Titina: – Ingen heltedyrkelse

Norske Titina er ikke bare tidenes mest påkostede og storstilte norske animasjon – den blander regigrep og visuelle stiler til noe slående mektig. Den innbyr til en reise som oppleves litt utenom det vanlige ved å sammenblande ekte og reelle historiske opptak og bilder inn i selve animasjonen. Regissør Kajsa Næss har slik skapt en både særegen og nokså uforglemmelig filmopplevelse som utvilsomt kan fenge både ung som gammel.

Når langsomheten får utfolde seg

Innen animasjonens verden er dette noe som fort kjennetegner de aller beste animasjonene; de makter å fenge flere generasjoner ved å bake inn referanser og noe særegent til både store og små. Samtidig faller alt for mange animasjoner lett for fristelsen til å kjøre på med fart, action og overfladiske underholdningsgrep. Men Titina er ikke slik. Den tar seg bedre tid til å forme sine karakterer med manus, stemmebruk og små unike karaktertrekk. Titina er rett og slett mer langsom i fortellerspråket, for den narrative utviklingen gjør sjeldent store hopp, men tar seg heller tid til også de små øyeblikkene ved historien.

Verdensberømt hund

Historien tar for seg hunden Titina. En italiensk gatehund som ved en tilfeldighet blir plukket opp av den kjente luftskipsingeniøren Umberto Nobile, og som ender opp med å bli en av verdens mest kjente hunder. Fra å vandre rundt i Romas gater blir Titina med Nobile da han får det ærefulle oppdraget med å designe luftskipet Norge for selveste Roald Amundsen

Den norske polfareren bestilte luftskipet i håp om å realisere drømmen om å nå Nordpolen, og med på ferden blir altså både Nobile og lille Titina. Historien kan virke søt og uskyldig, men ender ikke fullt så hyggelig. Bragden til de norske og italienske heltene resulterer først i stolthet og stjernestatus, men så i tenners gnissel, havari og trolig død.

Filmen til Næss tar hovedsakelig utgangspunkt i denne virkelige historien, men som filmen selv markerer i starten er den « … basert på en (nesten) sann historie». De historiske hendelsene som skildres oppfattes forsåvidt som korrekte og reelle. Utover disse har man bakt inn scener med Titina, Nobile og diverse andre innstikk, alt for å gjøre historien både mer sammenhengende og sjarmerende.

Levende skildringer

Det er nettopp denne sammenblandingen av alle de faktiske kjente hendelsene rundt Amundsen og Nobile, iblandet fiksjonens herlige innstikk, som har resultert i en velfungerende og nydelig skildring. Koblingen mellom disse to sidene ved historien oppleves nemlig som både troverdige og godt glidende over i hverandre. De animerte og tidvis åpenbart oppdiktede scenene (fordi de ikke kan dokumenteres), føles likevel aldri overdrevne eller lite troverdige av den grunn. Effekten blir derfor som om de faktisk kunne ha utspilt seg slik, på virkelig.

Noe av årsaken til at flyten føles så vellykket, skyldes konkrete grep innenfor animasjonen. Kajsa Næss og hennes team har nemlig designet tegningene, karakterene, stemmene og musikken så godt at karakterene føles levende, ikke stive og oppdiktede.

Som eksempel kan man trekke frem selve animasjonskarakterene, hvor stemmeskuespillet tidvis oppleves ypperlig. De norske stemmene til blant andre Kåre Conradi (Amundsen) og Jan Gunnar Røise (Nobile) gjenspeiler animasjonsstilens varme og rolige tempo godt. I en sen scene skal Nobile sende et telegram fra en base i Alaska tilbake til Norge, og måten sekretæren snakker til ham på speiler ansiktet og formen på munnen hennes så godt at man regelrett kjøper 100% (i den grad man kan dét i en animasjon) at det er denne figuren som snakker. Dette er sjeldent å se i mye animasjon, spesielt der hvor det er dubbet i ettertid. Man tar seg rett og slett sjeldent tid, eller bryet, til å matche karakterer og stemmer så godt.

