Tenthaus til forsvar for den visuelle kunsten i skolen

Det er få institusjoner som arbeider så profesjonelt med de visuelle kunstnernes rolle i skolen og det pedagogiske fagfeltet som galleriet Tenthaus. Som en av få aktører har de bevisst satset på sosialt engasjerende prosjekter i skolen, blant annet gjennom et mangeårig prosjekt på Hersleb skole i Oslo. Da formidlingspedagog ved MoMA i New York var på research i Norge i fjor, ble nettopp dette galleriet et viktig stopp på besøkslisten.

Publikasjonen Tenthaus Toolkit ble initiert for å oppsummere galleriets erfaringer og praksis så langt. Håpet er å etablere et forum for diskusjon i et felt der de ulike miljøene ikke møtes til debatt.

– Arbeidet vårt tar opp forskningsfunnene til Anne Bamford, som peker på at elevene får økt akademisk utbytte dersom de eksponeres for kunstprosjekter av høy kvalitet over lang tid. Arbeidet vårt har bestått i å etablere god og langsiktig kontakt med skolegrupper, og dette er samtidig også vårt kunstneriske prosjekt, sier Helen Eriksen, som sammen med Ebba Moi og Stefan Schröder står bak galleriet og publikasjonen, til Periskop.

– Håpet er at vi sammen kan bygge en arena der billedkunstnere, pedagoger, forskere, skoleadministratorer og andre kan møtes og ha en bedre dialog om hva som skjer, og hva billedkunstens rolle kan være på feltet, sier Eriksen.

Utfordrende å kombinere samtidskunst og skolerutiner

Publikasjonen Tenthaus Toolkit: Kunstnere i skolen ble lansert på Kunstnernes Hus 2. november, i forbindelse med et seminar med samme navn. På plakaten stod diskusjon om den visuelle kunstens plass i skolen .

Gjennom en rekke eksempler ville kunstnerne bak Tenthaus presentere noen nyttige redskaper for skoler og kunstnere som vil samarbeide med hverandre.

– Å arbeide selvstendig som kunstner innenfor en offentlig institusjon som en skole er ikke lett, åpner en av de tre grunnleggerne av Tenthaus, kunstner Ebba Moi.

– Det gjelder å stå på, finne den beste kommunikasjonskanalen inn, tenke langsiktig og være innstilt på dialog. Skolen har sine faste rutiner, sin ukeplan og elevenes læreplan å ta hensyn til. Hvordan få dette til å henge sammen med selvstendighet, uavhengighet, frihet – arbeidsmåter som kjennetegner samtidskunstneres virke, er en utfordring for kunstneren, fortsetter hun.

Et paradigmeskifte

Blant deltakerne på seminaret var også direktør for Kulturtanken, Lin Marie Holvik.

Den nye direktøren for Kulturtanken mener det er viktig å verne om kunsten i skolen, fordi den kan utvikle forståelse og refleksjon.

– Kulturtanken har også fått i oppdrag å utvikle kunnskap om kunst. Dette er nytt og har ikke primært vært i oppdraget til Den kulturelle skolesekken tidligere. Jeg har derfor bedt Kunnskapsdepartementet om et møte slik at jeg kan få en nærmere forståelse av hva de forventer og ønsker av oss, og kunnskap om hvor «langt inn» i skolesystemet Kulturtanken skal eller kan bevege seg.

Kulturtanken ser behovet for et tett og godt samarbeid med Kunnskapsdepartementet, men Holvik presiserer at Kulturtanken ikke skal ta over undervisningen.

– Det er likevel ikke opplæring vi i Kulturtanken skal drive med. Jeg ser i dag at det er noen grenseoppganger som kanskje bør diskuteres, for eksempel distinksjonen mellom opplevelse og deltakelse. Den kulturelle skolesekken handler om opplevelsen. I skolen snakker man oftere om deltakelsen.

