Kunsthall Stavanger: Hjernetåke og fremtidsportaler

Tiril Hasselknippe bearbeider i denne utstillingen sine egne helseutfordringer, men åpner også opp for betrakterens egne erfaringer og drømmer.

Personlig og sosialt engasjement

Denne lørdagen klarer jeg å få med ikke bare én, men to ungdommer på kunstutstilling. To gutter på 13 og 16 år er nå mitt lille følge når vi rusler av sted mot Kunsthall Stavanger, og utstillingen Play av Tiril Hasselknippe. Før utstillingen kom til Stavanger, ble den vist på Nitja, Senter for Samtidskunst.

Hasselknippe har markert seg innen norsk samtidskunst de siste årene, og installasjonen Forest of my eye ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet i 2019. Hun viser ofte både et personlig perspektiv og et sosialt engasjement. Sin utdanning har hun fra kunstakademiet i Malmø (2013).

Museumsforventning

Kunsthall Stavanger er et rosa mursteinsbygg fra 1925 med en bred, staselig trapp med søyler foran inngangspartiet. 16-åringen foreslår allerede her å snu når han ser ordet «Arrangementer» i gigantiske bokstaver nedover et banner på den ene søylen. De færreste 16-åringer synes kanskje at arrangementer på et kunstmuseum høres forlokkende ut. Vi rusler inn den høye døren som gir den rette museums-forventningen.

Her blir vi hilst velkommen av resepsjonisten, som peker videre mot enda en dør. Nå begynner det å skje ting. Vi åpner døren forsiktig på gløtt, og hører spennende lyder. Inne er det mørkt, med lysende buer i blålige og grønnlige, litt neon-aktige farger. Vi går inn og lukker døren bak oss. Vi er de eneste gjestene en tidlig lørdag.

En annen dimensjon

Buene minner om portaler som svever så vidt over bakken, med ulik avstand imellom. De er stilt etter hverandre på en sånn måte at det skapes en slags tunnel som svinger seg rundt i det store, mørke utstillingsrommet.

Lydene er ubestemmelige, langstrakte, sørgelige og litt syntetiske. Tonene glir sakte oppover og nedover på skalaen, som triste rop eller advarsler i en annen dimensjon. 13-åringen er først ute med å gå tett på buene for å studere hva de er laget av. Han peker begeistret på LED-lyset som skinner gjennom flere gjennomsiktige og ujevne lag med glassfiber og lim. Dette skaper en illusjon av vann, kanskje frosset vann, som om portalene er av selvlysende, buede istapper. Mens eldstemann fortsatt lurer på hva dette er for noe, forsvinner yngstemann innover i tunnelen.

Rommet inviterer tydelig til utforsking, men samtidig blir man slått av en drømmende ro, som om man er på en reise til noe hinsides. Det er mulig at mindre barn kan finne på å løpe rundt, men denne fremmede mystikken får i hvert fall oss til å gå litt på tå.

Gradvis finner vi samme motet som 13-åringen, og beveger oss sakte gjennom portalene. Gulvet er teppebelagt, så vi hører ikke lyden av våre egne skritt, kun de atmosfæriske lydene fra høyttalere. Gulvet er også mørkt, og vi ser ikke helt hvor vi setter føttene. Dermed orienterer vi oss kun ved å passe på at vi er i midten av portalene, og får en følelse av å sveve av sted. Noen få av portalene er plassert litt unna resten, og litt høyere. Vi stopper opp og diskuterer hvorfor de henger så høyt. 16-åringen foreslår at nettopp dette er portalene til en annen dimensjon.

Lyden av noe ubestemmelig

«Se, det ligner på fjør!» Yngstemann står igjen med nesen noen centimeter i fra en av portalene. Innimellom stikker det ut tuster av fiber fra glassfiberen, og andre steder er det store klumper av gjennomsiktig, størknet lim. Han fantaserer om disse vingene som er klistret sammen, som ikke kan fly, og mener de er drømmer som er begrenset. Øverst på hver side av portalene er det festet noe som ligner intravenøs-slanger. Dette bringer tankene over til sykdom og medisinering.

Videre rusler vi rundt i hvert vårt tempo. Lydene gjør et stort inntrykk på meg. Det er noe gjenkjennelig, men likevel ukjent. Følelsen er melankolsk, men det er ikke en stemme, eller et språk som vi kjenner. Etter en stund brytes de svevende tonene av lyden av dunk, før de starter opp igjen. Jeg lurer på om det er meningen at illusjonen brått skal brytes. Er det lyden av et menneske som faller om på gulvet? Er det lyden av at drømmene eller en narkose slutter, og virkeligheten inntreffer? Kanskje noen ramler ut av en seng, og våkner på gulvet, fortumlet?