Sort/hvitt-bilder skaper troverdighet

Innimellom animasjonen blander Næss dessuten inn de virkelige opptakene fra ferden, hvor Amundsen, Nobile, Titina og andre vises i sort/hvitt opptak, inkludert luftskipet Norge og dets ferd. Dette er slående bilder. Det er ikke hver dag man ser majestetiske og voldsomme luftskip sveve over himmelen i det som man vet er reelle opptak. Luftskipet som farkost har en trøblete historie med mange stygge ulykker, og scenene med luftskipet Norge gir filmen en ekstra kraft og nærmest «wow-effekt», nettopp fordi det plutselig slår oss hvor utrolig denne ferden var i virkeligheten. Scenene hvor mannskapet tråkker rundt på det spinkle stålskjelettet inne i den enorme ballongen, ga i hvert fall undertegnede et sus i magen.

Sort/hvitt-opptakene fungerer videre som beviser underveis i en historie man nesten glemmer er ekte. De bryter med publikums mulige innlevelse i noe de kanskje tror er fiksjon og «bare» en animasjonsfilm om en hund for barn. Gjennom den sort-hvite bildebruken blir historien om Titina og hennes mennesker både troverdige og oppslukende.

Heltebilder brytes ned

Karakterenes utforming og gode stemmebruk er én ting. En annen er at manus av Per Schreiner er godt skrevet. Det merkes eksempelvis i øyeblikk hvor stemmer fades ut i en scene, men hvor karakterer snakker videre om noe som vi voksne plukker opp. I bakteppet rundt Amundsen og Nobile får blant andre Benito Mussolinis fascist-Italia en liten, men viktig birolle. Ikke bare fremstilles Mussolini som en selvopptatt karakter, hans høyre hånd og assistent latterliggjøres som en barnslig klovn som aller helst vil leke krig, som en trassig snørrunge. Og Amundsen på sin side, ja, han vurderer i en scene faktisk å dumpe lille, søte Titina oppi kokende vann, for å spises!

Amundsen og hans mannskap var kjent for å skulle ha spist flere av hundene sine under tidligere ekspedisjoner, og en scene som dette blir derfor både overraskende skarp, direkte og vågal som humorinnslag. Her forsøker man ikke å skåne eller pakke Amundsen inn i heltebomull, men skildrer ham rått og med mørk humor.

Slik bakes også ytterligere historiske trekk ved denne historien inn, og blir som en overgang mellom vår egen norske Amundsen, de verdier som ham og vi selv ønsker å identifisere oss med, blandet med italiensk fascisme-tankegang og Nobiles eventuelle koblinger til Mussolini. At Amundsen og Nobile både var konkurrenter, partnere og store symbolske navn for sine respektive land, heves slik over enhver tvil. Men, det gjøres altså med både humor og snert.

En egenrådig polfarer

Vår egen Roald Amundsen slipper med andre ord ikke unna i denne filmfremstillingen. Det er fra før av godt kjent at den godeste polhelten vår kunne være både svært sta, egenrådig og naturlig nok tidvis dumdristig av natur. Gjennom blant annet Espen Sandbergs storfilm Amundsen (2019), fikk vi da også se en Amundsen som kanskje ikke var en så skinnende helt som mange kanskje trodde fra før av. Amundsen likte å ta oppmerksomhet og æren også for Nordpol-suksessen, noe som tydeligvis skuffet Nobile stort. Den norske egosentriske polfarerens fremtreden, førte til et uvennskap og en ny kamp mellom de to, noe også Titina skildrer videre i filmen.

