erotiske følelser som hører voksenlivet til. Kyssene blir et tabu definert som «a matter out of place».[iii] En skitten sko er ikke et tabu før noen plasserer den på kjøkkenbenken. Voksenseksualitet skitner til barndommens trygge og rene sone. Den kan smitte barn med en urenhet som i verste fall smitter videre. Som en mor skriver til Foreningen !les:

Det er som en oppfordring til elevene om at de skal kysse hverandre fordi det er spennende. Denne type «aktivitet» på besøk hos andre, er flertallet av elvene på denne alderen ikke klar for.

Kanskje er hun redd for at barna skal utfordre hverandre til seksuelle handlinger de ikke føler seg modne for. Kanskje er hun redd de skal overskride hverandres grenser. Eller kanskje er hun redd det skal gå med elevene som med hovedpersonen i tegneserien, slik det annonseres i baksideteksten: «Da Eli tullekysser med Nina på en bursdag, blir hun forelsket.»

For Nina er tullekyssingen en lek, for Eli blir det alvor. Dermed kategoriserer bekymrede foreldre henne på utsida av barndommens uskyldsgrense. Hun oppfører seg neppe naturstridig. Selv om tegnestilen appellerer til mellomtrinnet, tilsier nærlesing at jentene går førsteåret på ungdomsskolen. Antagelig feirer de en 13-årsdag.

Kanskje er det derfor klagerne ikke bestrider Elis rett til å kysse. Det er i så fall et framskritt for barnelitteraturen som fri kunstform. Kritikerne kan derimot ikke godta at skolene som deltar i Bokslukerprisen, gjør det obligatorisk å se på. Boka er så altfor godt egnet til å spre tabusmitte over den mystiske streken som skiller besudlet ungdom fra uskyldige barn.

Den kunstige streken

Denne streken tilslører hva puberteten virkelig er: en vinglete overgang fra umodenhet til modenhet der usikkerhet er den rådende følelsen. Den lar seg ikke aldersbestemme fordi variasjonen er så stor fra person til person.

I en høymoralsk æreskultur går det an å lese kysset mellom Nina og Eli som en såpass grenseoverskridende handling at den forsegler Elis skjebne som lesbisk. Da kan det gi mening å kreve en viss alder og modenhet av leserne. Men skolen tilhører et liberalt samfunn som gir barn frihet til å ta egne valg, slik de kyssende jentene gjør. Kritikerne går i liten grad inn på skolens premisser. For med frihet følger ansvar for å ta hensyn til andre. Mens beskyldningene om å seksualisere barn hagler, krever nesten ingen at forfattere og lærere legger mer vekt på betydningen av samtykke.

Det er naivt å tro at det bare er utenfor barndommen at noen skal gjøre mot andre noe den andre egentlig ikke vil. En samtale om samtykke kunne inkludert selve lesingen. Leserinnlegget i Dagen peker på leseleksa som invaderende. Den tvinger barn til å interessere seg for erfaringer som er mer relevante for elever på 7. trinn enn på 5. trinn. Burde elever som opplever kyssescenene som ekle, fått lov til å slippe?

Rent psykologisk er det ikke farlig å oppleve ubehag så lenge man fritt kan uttrykke den følelsen. Kommentarfeltet vitner om slik avreagering: «den var dritt» og «Jeg likte ikke boka fordi det handler bare om jenter og kyssing og andre ekle ting». Det ville vært interessant å høre hva elevene selv synes de bør spares for.

Heksejakt

Det går an å lese inn et pedofilt perspektiv i sakprosaboka Stolt der Benjamin Baarli Silseth skriver: «Det viktigste vi gjør er å følge den kjærligheten vi kjenner på. Uansett om den er for en av samme kjønn, et annet kjønn, for flere personer, eller for én person». Men nettaksjonistene hadde ikke lest Stolt. De trengte bare annonseringen av boka på TikTok for å fyre løs såpass at Cappelen Damm så seg nødt til å stenge kommentarfeltet. Silseth ble en syndebukk.

Syndebukken er den som alene må lide for feil begått av andre. Lena Lindgren skriver i boka Ekko (Gyldendal 2022) om hvordan samfunnet vårt er tilbake til førmoderne privatjustis. Lønnsomheten til sosiale medier stiger når algoritmene lar oss hate i flokk. Når løgner og hatefulle ytringer ikke reguleres, oppstår et nesten lovløst rom. Legg til en konflikt menneskene i samfunnet ikke makter å løse, så setter jakten på syndebukker i gang, omtrent slik filosofen og historikeren Rene Girard beskrev det alt i 1982.[iv]

Silseth gjøres til det Lindgren kaller et «surrogatoffer» i en kompleks kulturkrig som egentlig handler om diskriminering. Wokerne krever en offentlighet hvor marginaliserte grupper kan føle seg mer velkommen. Deres borgerrettskamp er delvis ført med krenkende metoder som sensur, boikott og offentlig gapestokk. Anti-wokerne har møtt diskutable sanksjoner når de har fortsatt å ytre seg fritt – og hensynsløst. Begge gruppene føler seg krenket. Noen av reaksjonene mot Silseth kan tolkes som anti-wokernes hevn.

