Tegneserie-debutanter: Langsomheten trumfer det actionfylte

Både Soluna – tvillingene og Bak stjernenes port har barn mellom 9 og 12 år som målgruppe. Felles for utgivelsene er at de spiller på den velkjente tropen om det tilsynelatende foreldreløse barnet og dets usannsynlige hjelpere. Begge bøkene preges av stilige streker som fint matcher de klassiske narrativene. Men tilfører seriene noe nytt til den nå etablerte sjangeren nordic manga?

«Soluna»: Fart og action

Camilla Dahlstrøms Soluna – tvillingene er første bok i det som skal bli en serie. Forfatteren har master i industriell design fra NTNU.

Tittelen vekker assosiasjoner til norrøn mytologi. Ganske raskt får leseren inntrykk av et univers som har stor respekt for det mystiske og åndelige. Vi blir fort kjent med bokas hovedperson Aiden og hans miljø. Soluna er et merkelig univers, med helt egne regler for hemmelighold og bruk av magiske krefter. 

Aiden har en sørgelig fortid. Han er foreldreløs etter at foreldrene hans ble drept av maskerte skapninger. Aiden tenker mye på de skumle maskene, åpenbart har han dype traumer. Han blir fortalt av de voksne rundt seg at han absolutt ikke skal tenke på disse maskene; helst skal han late som om det aldri skjedde. En slik type reaksjon får jo selvfølgelig motsatt effekt.

Flust av hemmeligheter

Innledningsvis skal Aiden ta en prøve som kan kvalifisere ham til å bli lærer. Under prøven skal han undervise yngre barn om Solunas opprinnelse. Dessverre klarer Aiden å nevne de maskerte, noe som fører til at han ikke består prøven; læremesterne ønsker å holde denne historien hemmelig. 

Aiden blir lei seg, men bærer ikke nag; noe som viser et edelt karaktertrekk. På vei hjem fra skolen hører han rare lyder fra et tårn. Det er de samme lydene han hørte da de maskerte drepte moren hans. Når Aiden ankommer tårnet, møter han en viss nøkkelperson – en tvilling. Og dette er heller ikke siste gang Aiden får et gjensyn med de maskerte.

Dramatiske visuelle grep

Noe av det første jeg la merke til ved denne utgivelsen, var fargepaletten. Dahlstrøm lar karakterenes følelser og fortellingens dramaturgi fargelegges av en kontrastfylt palett. Dette fungerer godt gjennom hele boka. 

Når vi befinner oss på Aidens hjemsted, er tegningene varme og duse; men så fort noe dramatisk skjer, domineres sidene av rødt, sort eller gult. Det samme gjelder tvillingenes personligheter. De er kontrastfylte og dramatiske på hver sine måter. 

Avslutningen består av en cliffhanger, som jo er et klassisk grep. Men dessverre får jeg følelsen av at fundamentet er preget av hastverk. Det er begynnelsen som er spesielt svak, der vi hopper fra en viktig hendelse til neste på rekordtid. Som leser blir man ikke så godt kjent med karakterene eller universet. Det er heller ingen hvileskjær, noe som hadde passet ypperlig i en så intens oppbygning. Jeg mener serien ikke helt utnytter sitt fulle potensial på grunn av hastverket og de lettvinte løsningene. Samtidig vil jeg tro historien kommer til å bli likt av barn som liker action og spenning – og de som kanskje ikke er av den mest tålmodige typen; for denne fartsfylte fortellingen klarer å holde på leserens oppmerksomhet. Og disse egenskapene skal en ikke kimse av.

Heldigvis inneholder Soluna en egen del med tilleggsinformasjon på slutten av boka. Det er smart, rett og slett fordi tempoet i serien er så høyt at det noen ganger blir vanskelig å holde styr på all informasjonen som blir gitt om universet og karakterene.

«Forbi stjernenes port»: Særegen og autentisk

Når jeg åpner opp pakken med Forbi stjernenes port inni seg, blir jeg slått av bokomslaget. Illustrasjonen som pryder den er rett og slett vakker, og noe helt eget sammenlignet med det jeg tidligere har konsumert av nordic manga. Det er noe særegent og samtidig profesjonalisert over det. 

Forbi stjernenes port er som Soluna en splitter ny serie i nordic manga-sjangeren, tegnet og skrevet av duoen Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad. Utgivelsen føyer seg inn i rekken av Egmonts satsing på nevnte publikumsfavoritt.

Denne serien handler også om et foreldreløst barn. Jenta Paprika bor sammen med onkelen sin på en øde øy. Paprika har stor interesse for mat, og leserens første møte med henne er når Paprika er på jakt.

Under jakten dukker det opp noe mystisk. Ei lilla jente i en liten romkapsel kræsjer ned i en himmelblå foss rett i nærheten av der Paprika jakter. Jenta er bevisstløs, og naturligvis tar Paprika henne med seg hjem. Den lilla jenta, Kaba, er sta og ønsker ikke hjelp fra noen som helst. Hun bærer i tillegg et hemmelig oppdrag på skuldrene sine.

Kaba har en mystisk stein rundt halsen. Denne steinen er det flere som ønsker å få tak i. Paprika, onkelen og Kaba drar til hovedstaden for å besøke en bekjent som kan mye om steiner. Det blir en skjebnesvanger tur.

Den helt spesielle følelsen

Det som slår meg idet jeg dykker inn i dette universet, er den helt spesielle følelsen jeg får. Den oppstår når jeg leser noe med egenart. Det er det nye og ukjente som skaper denne følelsen; som kan tolkes som at det jeg har foran meg både er mystisk og uforutsigbart. Det er nettopp dette ukjente som gjør universet i Forbi stjernenes port så interessant og spennende. Det estetiske skaper en mystisk atmosfære, som vi ser i bildet av Paprika som bor på en øde øy omringet av vakkert, blått hav. Den mystiske atmosfæren som omgir serien, er noe jeg forbinder med Studio Ghibli. Under den søte innpakningen lurer kanskje noe merkelig og nifst?

Det jeg setter stor pris på med Forbi stjernenes port er at den er detaljert på flere ulike måter. Den lar leseren nyte universet gjennom et behagelig og rolig tempo, med deilige tegninger av stille, blått hav. Denne roen lar leseren bli kjent med karakterene og deres komplekse indre, men jeg får også følelsen av at boka jeg holder i hendene er av den mer episke arten. 

Tegningene og fargepaletten er myk og søt, med en 90-tallspalett som stadig minner om det nevnte japanske filmuniverset. Relasjonene som tegnes opp er også myke og søte: Paprika og Kaba utvikler straks et fint vennskap, forholdet mellom Paprika og onkelen Oliver er hjertevarmt, mens Oliver og steineksperten Dia har en knotete fortid som fungerer som et spennende element. Relasjonene tilfører noe ekstra til historien, der historien i seg selv ikke er særlig nyskapende eller spesiell. Men måten relasjonene så grundig tegnes opp på, skaper dybde i fortellingen.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Legger seg på forskjellige nivåer

De to tegneseriedebutene legger seg tydelig på forskjellige nivåer i forhold til hvem de henvender seg til. Begge to er helt klart spennende tilskudd til nordic manga. Soluna passer kanskje best til dem som liker fart, action og spenning. Forbi stjernenes port er for viderekomne og viser at sjangeren har et stort potensial til å bygge grundigere fundamenter og fokusere dypere på relasjonelle temaer. 

Sistnevnte viser også at mer langsomme serier også kan bli satt pris på. Hos meg trumfet langsomheten det actionfylte denne gangen.