Spissede tendenser

Jeg befinner meg på Bella Center i København, der Danmarks årlige Bogforum avholdes. Hele den danske bokbransjen, ned til minste avkrok, er kommet sammen til et høyrøstet kaos av stands, opplesninger, samtaler og presentasjoner. Store forlag skilter med store forfattere, mens små forlag markerer at de finnes. Alle snakker i munnen på hverandre. Ingen bruker innestemme. Representasjon er det eneste som betyr noe. Det hele er lite publikumsvennlig, og bent frem fiendtlig mot de dydene bransjen burde slå et slag for: konsentrasjon, oppmerksomhet, fordypning.

La oss stenge støyen ute. Jeg treffer nemlig forfatteren Lise Bidstrup, som er kommet for å snakke om «Samfunnstendenser». Hun har nettopp lest opp et kapittel fra «Idolernes by» på Børnescenen, etterfulgt av signeringer av både den og forløperen «Spillets by». Bøkene inngår i en romanserie for unge, der Bidstrup skiller ut trekk ved dagens samfunnsform og presser dem til groteske ytterligheter. «Spillets by»og «Idolernes» by beskriver nådeløse totalitære regimer som opprettholder status quo gjennom brød og sirkus: Himmelropende urettferdighet dekkes bak masseunderholdningens blendverk. Samtidig som hun skriver frem marerittaktige dystopier, insisterer Bidstrup på nærheten til vår egen situasjon, ved å kalle det samfunnstendenser.

– Jeg vil sette fokus på ting jeg selv synes er galt ved vårt samfunn. Når det lykkes, får jeg e-poster fra skoleelever som sier at det var en god roman som fikk dem til å tenke over ting, og at de kan kjenne igjen tendensene fra deres egen hverdag. Det er bra når det setter noen tanker i gang, sier Bidstrup.

Kritisk respons

I «Spillets by» tegner Bidstrup tendensene opp i arkitektonisk form. Hele sivilisasjonen er innkvartert i et høyreist, hierarkisk inndelt byggverk kalt Urban Vertikali. Innretningen er en beskyttelse mot det øde havs ville krefter, som en stillestående ark for de siste overlevende. Befolkningen holdes fast på de ulike nivåene, fra Kloakken nederst til Kronblomsten øverst. Trusler om degradering til Kloakken hindrer kritikk av regimets orden. Årlig arrangeres realityprogrammet «Rangstigen», der utvalgte deltagere kjemper til døden om innpass i Kronblomsten. Med nesten 100 prosent seeroppslutning blir Rangstigen en rituell iscenesettelse av Urban Vertikalis perverse likhetsideologi: Sosial mobilitet er mulig med livet som innsats, og alle stiller på like fot i den rene overlevelseskampen. Plottet er velkjent, så velkjent at jeg stiller Bidstrup et irriterende spørsmål:

– Er du sterkt inspirert av «Hunger Games»?

– «Spillets by» har reality show-elementet, som straks slo meg i hartkorn med «Hunger Games». Men ideen har fra starten vært å gjøre denne serien med alle mulige tendenser belyst på hver deres måte. Slik sett er jeg faktisk ikke inspirert av «Hunger Games». Jeg går i det samme sporet, men det er jo del av en generell dystopi-trend. Selvsagt er det leit å høre at man ikke har funnet på noe selv. «Hunger Games» synes jeg for øvrig er helt utmerket.

Bidstrup og jeg har funnet en slags avskjermet tilflukt fra mylderet her inne på Bella Center, men larmen unnslipper vi ikke. Det stresser samtalen litt, vi kan liksom ikke bestemme rytmen selv. Kanskje er dette også en samfunnstendens. Men det spør jeg ikke om. I stedet spør jeg Bidstrup om hun bruker overdrivelsen for å bevisstgjøre.

– Jeg vil få frem en kritisk respons. Alle tendensene jeg tar opp har jeg på en eller annen måte en aversjon mot. Jeg vil at leserne reflekterer over hvorvidt boken faktisk treffer noe som angår dem. De bør ta bevisst stilling til om det ikke ligner måten vi allerede gjør ting på, og spørre om vi kanskje kan gjøre ting annerledes.

– Du beskriver svært totalitære samfunn. Peker dagens tendenser i den retningen?

– Nei, ikke nødvendigvis. Grunnen til at jeg har gjort dem totalitære, er at det er den enkleste måten å tilspisse tendensene. Heldigvis er det slik i vårt samfunn at det alltid er strømninger og motstrømninger. Jeg rendyrker noen trekk, viser et mulig scenario.

– Og i et samfunn fullstendig dominert av reklame, som i «Idolernes by», løper jo alle motstrømningene sammen i den overgripende tendensen.

– Nettopp. Det er simpelthen for å spisse det til at jeg fremstiller det som et tyranni, sier Bidstrup.

Globalt orientert

«Idolernes by» viser en annen type segregering enn «Spillets by». Samfunnet er delt inn i de som ser og de som blir sett på. De berømte idolene utgjør et aristokrati av retusjerte marionetter, og lever konstant kringkastede liv til seernes storøyde beundring. Makthaverne slår mynt på ordningen med nøye planlagt markedsføring og målgruppekontroll. Samfunnene Bidstrup fremstiller er apartheid-pregede, og jeg lurer på om hun vil treffe et bestemt samfunn. Det danske? Det vestlige?

– I høy grad det vestlige. Men like mye det globale. Alle deler av verden representerer noe fattig og noe rikt, og det er slike skiller innenfor alle samfunn, selvsagt i varierende grad. Men med utgangspunkt i Danmark, som den rike del av verden, retter jeg fokus mot hvordan vi forholder oss til å være rike. Blir vi for egoistiske?

– Kan beskrivelsen av totalitære regimer bli litt forenklende? Det er ikke sikkert at de mektige på toppen sitter med kontrollen.

– Det er en måte å få frem det rene i tendensen jeg beskriver. Neste bok i serien er nesten ferdigskrevet. Den handler om økonomien, uten at noen sitter på toppen. Da er utgangspunktet et annet: enhver for seg selv, alle kjemper sin egen kamp. Det finnes undersøkelser av hvordan vår samfunnsform skal overleve som hevder en konstant økonomisk vekst på 2,5 prosent. Hvis man tenker seg om, ser man at det er umulig. Alt kan ikke bare bli større og større. På et eller annet punkt brister boblen, eller vertsdyret dør. I romanen bryter økonomien sammen, og alle blir relativt fattige. Det er ikke en gang segregering mellom fattig og rik, men et spill mellom de som har vært rike og de som har vært fattige, fordi de har forskjellige innstillinger til livet. De fattige er kanskje mer vant til å kjempe for tingene.

– Er det en moral i bøkene?

– Nei, det bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg sier ikke hvordan ting egentlig bør være, men stiller spørsmål ved samfunnet og retningen det beveger seg i. Lesernes respons viser en interessant effekt: De sier at selv om det er ekstremt, ligner det det de kjenner. Unge er enige om at det både er skremmende og ganske nært det samfunnet de lever i, sier Bidstrup.

Og vips, selv om vi har prøvd å stikke oss bort bak et skjold av rollups, står Bidstrups redaktør der, som skutt opp av jorden. Pliktene kaller. Det er på tide at vi avslutter samtalen. Kanskje tar vi den opp igjen ved en senere anledning; Bidstrup kaller prosjektet en «infinitologi», og kommer til å skrive videre så lenge det finnes kritikkverdige samfunnstendenser. Det kan bli mange bøker.