Pedofile svin på skogen

Ytringen «Hold deg unna barna våre!» er snedig fordi den overlater anklagen til fantasien: Hva det er ved Silseth og Stolt barneleserne bør beskyttes mot? Slik omgår kritikerne det rettslige vernet som skeive, i likhet med andre utsatte minoriteter, har mot hatytringer. Mistenkeliggjøringen av Silseth spiller på at han som homofil allerede har brutt ut av flertallsnormen og derfor hører til blant de grenseløse.

Men både heterofile Kvikne og homofile Silseth blir beskyldt for mer enn å ha lagd noe perverst og potensielt skadelig. De blir beskyldt for å være perverse. Det fins historisk grunnlag for å beskylde både homofile og heterofile menn for å ha pedofile baktanker.

A-magasinet har dokumentert (abo.) hvordan Norsk arbeidsgruppe for pedofili ble godkjent som en undergruppe av de homofiles organisasjon Det norske forbundet av 1948 i perioden 1982-83. Flertallet av medlemmene i arbeidsgruppa var menn som ønsket sex med unge tenåringsgutter. Målet var å senke eller fjerne den seksuelle lavalderen. Unnskyldningen fra de skeives organisasjon kom først i 2023.

Det fins fortsatt homofile menn som føler seg tiltrukket av unge tenåringsgutter. På samme måte fins det et fåtall heterofile menn som føler seg tiltrukket av unge tenåringsjenter – eller barn for den saks skyld. Å regne Silseth og Kvikne blant dem, er en fordom av samme type som å anta at innvandrere fra visse land er kriminelle.

Pedofili-beskyldninger som våpen

I Silseths tilfelle kan det også være en konspirasjonsteori. En kronikk i Aftenposten dokumenterer hvordan konspirasjonsteorier om at skeive er pedofile ble brukt som argument også i den norske debatten rundt den amerikanske tegneserien Gender Queer (Måltrost 2023). Beskyldningen om å «seksualisere barn» rammet både formidlerne av oppvekstskildringen og forfatter Maia Kobabe selv. Bruken av pedofilianklager som våpen har altså nådd Norge.

Likevel er det for lettvint å avfeie all kritikk mot Jenter og Stolt som homofob og fascistisk. Ingen blir automatisk religiøs fundamentalist eller høyreradikal aksjonist av å bekymre seg for barn. I et omsorgsfullt samfunn er det sunt med ulike syn på hva barn tåler og trenger.

Dessverre lar det seg ikke gjøre å skille dem med ekte bekymring for barn fra dem som bare later som. Kanskje er det egentlig ikke så viktig hvem de er – om de er foreldre på jakt etter en tetposisjon i omsorgskappløpet eller om de bruker barns sårbarhet som et påskudd for å undertrykke skeive. Når høylytte krav om å (over)beskytte barn møter motbør i en større offentlighet, kalles det uansett sensur. Sterke forsvarere av ytringsfriheten stiller opp for kunstnerne og for kunsten. Men hvem stiller opp for barna når de blir til brikker i kulturkampen?

Respekt under press

Helt siden Rasmus Løland skrev Paa sjølvstyr i 1892 har barnelitteraturen gitt oss barns perspektiv på deres skremsler, gleder og lyster. Den har lært oss å se barn som subjekter i sine egne univers. Denne respekten er nå under press.

For tenk deg at du har ansvar for en lettkledd 4-åring som går rundt på stranda og spiser på en hel banan. Har du iscenesatt et sexobjekt?

Jeg ville antagelig lurt på hva andre voksne tenkte om meg. I så fall sprer den sosiale kontrollen seg. Parolen om å «la barn være barn» betyr ikke lenger at de kan få tullekysse i fred. Høylytte krefter vil ha oss til å se kyssingen mellom Eli og Nina som farlig på minst tre måter. De vil få oss til å frykte at kyssene kan gjøre barneleserne redde for voksenlivet, sexfikserte og grenseløse – eller til sexobjekter for pedofile.

Det skal uhyre sterke og bevisste kunstnere til for ikke å la seg temme av beskyldningen om å seksualisere barn.

i Artikkelforfatteren anmeldte Stolt for Aftenposten 28.06.2023 (abo.).

ii Periskop har fått lese deler av kritikken sendt til Foreningen !les, Cathrine Sandmæl og Egmont forlag.

iii Douglas, Mary: Rent og urent. En analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu (Pax forlag 1997).

iv Lindgren viser til boka Syndebukken av Rene Girard (Teori & Praksis, 2020).