Smak og behag kan diskuteres

Vi har nettopp gjort unna et stortingsvalg, og vi vet: Barn, gamle og syke er grupper man trekker frem og snakker vakkert om under hver eneste valgkamp. Og deretter glemmer. Til fordel for mer «viktige saker». Vi lever i et samfunn styrt av og for sterke, friske, yrkesaktive voksne mennesker. I vår kulturkrets har derfor barndommen liten verdi i seg selv. Så hvem av oss – fra 6 år og oppover – ønsker vel for eksempel å bli kalt «barnslig»? Det er nesten like ille som å bli kalt «snill». Det er liksom heftet noe dumt til det… Nei, målet er å bli «voksen» – så fort som mulig.

Og barneværelset er først og fremst et venteværelse. Derfor er det heller ikke rimelig at kultur for barn tas på alvor. Hvem av oss har ikke overhørt kunder som steiler over bokpriser? Så og så mye – for en barnebok? Hør: Barn tjener ikke penger selv. Det er voksne som kjøper bøker til dem. Og de voksne synes ofte å mene at en barnebok bare bør koste en brøkdel av hva en voksen-bok koster. For det er jo ikke ordentlig litteratur – det er «bare for barn».

Barn ikke dummere enn voksne

Men for meg finnes det ikke noen litteratur som er «større» eller mer «ordentlig» enn annen litteratur. Det finnes bare – subjektivt sett – gode og dårlige bøker. Bøker jeg liker og bøker jeg ikke liker. Og barn er ikke dummere enn voksne. De har bare et litt mindre ordforråd, og færre erfaringer. Men på samme måte som noen bøker kan være vanskelige for barn, så kan andre bøker være vanskelige for voksne, fordi de har en referansebakgrunn som har fått dem til å stivne i en fastlåst virkelighetsoppfatning. Dessuten: Hvor meningsløst er det ikke å betrakte barn som en grå masse og en gitt størrelse! «Barn liker,» sier man. Eller: «Barn synes». Ville de samme menneskene finne det like naturlig å si «voksne liker» og «voksne synes»? Eller «40-åringer liker» og «30-åringer synes»? Like lite som man kan henvende seg til alle voksne, like lite kan man henvende seg til alle barn. For det finnes ikke noe typisk barn, like lite som det finnes noen typisk voksen. Barn og ungdom er ikke én gruppe mennesker. Like lite som pensjonister er det. Barn og ungdom – og for den saks skyld pensjonister – er mange grupper. Derfor er det heller ikke så enkelt dette med barnekultur, men det er også det som gjør feltet så spennende!

Foresatte er bremsene

Foreldre, besteforeldre – for ikke å snakke om onkler og tanter – er etter min mening – og for å sette det på spissen – en vesentligbremse for utviklingen av god barnekultur. De er en av de mest vesentlige årsakene til at det bildet vi ofte får av barnebøker nærmest er sjenerende konservativt. Barn kjøper ikke sine bøker selv. Barn er prisgitt de voksne og deres kjøpevaner. Og hva kjøper de voksne? De voksne kjøper det de selv leste som barn. Og hva leste de selv som barn? De leste det deres foreldre og tanter og onkler kjøpte til dem. Og så videre. Kultur for barn er med andre ord en relativt treg materie… Såkalte «klassikere» står sterkere her enn på noe annet område innen kulturlivet (hvis vi ser bort fra opera). Men på samme måte som innen opera blir slike klassikere faktisk mer og mer klassikere for hver ny generasjon, stort sett av den grunn at det på forhånd er opplest og vedtatt at de er nettopp klassikere. (På samme måte som noen er kjendiser i Se og Hør fordi de rett og slett er kjendiser i Se og Hør.) Og ingen gidder å sette så mye som et ørlite spørsmålstegn i margen.

Mine uærbødige påstander er at 1) langt fra alle klassikere fortjener sin stjernestatus, 2) de skygger uanstendig mye for dagens nye litteratur og 3) det hele skyldes stort sett bevisstløshet og rosenrøde feilerindringer fra de voksne.