– Vi skal jobbe med disse møtepunktene i Kulturtanken, og kanskje vi i skolesekken må tenke nytt her. For hva med de praktiske og estetiske fagene i skolen? Jeg som kommer fra skolesiden, opplever at vi står midt i et paradigmeskifte akkurat nå. Det er store og viktige diskusjoner vi må ta i tiden fremover, sier Holvik under debatten «Kunstnere i skolen, fra institusjonens perspektiv».

En salderingspost?

Nettopp skillet mellom opplevelse og deltakelse er vanskelig å bestemme i kunstneriske praksiser som omtales som «relasjonelle», ettersom det nettopp er de mellommenneskelige relasjonene kunsten skaper, som er kunstens mål, og ikke å gi en opplevelse av et «verk» i tradisjonell forstand. Tenthaus sin kunst er prosessbasert, ved å veilede elevenes egen kreative utfoldelse.

– Hvordan forstår dere i Tenthaus skillet mellom opplevelse og deltakelse som Holvik omtaler det i debatten?

– Jeg tror hun med denne uttalelsen peker på svakheten i Den kulturelle skolesekken. Jeg deler oppfatningen om at utdannelsessystemet befinner seg i et paradigmeskifte, men kunstfeltet har allerede vært gjennom dette skiftet, med den relasjonelle kunsten. Vår praksis viser at Den kulturelle skolesekken ennå ikke rommer bredt nok, sier Helen Eriksen til Periskop.

Eriksen peker på at skolene ofte ser nytteverdien i kunsten, og presiserer at interessen til Tenthaus først og fremst knytter seg til skolen som en arena for demokrati og deltakelse, ikke som et sted kun for å se profesjonell kunst.

– Men det betyr ikke at Tenthaus begrenser seg til å være et relasjonelt kunstprosjekt. Tenthaus jobber ut ifra kunstnerens ulike ståsted, ikke pedagogens, men noen ganger har vi felles interesser, presiserer hun.

Tenthaus mener likevel at den visuelle kunsten nå står i fare for å bli en salderingspost. Selv står galleriet overfor en vanskelig situasjon, ettersom de ikke er en formell del av Den kulturelle skolesekken og heller ikke mottar støtte fra Oslo kommune, noe som ble klart da forslaget til Oslo-budsjett ble klart i høst.

– Paradigmeskiftet Holvik refererer til er helt reelt, og en av konsekvensene her er ønsket om å skille de estetiske fagene i skolen. I den forbindelse står vi i fare for at fagfeltet visuell kunst reduseres til en «opplevelse» av hva andres kunst kan være. Elevenes egne uttrykk og samarbeid med profesjonelle kunstnere står på den måten i fare, fordi det koster mer enn en omvisning på et museum.

Kulturtanken får nye avdelinger

Til seminaret var også andre kunstnere som arbeider i skolen, men utenfor DKS-systemet, invitert. Den amerikanske kunstneren Gabo Camnitzer fortalte blant annet om prosjektet Primal Intervals, som ble vist i Bonniers Konsthall i Stockholm i 2009. Her var barnas oppgave å rive ned lag på lag med vegg, slik at ulike lag med veggfarger kom frem.

På spørsmål fra salen om hvordan Kulturtanken spesifikt skal arbeide med å skaffe seg kompetanse på visuell kunst, svarer Holvik:

– Jeg kan si noe om omstillingsprosessene vi er i gang med i Kulturtanken. Med vårt nye mandat som arbeidsredskap har vi nå vedtatt en ny organisasjonsstruktur med nye avdelinger.

En avdeling for forskning og utvikling, en for teknologi og digitale tjenester og en for kunst, kultur og skole, sier hun.

– Samtidig kompetansekartlegger vi internt med det siktemål å fylle Kulturtanken med solid og god kompetanse på det vårt nye mandat krever. Mye har vi allerede i egen organisasjon, men det vil også komme utlysninger på nye stillinger, forhåpentligvis er vi klare med disse før jul. Når alt dette er på plass, gleder vi oss til blant annet å ta fatt på en annen del av mandatet, nemlig å opprette samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner og kunstfeltet for øvrig.