Stikkprøve fra DKS-landet

Bakgrunnen for denne teksten er at jeg torsdag 29. januar satte meg i bilen i Fredrikstad, med retning Trøgstad ungdomsskole. Jeg er Ballades utsending i Østfold, men fra fylkets største by er det mer komplisert å komme seg til Indre Østfold enn til Oslo.

Etter lang kjøring på svingete veier leita jeg meg fram til idrettshallen og hørte fristende jazz sive ut gjennom doble metalldører. Jeg var kraftig forsinka av en ulykke på E18, og ga opp ambisjonen om å skrive anmeldelse av «Pixel» – gjennomført av bandet med samme navn. Jeg får imidlertid med meg finalen, og niendeklassingene Sigurd, Emilie og Jeanette er forberedt på å snakke med meg om opplevelsen:

– De var veldig flinke, men vi hører jo ikke på sånn musikk, da.

Dette er de enige om, og de ser ut til å være trygge på at de snakker for alle. Det slår meg at disse tre er DKS-eksperter. De har hatt tilbudet gjennom hele skolegangen, og de kommer fort fram til at det var nok mer kult før – på barneskolen.

– Dere syntes DKS fungerte bedre på barneskolen enn på ungdomsskolen? Hva har forandra seg mest da – de som kommer på besøk, eller dere?

– Oss. Men temaene har også forandra seg.

Temavalg i sang og prat hos Pixel traff rådgiverne mine hjemme:

– Det kjenner jeg meg igjen i, i hvert fall! Utbryter jentene først, men Sigurd nikker også.

De snakker om finale-sangen som handlet om å vente på telefon fra én bestemt… Likevel husker de bedre opplevelsene fra barneskolen. Nå er det noe som ikke stemmer. Selv vurderer jeg at det må ha med rammene å gjøre. Hvordan i all verden få jazz til å svinge skikkelig i en lysrør-opplyst idrettshall, med en ungdomsskole samlet på stoler og benker med lærerne kretset opp i stående stilling bak og ved siden av elevene?

Da jeg sneik meg inn, kjentes det som jeg styrket kretsen av overvåkende voksne. Jeg er så langt unna jazzklubb-stemning som jeg kan tenke meg. Her er det ingen videre frihet, ingen opplevelse av randsone eller undergrunn – vi er midt i obligatorisk skoletid, med lærere tilstede. Det er ikke musikken som mangler trøkk – det er omgivelsene som stjeler safta fra møtet, tenker jeg.

Ungdommene er vant til dette:

– Jada, alle skoleforestillingene har vært i gymsal.

Det var mindre og tettere på barneskolen, men aldri kan de huske å ha møtt DKS-kunstnere i andre rammer. Jeg leser: «I teorien er Pixel en jazzkvartett, i praksis et fyrverkeri av fengende avansert popmusikk.» Det er ikke rom for fyrverkeri i en opplyst idrettshall, er det vel. Popmusikken hadde ikke ungdommene fått med seg:

– Hva slags musikk har dere hørt i dag?

– Jazz. Og én sang var rock.

– Og det var bra, selv om det ikke var deres stil? Jeg hørte jo at dere fikk skryt for å være gode til å klappe.

– De var livlige, så de fikk oss med. De holdt oss våkne.

Panelet lander på en sterk firer når jeg ber om terningkast.

– Det gikk litt fortere enn forrige gang, legger de på pluss-sida.

Det viser seg at forrige gang var en danseforestilling som gikk for sakte for dette panelets smak.

– Men dere, kan jeg utfordre dere litt: Dere sier at Justin Bieber eller lignende hadde vært bedre for dere, men betyr ikke det at dere ungdommer har litt smal smak? Må det være gå fort og være popete for at dere skal like noe?

– Jeg liker masse forskjellig, jeg! Jeanette er ikke enig i at ungdommer har begrensa smak. Hører på «alt», jeg, bare ikke sånt som det her…

Jeg spiller ut noen flere fordommer:

– Har dere noen gang sett ei dame spille kontrabass?

Bassisten Ellen Andra Wang er frontfigur i Pixel og hadde åpna konserten med solospill:

– Nei. Bare sånn her – på skolen.

Jeg får det bekrefta: Mye av det elevene opplever gjennom DKS er noe de aldri ellers møter. Og sånne kulturtilbud eksisterer knapt utafor skolen på et så lite sted.

– Kunne noen av dere, eller de dere kjenner på skolen, se for dere en framtid i et sånt band?