Jeg tror – med andre ord – at et hovedproblem for såkalt barnelitteratur er dette: Hvordan skal vi få de voksne til å oppdage, se – kanskje til og med lese – det som skjer omkring dem? Hvordan skal vi få dem til å se bakenfor 50-tallsgenerasjonen fra barnetimens glansdager?

På teatret er situasjonen enda mer illevarslende. Det burde finnes alternativer til «Reisen til julestjernen», «Folk og røvere», «Pippi» og «Emil». Men det er de voksne som kjøper billetter – og dette faktum må teatersjefene naturligvis innrette sitt repertoar etter… og media ofrer det sjelden en tanke, for heller ikke barneteater og dukketeater er ordentlig teater, må vite.

Barnebøkene fortrenges

Jeg gjentar: for meg er det like viktig å skrive for barn som for voksne. Men jeg merker nesten daglig at det vurderes forskjellig. Når jeg utgir en roman, kommer det som regel anmeldelser og intervjuer i metervis, jeg blir rost til skyene eller dømt nord og ned – alt etter som og om hverandre. Til og med TV og radio er ofte interessert. Med andre ord: boken finnes. Når jeg utgir en billedbok er det nesten makabert annerledes. Jeg har faktisk opplevd å skrive barnebøker som har fått flere priser enn avisomtaler. Hvis de da er blitt omtalt i det hele tatt. Med andre ord: boken finnes ikke – sett med den voksne verdens øyne. For meg personlig er dette ikke noe stort problem. Jeg er som sagt en litterær bonde. Jeg driver vekselbruk. Jeg får min dose klapp på ryggen og trøkk i trynet. Men jeg kjenner ofte harme på gode barnebok-kollegers vegne. Det må være tungt og føles urettferdig alltid å bli tiet ihjel og oversett, alltid å skulle regnes til litteraturens 2. divisjon bare fordi man mener det er like viktig å skrive for barn som for voksne. Og det spiller ingen rolle hvor gode bøkene er heller. De er liksom annenklasses uansett.

Har voksne glemt å spille piano?

Ser vi oss omkring i dagens samfunn, kan vi et kort øyeblikk bli blendet av en optimistisk illusjon. Det kan nemlig synes som om alle oppegående foreldre for tiden mener at det er viktig å la barna utfolde seg – ­både på den ene og den andre måten. Man oppmuntrer barn til å tegne og male, forme figurer med leire og plastelina. Man synger med dem. Man kjører frem og tilbake til tusen fritidsaktiviteter med bilen full av lydbøker og nettbrett. Man vil gjerne at de skal lære å spille et instrument. Små piker sendes på ballettskole. Selv folk som vanligvis aldri gidder å åpne en bok, begynner plutselig og uten noen som helst oppfordring å lese høyt for sine små på sengekanten… Så egentlig skjønner jo de fleste hvor bra det er? Å, nei. Det stikker nok ikke så dypt. Men… alle er jo enige om hvor fint det er med skaperglede og hvor viktig det er å stimulere fantasien? Tja… Jeg mener: hvis folk virkelig hadde ment at alle disse aktivitetene var så viktige, hvorfor driver de ikke med dem selv? Hvorfor er det så få voksne som tegner, maler, former med leire, klipper silhuetter og spiller dukketeater? Barn har jo øyne i hodet. Og modellene rett foran seg. Hvorfor har de voksnesluttet å spille piano? Hvorfor har de aldri tid til å lese en bok? Det er jo så viktig alt sammen for ens personlige utvikling? Kanskje de fleste voksne rett og slett er så utviklet at det ikke går an å komme lenger i noen retning – hverken opp eller ned, ut eller inn, hit eller dit? Det finnes sikkert snillere ord for det, men naturligvis er det juks alt sammen. I og for seg mener nok de fleste at det er hyggelig at barn har fantasi. Men det er også ventet at de skal vokse det av seg. For – la oss se det i øynene – i det strømlinjeformede, effektive, rasjonelle samfunnssystem som vi så flittig har bygd opp omkring oss, er det egentlig veldig liten plass til fantasi og drøm. Det er bortkastet tid, unyttig lek og sånt–blir–du–ikke–mett–av.