Etter å ha blitt snurt for det meste av æren og oppmerksomheten, aktet Nobile nemlig å igjen gjenta ferden til Nordpolen, men denne gang uten Amundsen. Med luftskipet Italia ville han bevise at han selv kunne klare dette, noe som resulterte i flyhavari på polisen og påfølgende redningsaksjon. I mellomtiden la Amundsen ut på vingene han også, alt for å redde sin gamle «kamerat» Nobile, dog trolig også for å få tilbake et heltestempel for å ha reddet italieneren fra den sikre død. Amundsens heltefigur blir slik igjen stilt spørsmål ved, noe som kan oppfattes som beundringsverdig gjort, spesielt i en barne- og ungdomsfilm.

Satire med Flåklypa-trekk

Foruten nasjonalistisk selvironi, refleksjoner og kritiske brodder, baker Kajsa Næss også inn humor. Den oppleves ikke bare i manus og replikker, men også i utformingen av figurene. Disse kan minne en god del om karakterene fra Flåklypa. Fra Kjell Aukrusts tegninger og Ivo Caprinos dukker. De har grovhugde trekk, som store neser og andre overdrevent markerte ansiktstrekk, og gangen deres maner tidvis frem humring og latter. Dette er igjen noe som treffer på tvers av generasjoner. Nå er da også disse karakterene tegnet av satiretegner Siri Dokken fra Dagsavisen noe som synes godt i all sin særegenhet.

Fravær av en glossypalett

Rent visuelt går Titina i en forholdsvis rik fargepalett, men hvor fargene holder seg nærmere natur- og jordfarger, mer enn glossy og overdrevet kunstige farger. Mange av Disney/Pixars animasjoner er til sammenligning oppslukende vakre, men de blir også ofte så spekket med visuell informasjon og detaljer at det nærmest utløser epilepsi for øynene våre.

Også her skiller Titina seg ut. Det finnes eksempelvis ikke sjokkrosa. Ei heller intense neonfarger. Dette skyldes selvsagt historien og tidskoloritten den utspiller seg innenfor, og fargene bidrar til å fange tidsånden.

Samtidig er animasjonen enkel. Det brukes enkle streker som tilfører det visuelle noe befriende lett, og igjen oppstår dette varme og lune, beroligende og anti-hysteriske over produksjonen. Slik blir heller ikke vi overøst med visuelle detaljer, i stedet gir animasjonen en åpnere tolkning av det som utspiller seg og publikum får anledning til selv å fylle inn med sin tolkning.

Musikken i Titina er spesialkomponert, innspilt og tilpasset historien. Den er med på å forsterke både karakterer og stemningen, samtidig som filmmusikken kommenterer vittigheten eller dramatikken i enkeltscener.

En markant animasjonsregissør

Animasjonsstudioet Mikrofilm står bak Titina, sammen med belgiske Vivi Films. Regissør Næss var selv med på å starte opp Mikrofilm helt tilbake til 1996. Hun har siden vært en av de mest markante animasjonsregissørene her til lands, og vunnet mange priser etter visninger på prestisjefestivaler verden rundt.

Prosjektet med Titina er Næss sin første langfilm, og arbeidet skal ha hatt en prislapp på 80 millioner, noe som i norsk målestokk er mye. Filmen er imidlertid bevisst siktet inn mot utenlandske interessenter, og er allerede solgt til mange land. Mikrofilm er for øvrig det samme selskapet som vant Oscar for nydelige Den danske dikteren i 2007. Hvorvidt også Titina vil kunne slå kloa i en Oscar-nominasjon gjenstår å se, men filmen vil kunne oppleves som universell, med sin herlige selvironiske stikk til både nasjonalitet, politisk satire og dristig humor.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En animasjon også til historietimen

Titina gir oss en fascinerende virkelighetsbasert historie. Måten Næss klarer å formidle historielinjer med animasjon, humor og snert, er ikke dagligdags her til lands. Den har blitt en type filmfortelling man håper vil bli brukt også innen lærerverket og i mer pedagogiske sammenhenger.