Thomas Østgaard: Bruker kunst som øvelser i demokrati

Østfold Internasjonale Teater (ØIT) har det siste året drevet med oppsøkende og stedsspesifikk kunst for unge i Viken. Det er prosjekter teatersjefen har lært mye av. Å jobbe med kunstprosjekter som involverer unge handler også om å lære seg hvordan slike prosesser fungerer best mulig, forteller han til Periskop. I dette mini-intervjuet forteller Thomas Østgaard om sine visjoner for teater for barn og unge.

Hva trenger scenekunstfeltet for barn og unge i dag?

– Som i alle andre felt trenger det dyktige kunstnere som konstant utfordrer og utforsker, leker og fornyer – og et system rundt som gjør dette mulig. Det trenger kunstnere og institusjoner som tar barna på alvor og også her er nyskapende, sjangerutfordrende og ambisiøse. Det trenger unike og store opplevelser som gir noe helt annet enn hva det digitale kan gi.

Hvordan vil du som teatersjef jobbe med det?

– Akkurat nå holder vi på med siste fase i et pilotprosjekt rettet mot unge. Vi har valgt tre forskjellige produksjoner som involverer de unge på ulike måter, og tatt dem inn på skoler sammen med DKS. Dette har gitt og gir masse nyttig erfaring om hvordan vi kan jobbe med prosessorienterte og involverende produksjoner for barn og unge fremover, hva det gir de unge og hva det krever av apparatet rundt.

Blant prosjektene er Building Conversation av det nederlandske kunstnerkollektivet med samme navn. Prosjektet har siste uke i videregående skoler i DKS Viken denne uken, og handler om dialog og samtaleklima. Elever får prøve ut samtaleteknikker utarbeidet av kunstnere, forskere, studenter og sosialantropologer, opplegg inspirert av ulike kulturer og filosofiske retninger. Building Conversation er en aktiv kunstopplevelse der elevene deltar. De må håndtere uenighet og konflikt og øve på å innta andres perspektiver.

In Search of Democracy 3.0 av Company New Heroes en del av et større, undersøkende kunstprosjekt som ser på hvordan lokal medbestemmelse kan praktiseres i en stadig mer globalisert verden. Hos ØIT består den av en forestilling og en installasjon. Forestillingen ser på demokratiets opprinnelse, hvordan det er i dag, og utforsker hvordan det kan utvikles. Publikum bidrar med innspill og gjennom avstemninger.

Den andre delen av prosjektet består av en spesialutformet installasjon som plasseres sentralt i en by – eller på en skole. Rundt installasjonen sitter et team av profesjonelle illustratører som inviterer deg til å sitte ned og svare på spørsmålet «Hva savner du i byen eller på stedet der du bor?». Hver samtale resulterer i en tegning som umiddelbart henges opp i installasjonen. Tegningene gis videre til beslutningstagere, stilles ut, eller blir til fargeleggingsbøker som distribueres lokalt.

Hva er din drømmeoppsetning for barn og unge?

– Jeg kan telle på en hånd de produksjoner som opp gjennom livet har vært definerende. Men de er der. Verk som emosjonelt og/eller intellektuelt har gjort noe med meg som har blitt værende. Verkene har lite til felles, men det de er like på, er at de viste meg noe uventet som ga umiddelbar fascinasjon og gjenklang. En produksjon kan sette sånne spor på individnivå, men også på et samfunn eller et sted. En drømmeproduksjon gjør vel begge deler, og lever lenge etter et teppefall.