Vår tid og vårt samfunn forstår bare ett språk – penger. Derfor ønsker vi egentlig mennesker som gjør det de skal – uten ettertanke, uten tvil, uten undring. Og derfor må fantasien – og trangen til å lage unyttige kruseduller – drepes. For fantasien lærer oss jo nettopp å tenke annerledes – tvile – undre oss – kanskje til og med snu tingene opp ned. Og hvem vet om vi ikke til og med kan ende som varslere?!

Å pine fantasien ihjel

Men hvorfor dreper man ikke fantasien før? Hvorfor knuser man den ikke allerede når barnet er i fire-årsalderen? Jo, det er først når et menneske er blitt såkalt voksen, dvs er kommet i den alder at det har begynt å arbeide, er blitt et tannhjul, at det er av betydning at det har mistet sin fantasi – når det er blitt produsent. Da er det viktig. Ikke før. For barnet er ingen produsent. Derfor – tenker det kyniske samfunn – la oss se om vi ikke tvertimot kan vri og vrenge litt på det eiendommelige og forsåvidt brysomme faktum at små mennesker fødes med lengsel etter fingermaling, troll og vingehester. Kanskje vi til og med kan gjøre penger på det også! Så la oss ikke drepe disse grillene med en gang. For all del. La oss bare ta sikte på at fantasien skal være død når barnet er omtrent seksten år gammel, for eksempel i forbindelse med konfirmasjonen? («Du er stor nå! Nå må du se og bli voksen!»). Men ikke før. La oss bare få den under kontroll. La oss pine den langsomt ihjel. Og la oss tjene så mye vi kan underveis. Slik har det seg at Disney og andre økonomiske ulver stadig glefser etter våre lommebøker og pisser oss god samvittighet oppetter ryggen hver gang vi lar barna se «Løvenes konge». Slik har det seg at vi lærer våre barn å tilbe smurfer og barbie–dukker. Tror noen det bare er en tilfeldighet at helten over alle helter i denne barndommens sukkertøy-himmel… er en grådig og egosentrisk milliardær med flosshatt og svømme-føtter? En and som riktignok ikke driter penger, men i det minste bader i dem?

For så vidt ser vi det samme i dagens eldreomsorg. Når mennesker etter et langt yrkesliv havner på gamlehjemmet, da mener vi at det endelig er tid for litt kultur igjen. Da oppmuntrer vi til trolldeig og vannfarver og alle slags skapende aktiviteter. Da må de gjerne sitte og flette peddikk alle sammen. Fordi oldingen – på samme måte som barnet – står utenfor produksjonssystemet. Han/hun er ingen «produsent». Og følgelig ingen trussel mot den lille gangetabellen. Det er for sent. Han/hun kan ikke lenger gjøre noe til eller fra. Altså skader det ingen om fantasien blir sluppet løs igjen. Da kan vi – rent symbolsk – gjerne få «gå i barndommen»…

Det er dette vi har å kjempe mot. Alle vi som sitter her. Vår oppgave er å beskytte barn og ungdoms fantasi og skaperglede. Slik at så mange som mulig overlever angrepene fra en snusfornuftig voksenverden, som mener det er viktigere å kjøpe aksjer i utlandet enn å gi alle norske barn en banjo ved fødselen.

Alt er ikke like bra

Våger vi også å snakke om kvalitet? At noen brødskiver smaker bedre enn andre? For det gjør de jo. Det ene er ikke like bra som det andre, og det er slett ikke det samme hva vi får i oss – selv om mange liker å tenke slik og derfor aldri kommer lenger inn i bokhandelen enn til bestsellerstablene utenfor inngangsdøren. Digresjon: siden Norge alltid har forsøkt å dilte etter store nasjoner som vi skulle ønske vi kunne sammenligne oss med… så driver vi nå, på tradisjonell nord-amerikansk måte og måler verdien ogviktigheten av alt mulig i kroner og øre. Selv i Dagsrevyen (som i mange år holdt seg så edruelig at den nærmest ble mobbet av mer berusete mediafolk) – selv i Dagsrevyen anses nå hva som helst for å være godt og verdifullt og interessant og spennende utelukkende fordi det er populært og selger. For når noe topper listene… da vinner det jo også på en måte, og når det vinner så må det jo være best, ikke sant? Og da trenger vi ikke å tenke selv lenger, for det har mange andre allerede gjort for oss. (Eat shit! Five billion flies can’t be wrong!)

