STEPS er en kulturpolitisk idealforestilling

I løpet av den første uken i februar har forestillingen STEPS – make a difference turnert alle asylmottak i Buskerud fylke. Forestillingen er en kick-off for et tredelt prosjekt ved samme navn initiert av Kulturtanken og Riksteateret, i samarbeid med Kulturskolen. Prosjektets kunstneriske leder er urbandanseren Belinda Braza, i samarbeid med William Parkes og Marcus Andreassen og beatboxern Beatur fra Island. Kirjan Waagemed, fra anerkjente Wakka Wakka productions, designer dukkene som brukes i forestillingen.

Mens de overnevnte profesjonelle utøverne utfører prosjektets første del (STEP 1), skal barna i prosjektets andre del (STEP 2) selv få utfolde seg gjennom ulike kunstneriske uttrykk i regi av de lokale kulturskolene. I prosjektets tredje del (STEP 3) får barna møte de profesjonelle utøverne igjen, og mulighet til å vise frem det de har jobbet med både til familie og venner.

Som helhet dekker STEPS – make a difference dermed alle sider ved den statlige kulturpolitikken rettet mot barn og unge, slik den presenteres i blant annet Stortingsmelding nr. 8 (2007-2008) Kulturell skulesekk for framtida: nemlig at barn og unge både skal gis mulighet til å oppleve kultur (Den Kulturelle Skolesekken), utfolde seg og lære (Kulturskolen) og selv opptre (Ungdommens Kulturmønstring).

En vellykket sosial hendelse

Det er lett å bli slått i bakken av prosjektets intensjoner og omfang: STEPS fungerer nesten som en egen institusjon. Jeg har i denne teksten avgrenset meg til å si noe om STEP 1 – altså forestillingsdelen – men det er allikevel vanskelig å plassere hendelsen på en skala fra sosialt tiltak til kunst for barn og unge.

Som sosial hendelse fungerer STEPS, i hvert fall den 4. februar, veldig bra. Jeg skulle riktignok gjerne sett prosjektet på et asylmottak heller enn i et profesjonelt visningsrom, noe som ikke var mulig i Kongsberg fordi mottaket der er desentralisert – det vil si at asylsøkerne bor spredt over hele byen. Men hvis man ser bort fra maktforholdene som nødvendigvis skriver seg inn i prosjektet når det presenteres i et nytt og pent kulturhus midt i Kongsberg, som for eksempel følelsen av at det er asylsøkerne som er på besøk heller enn omvendt, blir publikum som møter opp veldig godt mottatt. DJen spiller, danserne viser frem og lærer bort triks til de barna som er interessert, foreldre og produsenter står i klynger og prater. Skillet mellom scene og sal er med andre ord mer eller mindre oppløst – mye takket være utøvernes sosiale kompetanse.

Forestilling som sosialt instrument

Som forestilling fungerer STEPS dårligere og jeg lurer på om hendelsen egentlig hadde trengt å inkludere en visning av profesjonell kunst. For hvis man ser på STEPS fra et kunstfaglig perspektiv, og dermed setter forestillingen i forgrunnen, er prosjektet vanskeligere å svelge.

Forestillingen handler kort fortalt om to dresskledde menn som finner hver sin del av et skattekart i sine stresskofferter. Etter å ha slåss litt, setter de kartet sammen til en helhet, og ut fra scenografien kommer en skattekiste. Fra kisten dukker et todelt lite kosedyrmonster opp. Mennene sloss litt om Monsteret, noe som fører dem til hver sin side av rommet med hver sin lille monsterdel. Så sloss de to monsterdelene litt med hver sin dresskledde mann, før en reddende «engel» – den kvinnelige utøveren – kommer til unnsetning og forener alle, både mennene og monsteret. Historiens budskap om vennskap i kombinasjon med stereotypiseringen av kvinner som engler og menn som bøller er så overflatisk at den blir parodisk.

Svak historie

Historien slår også beina under det som tilsynelatende er argumentasjonen for å velge dans generelt og urbandans spesielt i denne sammenhengen, nemlig at dette er en «språkløs» uttrykksform som henvender seg til alle: Heller enn å stole på dansen som et eget språk, underlegges den altså en svak historiefortelling.

Samtidig må jeg erkjenne at forestillingen gjør den sosiale hendelsen som helhet mer opphøyet. Det at profesjonelle utøvere har skapt en forestilling til akkurat denne målgruppen og denne konteksten, blir en måte å si: «Jeg ser deg». Det viser at Riksteateret og Kulturtanken har strukket seg litt lengre og viet prosjektet litt mer resurser enn strengt nødvendig. Videre skal man ikke undervurdere det som potensielt skjer med publikum når de ser en forestilling – en kunsterfaring gir retning og innhold til hvordan man beveger seg og hva man snakker om etterpå.

Kunsten og storpolitikken

Hvis målet er en kvalitativt god kunstopplevelse til barn i asylmottak må jeg konkludere med at STEPS – make a difference ikke lykkes i særlig grad. Og det er urovekkende, for betyr det at kunsten ikke er så viktig i 2017, eller at vi har grunn til å betvile den kunstneriske kompetansen til Kulturtanken og Riksteatret? Det er også grunn til bekymring dersom målet er å skape en kvalitativt god sosial hendelse – for er det de kunstfaglige institusjonenes oppgave å gjøre tiden på asylmottak hyggeligere?

Dette leder meg over til den tredje og kanskje mest interessante måten å se prosjektet på, nemlig som en del av et politisk spill. Sett på den måten er prosjektet et synliggjøring av tendensen til å nyttiggjøre kunsten og kunstneren – altså gjøre kunstneren til en sosialarbeider, og gi kunsten oppgaver som ikke samfunnet ellers greier å favne eller lykkes med. Kunstnere som overser dette instrumentelle aspektet i et prosjekt risikerer å opphøye sitt bidrag til kunstaktivisme – og dermed også gjøre jobben «gratis» av idealistisk motivasjon.

I denne forbindelse kan man spørre seg om det kunstfaglige blir nedprioritert nettopp fordi prosjektets egentlige mål er noe helt annet – nemlig å argumentere høyere opp i systemet for at kunsten kan ha en instrumentell verdi.