Svar fra Periskop

Svar fra Periskop og redaktør i dialog med anmelder:

Redaktør og anmelder drøftet lenge vinklingen på denne teksten. Anmelder var også i tvil om hun skulle ta saken, hun var redd det skulle bli en total slakt og åpenbar kritikk, det lå litt opp i dagen. Og redaksjonen var usikker på om boken skulle få spalteplass. Vi landet likevel begge på at prosjektet hadde noe anderledes i seg som vi ville ha frem. En outsider i kultur-Norge. Og et tverrestetisk prosjekt der det litterære ikke var det som skulle anmeldes. Prosjektet var i seg selv ærlig her; dette var en innsamling av sitater. Vi ser nå at dette også førte til debatt innen «rette» kretser om hva som bør anmeldes og hva som er «innafor».

Istedenfor å skrive en klassisk anmeldelse, valgte anmelderen å løfte blikket, og se på boken som et sosialt kunstnerisk prosjekt og den verdien det hadde. Anmelderens tekst har mange flere lag enn å være en ren litterær kritikk av boken. Den kan leses som et essay med tvil og egen indre drøftning, der hun selv avkler egne fordommer mot et slikt prosjekt i utgangspunktet, og ser på Barnas Filosofi som et kunstprosjekt, mer enn en litterær utgivelse. Dette betyr ikke at idet feilene blir synlige, skal det kalles kunst. 

Hun understreker også i sin tekst hvilke parametere hun vanligvis anmelder bøker etter; men at i denne sammenhengen skjøv hun dette til side for å få frem en annen type opplevelse. Dette ble gjort etter at hun la premissene på bordet for kritikken hun skrev og hvilke øyne hun brukte. Hun overså aldri bokens manglende litterære kvaliteter og slurvete utgivelse, de understreket hun med to streker, men hun ønsket også å si noe med budskapet i boken – et friskt pust i bokhyllen, en puls på tiden og et prosjekt om barns medvirkning.

Som redaktør liker jeg at man kan utfordre nettopp malen for en bok-kritikk og heller se på det tverrestetiske. Vår anmelder er hele veien ærlig på alle sine meninger – og begrunner disse godt. Som kunsthistoriker, med en fot fra akademia, mener jeg at det er viktig at kultursnobberiet i landet også utfordres, at andre typer stemmer i andre formater får komme frem. Så lenge man er ærlig på hva dette er; både som avsender og kritiker.

Resonnementet til Bjørn Arild Ersland og Lene Ask er det ikke noe i veien med. Vi ser også at de har rett i sin kommentar og argumentasjon fra sitt ståsted som forfattere. Men det må også være greit å vise fram kritikerens ambivalens i en slik tekst. Poenget er, som vår anmelder skriver som motsvar: For meg veide opplevelsen av at dette var et friskt og spennende prosjekt, som gav meg noe jeg ikke hadde forventet, tyngre enn det andre perspektivet.