Teaterstykket «Råte»: En sofistikert beretning om et umulig liv

Astrid Berg Hauge (f. 1998) var en av fire Ung tekst-deltakere hos Unge Viken Teater i 2022. Nå settes dramatiker-debuten hennes opp i sin helhet for videregående skoler og folkehøgskoler på Østlandet.

Spesielt én av de fire debutantene som var med på Ung Tekst i 2022 imponerte meg da de presenterte arbeidene sine samme høst på Vega Scene. Den gang var det bare bruddstykker av tekstene som ble fremført av profesjonelle skuespillere. I tillegg ble dramatikerne intervjuet. Jeg var til stede på debutantkvelden, og bet meg særlig merke i Astrid Berg Hauges tekst. Med et lett og morsomt språk inviterte hun oss inn til et appellerende og fantasifullt univers som nå kan oppleves i sin helhet gjennom forestillingen Råte.

Forvridd virkelighetsforståelse

Forestillingen Råte spilles i første omgang for skoleklasser på Vega Scene, før den legger ut på turné rundt om på Østlandet. Der skal den spille for elever, både på videregående skoler og folkehøgskoler. Skuespillet skal blant annet ligge til grunn for videre undervisning, der videregående-elevene i skal diskutere og analysere forestillingen, både i grupper og skriftlig.

Råte er et interessant prosjekt av flere grunner. Publikum får møte en voksen kvinne, fortsatt tungt preget av å ha mistet søsteren sin i en ulykke i barndommen. Skillene mellom realitet, dagdrøm og forvridd virkelighetsforståelse er uklare, men handlingen er likevel lett å følge. Dramatikeren holder på publikums interesse gjennom et treffsikkert språk, gode sceneskifter og en tilsynelatende god innsikt i sorgen som hovedrollen, Lille, har båret på nesten hele livet.

Forestillingen er anbefalt for publikummere fra alderen 16 og oppover, men jeg tror et yngre publikum trolig også vil få mye ut av Hauges tekst.

Et umulig liv

Vi møter Lille (Kornelia Melsæter), som selv om hun er voksen, fortsatt bor i barndomshjemmet. Tidlig kommer det frem at hun aldri forlater hjemmet, og heller lever livet sitt gjennom radio, TV og det som omtales som «kråkenytt». For selv om hun holder seg hjemme, har hun én venn. En kråke (Marianne Hetland) som daglig flyr innom og forteller henne om verden utenfor, og prøver å motivere henne til å forlate huset sitt. Det blir med tanken.

Når noen flytter inn i nabohuset, begynner rare ting å skje. Lille ser blant annet den døde storesøsteren (Fride Snipsøyr Holøs) vokse ut av et epletre i hagen, og er ikke den nye naboen (Kristoffer Nicolaysen) litt vel nysgjerrig på henne?

Fra utsiden lever kanskje Lille et fattig liv, men er det egentlig tilfelle? Riktignok tør hun ikke forlate hjemmet sitt, og mangler derfor en livserfaring de fleste andre besitter. Lille kan likevel mye om livet, om så på andre måter enn de fleste andre mennesker. Hennes liv er fylt med sorg, smerte og anger. Erfaringer hun gjerne skulle vært foruten, men det lar seg ikke gjøre før hun tør å ta steget frem.

På sitt beste er Hauges tekst en sofistikert beretning om et umulig liv. Det er mulig forestillingen hadde tjent på å være noe lenger. Mye skal inn på 65 minutter, men siden det skal vises for skoleklasser, er det også forståelig at spilletiden holder seg nær en klokketime. Særlig én viktig relasjon rekker ikke å feste seg før nye rollefigurer blir presentert. Dette gjelder relasjonen mellom Lille 0g vennen Kråken, som kommer med nytt fra verden utenfor. Denne fuglen skulle jeg sett mer av før spøkelset av storesøsteren inntar scenen. Søsteren tar med rette mye fokus og plass, men dessverre går dette på bekostning av Lilles interaksjoner med Kråken. Det oppleves som tapt potensial, for rollefiguren er i seg selv interessant og godt skrevet frem.

Klaustrofobisk

Tiril Pharo, som har regien på stykket, ser særlig ut til å ha latt seg fascinere av hagen til Lille i iscenesettelsen av Råte. Sentralt i teksten står epletreet, som Lilles storesøster vokser ut av, til tross for at hun mistet livet mange år tidligere.