– Jeg kunne se for meg ei jente på skolen som spiller i korps, sier Jeanette. De andre bekrefter: Jo – det var flere korpsungdommer som lot seg imponere av god instrumenttraktering i Pixel.

Jeg spør om det mangler sammenhenger mellom elevenes interesser og DKS-tilbudene?

– For noen er det nok sammenheng, men nå har vi verken musikkundervisning eller kunst- og håndverk. Det kommer tilbake i 10., men i 9. er det ingenting.

Jeg kan ikke la være:

– Har dere hørt at undersøkelser viser at man blir flinkere på skolen av å ha sånne fag?

Ja, dette kjenner de til.

– Men jeg var skikkelig dårlig i kunst- og håndverk, da, sier Jeanette.

Igjen er jeg nødt til å ta mitt lille opplæringsansvar:

– Undersøkelsene sier ingenting om at du trenger å være god. Det viktige er at…

– … du har fagene. Sigurd fullfører setningen min og tar poenget.

Tankene mine fyker til en ungdomsskolehverdag som jeg både som lærer og elev har opplevd som spunnet rundt karakterer. Hvem er god til hva? Kan du egentlig trives med noe du får bekrefta at du gjør dårlig? Er dette rett og slett en forklaring på at DKS fungerer dårligere på ungdomsskolen? Elevene – og lærere – måler ferdigheter og resultater på en helt annen måte enn hva de gjør i barnetrinnet. Hva gjør denne hverdagen med hvordan kunst oppleves, og med hvor mye de voksne tilrettelegger?

– Hvordan funker DKS-programmene inn i hverdagen på ungdomsskolen?

– Det er fint med et lite avbrekk fra fag og vanlig skole, sier Sigurd. Å få slippe litt unna.

– Er det noen sammenheng da, mellom «vanlig skole» og dette? Bruker dere opplevelsene i klasserommet?

– Nei, kommer det fort. – Vi prater kanskje om det i to minutter, så går vi inn i fagene våre. På barneskolen var det mer opplegg. Der kunne vi elevene bidra litt. Vi var med og tok imot de som kom – noen ganger var det kjente skuespillere. Dessuten ble vi oftere tatt med i det som skjedde på scenen.

– … det ville dere likt nå også, altså?

– Ja.

Debatten om DKS er i gang. Oppdrar vi framtidas publikum og kunstnere på denne måten? Lenge har vi hvilt oss i at ordningen er fantastisk: Kunstnere sysselsettes og samtlige unge i Norge blir presentert for en bredde av kulturuttrykk. Likevel er det flere og flere som spør om vi har tatt ut potensialet godt nok, og om produksjonene som sendes rundt fungerer i skolehverdagens rammer.

Barnas opplevelser blir på mange måter løsrevet. Min stikkprøve i Trøgstad tyder på at ungdomsskolens ramme er spesielt utfordrende, reell involvering er fortsatt avgjørende for å trekke skoleelever ut av konsumentrollen, og gymsaler egner seg dårlig for magi. Det er ikke til å komme fra at de fleste uttrykkene havner i en kontekst som kan komme til å gjøre skade på helhetsopplevelsen.

Framfor alt er det to fenomen som gir meg hodebry: De voksne i Trøgstad – og hundrevis av andre steder i Norge – får ikke tilbud som det de unge får som obligatorisk «sjeleføde». Når DKS-forestillinger åpnes for publikum på bygda, er det ikke sjelden at besøket er svært glissent. (Hilsen en skribent som har vært bosatt i flere ulike bygder, og som bevisst har oppsøkt DKS-tilbud for å finne profesjonell kunst.)

Barnas opplevelser blir på mange måter løsrevet. Sammen med de estetiske fagenes kritiske nedprioritering i en skole som blir mer og mer målings-hysterisk, er det en fare for at DKS blir stående som en litt pussig utpost. Det er fint å være en spydspiss – men det er vel vanskelig dersom spydet mangler?

Det ville være kritisk for kunstnerstanden – og for skolen – i Norge om DKS skulle forsvinne, men kanskje det er på tide å ta steget videre: Gymsaler er ikke nok. Kanskje er «produksjoner» et oppskrytt format, og såkalt «teaching artistry» eller andre kreativt pedagogiske innganger er det som må til for å puste mer liv i en ordning som truer med å bli et velsmurt, men passiviserende maskineri.

Artikkelen ble først publisert på ballade.no 2.2.2015.