Sprikende om alder

H2Dance har valgt en utforskende kreativ prosess uten forhåndsdefinert målgruppe i produksjonen av danseforestillingen Staging Ages. Det er først når forestillingen er ferdig, at den testes ut for barnepublikummet. Om man legger Roland Barthes ikoniske tekst «The death of the Author» til grunn for forståelsen av et kunstmøte, fremstår scenekunsten faktisk først i selve møtet med publikum: Det er publikum som sanser, opplever og tolker, og verket trer frem først gjennom publikums lesning av det. Grepet om å unngå en forhåndsdefinert målgruppe kan kanskje forstås i en slik sammenheng. Men selv uten definert målgruppe må man etablere noen fiktive premisser om hvem man snakker til og hvilket språk man skal bruke.

H2Dance har mange produksjoner bak seg, blant annet forestillingen Say Something, en lydkoreografi for kor. I Staging Ages utforskes iscenesettelsen, normer og tabuer, verdighet og forventninger knyttet til ulike aldre i et menneskeliv. Med utgangspunkt i referansegrupper bestående av både unge og eldre mennesker, har koreografene Gillgren og Rustgaard forsket på kroppens fysiologiske utvikling gjennom et menneskeliv, og hvordan kroppen gjennom år forandrer bevegelighet og fysisk uttrykk. Form og tema er slik sett tvunnet tett sammen i denne forestillingen.

Tolkning av alder

H2Dance beskriver selv Staging Ages som «en parade av møter, minner og framtidsprojeksjoner». Åpningsbildet viser et scenegulv dekket av sirlig plasserte klær i ulike farger, fasonger og størrelser og gir øyeblikkelig assosiasjoner til ulike stadier i et menneskeliv. De fem danserne fra 5 til 65 år, står bak på scenen og kommer en etter en fram, ser rolig ut på publikum, og presenterer seg med navn og alder.

Forestillingen forløper ved at en utøver sier en alder, og senere danser eller spiller ut scener som tolker eller iscenesetter denne alderen. Noen ganger solo, andre ganger i ensemble. Koreografiene framstår som noe lettvinte, og skaper fornemmelsen av en overfladisk, til tider nærmest parodisk, behandling av et tema som kunne hatt en kraftigere eksistensiell klangbunn. Men enkelte bilder fungerer svært godt. Dette gjelder spesielt når gutten og tenåringsjenta spiller ut ulike aldre i et voksenliv, materiale som er skapt med utgangspunkt i deres egen interpretasjon av hvordan man er som voksen, i en alder av 54, 73 eller 27. Lyset fremstår som kaldt og flatt, mens en mer gjennomført lysdesign kunne forsterket stemningene og bildene, og tilført forestillingen en større estetisk dimensjon. Denne muligheten er i liten grad benyttet.

Repetisjon

Både koreografiene og det elektroniske lydbildet spiller mye på gjentagelse og repetisjon. Repetisjon er ikke feil i seg selv, men det fordrer at det som repeteres er tilstrekkelig interessant å se på, eller at repetisjonene utvikles og bygges ut på en fengslende måte. Selv om de talløse plaggene i ulike størrelser utgjør en vakker og ren estetikk, har de også sine begrensninger. Den repetitive av-og-på-takingen av klær tydeliggjør at scenografien har liten funksjon utover nettopp å kunne tas av og på i ulike kombinasjoner.

Under artistsamtalen etter visningen forklarer Gillgren og Rustgaard at de interesserer seg for den uperfekte kroppen, hvordan vanlige mennesker beveger seg, og det å arbeide koreografisk med amatører. I en av forestillingens sekvenser får de to barna bind for øynene og høretelefoner, mens de øvrige danserne i tredveårene kler seg nakne. Det er ikke eksplisitt seksualisert, men det er nakenhet, og kanskje er nakne, normale kropper mer tabu i 2015 enn de har vært på mange år. Nakenheten i seg selv er uskyldig. At barn skal ta skade av å se nakne voksne utøvere kan jeg vanskelig tenke meg. Men valget om å la de yngste danserne i forestillingen få bind for øynene og høretelefoner, lader scenen med en annen energi, spesielt overfor et barnepublikum.

Sprikende

Staging Ages føyer seg inn i en lengre rekke kompanier i europeisk størrelse som de senere årene har produsert eksperimentelle forestillinger med barn og unge i rollebesetningen, men for et voksent eller aldersblandet publikum. Forestillinger som har høstet internasjonal oppmerksomhet er blant annet Child/Soldier (Teater Bremen), One leg here and one leg there (Anna Konjetzky), Before your very eyes (GOB SQUAD, BE) og The impossible friendship (Kopiergietery, BE). I Norge er forestillingene Dub! Leviathan (Tore Vagn Lid) og Ann Liv Youngs arbeid i Stamsund vist. Flere av disse forestillingene har sterke, eksistensielle tema hvor barna og ungdommene på scenen figurerer som symboler, for eksempel på uskyld i en fordervet verden.

Staging Ages representerer en tidstypisk trend hvor utforskning, nærvær og dialog setter premissene for det ferdige resultatet. Men mer enn de øvrige har Staging Ages potensial til å treffe på tvers av alder, nettopp på grunn av forestillingens tema. I stedet synliggjør forestillingen, gjennom egne svakheter, hvordan undersøkende prosesser fordrer regimessig stålkontroll på at produktet faktisk oppnår den kunstneriske kvaliteten det er ambisjon om. Alt i alt framstår Staging Ages som en sprikende forestilling. På tross av at det medvirkende barnet og ungdommens egne ideer om voksenlivet, naturlig integreres i forestillingen, og slik representererStaging Ages’ sterkeste kort, er ikke ideene strukket langt nok. Forestillingen har blitt en parade av koreografiske påfunn uten dramaturgisk struktur. Resultatet er at Staging Ages ikke treffer hverken barn eller voksne. Strammere regi og tydeligere grep kunne fått de siste, men avgjørende, brikkene på plass.