BLA – Bokvennen litterære avis

Hva skjer med kritikerrollen om man ikke bare prøver å gå helt tett på, men faktisk også bli en del av verket? I eksperimentet «kritikeren inni Animalium» opplevde jeg å smelte helt inn i kunstmøtet og glemme meg selv. Men hvordan beskrive denne opplevelsen som kritikk?