Ut fra scenebildet å bedømme er det som om hagen og Lilles hus er ett og det samme. Hun bor nærmest i hagen sin, og epletreet omkranser det vesle hjemmet hennes. Det er et interessant grep, men slik scenografien er utformet, blir det også noe forvirrende for publikum. Det er et klaustrofobisk scenebilde som kanskje skal vekke assosiasjoner til Lilles begrensede liv, derav også til navnet hennes, Lille.

Et mer romslig scenebilde ville gjort det lettere for publikum å hekte seg på historien. Heldigvis er teksten deskriptiv, og absurde elementer blir på finurlig og kløktig vis forklart i dialogene. Likevel blir det et trangt rom for skuespillerne, som hadde tjent på større plass for å utfolde seg i interaksjon med hverandre.

Det som derimot fungerer svært godt, er musikken. Ekteparet Kristoffer Nicolaysen og Kornelia Melsæter, som også står på scenen som skuespillere, har komponert musikken til forestillingen. De har latt seg inspirere av tekstens råskap og upolerte natur. Hver rollefigur har sin egen kjenningsmelodi, noe som samsvarer fint med hvordan vi som publikummere oppfatter menneskene vi møter på scenen. Musikken vekker assosiasjoner til Kaizers Orchestra, Tom Waits og tradisjonell visesang.

Sammen med skuespillerne er musikken med på å blåse liv inn i teksten, samt gjør det skiftene mer dynamiske når scenebildet forblir det samme.

Utålmodig publikum

Undertegnede så forestillingen sammen med en skoleklasse. Allerede før forestillingsstart var de blitt utålmodige. Denne dagen satt samtlige av publikummerne på mobilen, mens andre snakket høyt med hverandre gjennom hele forestillingen. Det er synd, for Råte har absolutt de nødvendige komponentene som trengs for å berøre målgruppen. Dessverre er det ut fra min erfaring ikke uvanlig med slike visningsforhold når man spiller for en elevgruppe. Det er med andre ord verken skuespillernes feil, eller produksjonens.

DKS kan være en utfordring. Videregåendeelever som blir bedt om å følge med på teater i samlet flokk, vil jeg tro er en vanskelig målgruppe. Mange vil heller sitte på mobilene sine enn å følge med på skuespillerne på scenen. Kanskje er det en idé at lærerne krever inn mobilene under forestillingen, eller at teateret selv minner publikum en ekstra gang på å skru dem av.

Det vil ikke si at initiativet til å vise Råte frem for dem er forgjeves. Når de i etterkant skal analysere stykket vil effekten kanskje inntreffe, også hos dem som fulgte med på forestillingen kun med halvt øye. Uansett skal både dramatiker og utøvere berømmes for en flott forestilling, som beveger og åpner for lange tankerekker rundt de bakenforliggende årsakene til isolasjon og ensomhet.

Skuespillerne var tross et vanskelig publikum ved godt mot, og ignorerte støy fra salen. Generelt sett blir forestillingen godt spilt, der særlig hovedrolleinnhaver Kornelia Melsæter og Kristoffer Nicolaysen bemerker seg i rollene som Lille og hennes nye nabo.

Men også denne relasjonen er noe uklar fra dramatikerens side, for man vet aldri hva som faktisk er et reelt hendelsesforløp, og hva som er et produkt av Lilles fantasi. Likevel er det naturlig å tenke seg til at Lilles nabo er den eneste birollen som ikke er et produkt av hennes fantasi. Også han har åpenbare nevroser, men de kommer frem på andre måter enn de gjør hos Lille. Møtet mellom de to er både morsomt og sårt å følge.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Dyptpløyende om sorg

Det er ikke rart at nettopp Råte har blitt valgt ut til å bli vist for skoleklasser rundt om på Østlandet. Stykket er lett å følge, samtidig som det har rikelig med tolkningsmuligheter. På overflaten er Råte en liten fortelling om sorg, men det er mye å ta tak i hvis man velger å dykke ned i materien. Sorg kan være så mangt, og sannsynligheten for at forestillingen resonnerer bredt er derfor stor, så godt som det er fremstilt her.

Dramatiker Astrid Berg Hauge har allerede i sin debut forstått hvordan man kan tilspisse situasjoner og samtidig klare å skrive universelt. Man trenger ikke å dele erfaringer med Lille for å kjenne seg igjen i forestillingen. Og det er mektig imponerende av en ung dramatiker.