Hjernetåke og skam

Dette er en scenografisk installasjonen hvor det auditive og det visuelle fungerer svært bra sammen. Denne type installasjoner kan fort gi betrakteren en ubekvem følelse av å motvillig bli del av et amatørteater, men her lykkes Hasselknippe svært godt med å legge til rette for at besøkende skaper sine egne verdener. Utstillingen er sanselig, og den setter i gang en mengde tanker om hva portalene er, og hvor de går. Den er også åpen på den måten at ingenting dikteres. Du tar med deg ditt eget liv, og tolker fritt om dette er trist eller gøy, vakkert eller skummelt.

Et lite utstillingshefte, som heter Utstillingen på 1-2-3, beskriver Hasselknippes utfordringer rundt fibromyalgi, en diagnose hun fikk for seks år siden. Tilstanden kan skape en slags hjernetåke, og hindre det å holde fast i tankemønstre. Utstillingen Play er for henne en måte å kjempe mot skammen, og heller være åpen i et forsøk på å vise hvordan fibromyalgi kan oppleves, på godt og vondt. I kronisk sykdom ligger både begrensninger og potensiale. Kunstneren ønsker å få oss til å reflektere rundt mulighetene alle har, avhengig av valgene vi tar, både som enkeltpersoner og som samfunn.

Heftet forteller også at kunstneren er inspirert av bøker og filmer, og da særlig de som utforsker parallelle univers. Musikken har hun laget selv ved å benytte seg av en såkalt vanntelefon, et instrument som er mye brukt innen både skrekkfilm og science fiction. Språket som er brukt i heftet, er fritt for høytsvevende, kunstfaglige uttrykk. Samtidig kunne heftet godt, og fortsatt med et ujålete språk, med fordel kommunisert videre noe av den mørke og overjordiske stemningen.

Gaming-følelse

Jeg spør 13- og 16-åringen om de synes utstillingen egner seg for barn og ungdom. De svarer uten å nøle: «Ja!» 13-åringen mener at den passer godt for barn fordi det er spennende lyder der, og du kan bevege deg rundt mens du opplever stemningen i rommet. 16-åringen bekrefter at den også passer for ungdom, for den gir «gaming-følelsen». Han mener at neonlysene minner om noe fremtidsaktig, med andre muligheter enn i den vanlige verden.

For de aller yngste kan nok utstillingen oppleves som skummel, med sitt mørke og de urovekkende lydene. Her vil det hjelpe å ha en trygg hånd å holde i, og kanskje stå litt i døråpningen før man går videre inn.

Sjeldent vellykket

Det er ikke ofte jeg har hatt en såpass vellykket tur på kunstutstilling sammen med unge. Om jeg skulle ønske noe mer, så måtte det være et eget rom med svarte, tykke ark og masse pastellkritt. Da kunne man satt seg ned en liten stund, tegnet lysende portaler og pratet videre om inntrykkene fra utstillingen. I stedet blir det en ganske brutal overgang fra det mørke rommet og rett ut i sollyset og trafikkstøyen.

Utstillingen står i et stort rom, og består ikke av flere elementer enn lys-tunnelen. Selv om vi dveler både ved detaljer og helhetsopplevelsen, er vi relativt raskt ferdige. Desto større grunn for å legge til rette for et sted der opplevelsene, for de som vil, kan leve videre i et lite verksted.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ulike assosiasjoner

Play er en utstilling som jeg vil anbefale både til voksne, ungdom og barn. Her vekkes fantasien, uansett alder. Vent gjerne med å fortelle barn og ungdom om kunstnerens egne erfaringer, sånn at de kan oppleve den på egne premisser.

Utstillingen er fin å se sammen med andre for å dele inntrykkene, og slik bli påminnet hvor ulikt vi assosierer. Lydene i rommet minner oss om alt fra hvalsang, til redde måkeunger. Kanskje bør man være forberedt på at både spennende og vanskelige følelser kan dukke opp i dette rommet, ettersom det er såpass åpent for betrakterens egne opplevelser, samtidig som musikken definitivt er melankolsk. Tap og sorg kan nok fort bli den første assosiasjonen, dersom dette er nylige erfaringer man tar med seg.

Aldersgruppen 13-16 år er absolutt ikke den enkleste å engasjere, så jeg vil understreke at dette er en utstilling som kan treffe disse spesielt bra.