Men den irriterende sannhet er: Man trenger trening og kunnskap her som overalt ellers. Øyet og øret må øves opp. Og tanker og synspunkter må jogges og luftes litt. Helst regelmessig. Det er ellers rent utrolig hvor fort det kan legge seg støv på hjernen og dannes bevisstløse fettlag rundt selv de mest grunnleggende menneskelige følelser. Derfor: Man skal ha besøkt relativt mange gallerier for å forstå at elg i solnedgang er møl, og at masseproduserte spansk-italienske bilder av barneansikt med dådyrøyne og liten tåre på kinnet, er første skritt på veien til sosialpornografi. Man trenger å lese en del bøker før man begriper at de fleste ukebladnoveller og kioskromaner hører hjemme i papirkurven. Og jeg gjentar: Hvorfor skal det liksom være snobbete eller arrogant å sette fingeren på slike ting? Er det noen som for alvor mener at det er spesielt blærete om man forsiktig antyder at det er en viss forskjell på å se en fotballkamp i norsk 7. divisjon og et møte mellom Manchester United og Barcelona? Det er jo fotball begge deler – og det ene kan kanskje være like bra som det andre? Ballen er rund, ikke sant? (Du kan jo prøve å si det der, for eks. på Ullevål stadion neste søndag. Men når det gjelder samtaler om bøker, da er det liksom helt greit å si sånt!).

Et skjold for smakløsheten

Smak og behag kan ikke diskuteres – sies det. En påstand som er blitt gjentatt så ofte at den nesten kan forveksles med et tankefullt ordsprog. Slik prøver man å holde opp et skjold for å verne smakløsheten – eller finne en unnskyldning for det jeg uten å nøle vil kalle «Dårlig smak». For er det noe som kan – og ikke minst bør diskuteres – så er det vel nettopp smak og behag!

Så hva skal vi gjøre? Vi må vise frem. Vi må peke på. Vi må slutte å justere våre meninger etter siste gallup, men i stedet våge åpåvirke. Vi må be folk sammenligne. Vi må lære barn og ungdom å velge. Og først og fremst må vi vise hverandre hvor ufattelig mye vi har å velge mellom!

Jeg leker at alt hva mennesker gjennom årtusener har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer… at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her oppe går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt. For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man blir ikke maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp den tenkte loftstrappen.

Velsignet anarkistisk fremtid

La meg et øyeblikk få være litt mer optimistisk enn jeg pleier. For når jeg tenker på hvilken betydelig plass og rolle teknologi og sosiale medier har i barn og unges tidsbruk og kommunikasjonspraksis, så blir jeg faktisk litt optimistisk og forsiktig begeistret. Jeg tror det vil påvirke deres forhold til kunst, både som publikummere og som kreative medskapere. Jeg tror nemlig at vi er i ferd med å se begynnelsen på en generasjon som (i motsetning til sine foreldre) ikke bare nøyer seg med å være konsumenter, men like gjerne velger å skape selv. En ungdom som ønsker å lage sine egne bilder, sin egen musikk, sin egen litteratur. Helt uten respekt for hva vi andre måtte mene. Og når for eksempel flere tusen unge hvert år velger å mure seg inne i vikingskipet på Hamar for å programmere og dyrke felles spill-interesser, så oppfatter jeg dette utelukkende positivt. Jeg tror den kulturelle fremtid blir mangfoldig og velsignet anarkistisk.

Og derfor – helt til slutt – derfor trenger vi denne nye barne- og ungdoms-portalen for kunst og kultur. Det er på høy tid. Og det tjener Kulturrådet til ære at de bygger den for oss. Lykke til!