Trigger ettåringens kunsterfaring

Baby Space er en installasjon og forestilling for de aller minste publikummerne. Koreografen henvender seg til målgruppen 0-1 år, noe som er unikt og interessant i seg selv. Unikt da det kan virke som 0-3 år er blitt en standardisert målgruppe. Interessant og modig når koreografen på denne måten tar ettåringenes – og til en viss grad også nullåringenes – unike væremåte på alvor.

Navet i installasjonsprosjektet Baby Space er et hvitt, spesiallaget telt. Hvis da termen teltegentlig yter dette rommet rettferdighet. Kanskje er det bedre å kalle installasjonen for et mobilt scenerom. Rommet – som har en gulvflate på omtrent 10 x 4 meter – skapes av et elastisk tekstil som er festet i en rektangulær gulvflate, og spent opp innenfor en metallramme. Det er dette grepet som gjør at teltet, sett fra utsiden, ligner en kjede av spisse, snøkledde fjelltopper.

Innenfor er teltet delt i to like store rom. Gulvet er mykt, og inviterer i seg selv til både å krabbe, ligge og rulle. Sittende inne i teltet kan vi merke at tekstilen bare er en tynn hinne mot sine omgivelser – vi kan skimte gymsalen utenfor og høre at skolebarna har friminutt i skolegården. Et dempet rosa lys projiseres fra utsiden, og bidrar på denne måten til å avgrense rommet og trekke oppmerksomheten mot innsiden.

Forestillingen begynner idet den ene av de to utøverne vinker og smiler publikum inn i teltet. Inngangen er en åpning i tekstilen og må forseres krabbende av både voksne og barn. Teltets første rom fylles stort sett av et mindre telt i samme materiale, og med åpninger som man kan krabbe inn i eller titte ut av. Utøveren vinker oss videre, gjennom en ny åpning og inn i rom nummer to. Her venter den andre utøveren, og vi, de åtte voksne og de fem ettåringene som har møtt opp, tar stille plass langs teltrommets vegger mellom ulikformede puter, også i samme materiale som teltet for øvrig. Noen av putene er små som appelsiner. Andre er større, med armer eller tentakler.

I installasjonen Baby Space er ikke rommet bare en måte å organisere publikums oppmerksomhet på, det er prosjektets essens. Koreografen, Dalija Acin Thelander, forteller i et innlegg hun holder på festivalen senere samme dag, at prosjektet begynte som en installasjon uten utøvere. Målsetningen var å lage et rom hvor babyene, og deres foresatte, kunne få sanseopplevelser utenom det vanlige. Siden 2011, da det første Baby Space ble laget, har Thelander laget flere slike rom som sitt bidrag til ulike utstillinger eller festivaler, som under Mixer festival i Serbia. Det er først senere at hun har inkludert utøvere som gjør korte forløp på ulike tidspunkter gjennom dagen. Teltet står i disse tilfellene også åpent for publikums frie utforskning utenom forestillingene.

Småkunstfestivalen i Ålesund presenterer derimot prosjektet kun som en forestilling, og med dette formidlingsgrepet opplever jeg, dessverre, at mye av installasjonens potensial forsvinner. Problemet er først og fremst forventningen som vi som publikum kommer inn med når vi tror vi skal se en forestilling – det retter et fokus på utøverne og deres bevegelser og handlinger som ikke rettferdiggjør prosjektet som helhet. For utøvernes koreografi – og da tenker jeg både på deres bevegelsesmateriale og hvordan de interagerer med publikum – er verken spennende eller utfordrende. Bevegelsesmaterialet, som kort oppsummert består av ulike rolige armbevegelser, holder overraskende nok barnas oppmerksomhet, gjennom gradvis å komme nærmere, møte blikk, røre forsiktig borti og slik invitere til lek. Men disse møtene hviler på utøvernes pedagogiske og mellommenneskelige kompetanse, og ikke på koreografitekniske grep. Det handler fremfor alt om situasjonen som er etablert, og ikke om bevegelsesmaterialet i seg selv.

Når Baby Space som forestilling oppleves som uforløst er dette også et resultat av uklare beskjeder fra utøverne. Ønsket om at publikum skal forholde seg fritt til situasjonen, og ta den i bruk etter eget ønske og behov, ligger i luften. Men da denne informasjonen ikke blir gitt eksplisitt, forholder publikum seg som om teltet var et «normalt» teaterrom hvor de sitter pent, holder barna innen rekkevidde og de går nesten med en gang forestillingen er ferdig. Det er synd, for det synes for meg som om ettåringene er på nippet til å forlate frykt og skepsis akkurat i det de blir båret ut av teltet av barnehagelærerne.

Forholdene tatt i betraktning gjør jeg likevel meg en interessant erfaring om koreografi for de aller minste publikummerne denne dagen. Det virker nemlig som om koreografiens virkelige potensial i denne installasjonen, ligger i kommunikasjonen mellom de voksne danserne og de voksne publikummerne. Ettåringene henter tydelig informasjon om situasjonen gjennom de voksne. Når de voksne sitter tilbakeholdent langs veggene ser ettåringene med skepsis på det som skjer rundt dem. Har man derimot de voksne med på laget kan man (kanskje) gjøre hva som helst, og virkelig lage et «babyspace» for de aller minste.

I arbeidet med kunst for de aller minste barna er kunsten i seg selv mindre viktig enn barnas kunsterfaring. For de som jobber med målgruppen høres dette kanskje ut som en selvfølge, men er det like selvfølgelig å ta konsekvensene av denne påstanden? Er det viktigst at det man lager for de aller minste barna kan kategoriseres som kunst, eller er det viktigere å skape en estetisk erfaring som fungerer? Jeg påstår ikke at det ene utelukker det andre, men min erfaring er at man ofte snakker om å sette barnas estetiske erfaring i fokus – uten å forfølge dette fullt ut. I frykt for å lage en estetisk erfaring som ikke kan kategoriseres som kunst, ender man – i verste fall – i et uinteressant ingenmannsland.

Babyspace er ikke et kjedelig ingenmannsland. Men prosjektet tenderer til å bryte mellom ord og handling, mellom ønsket om, og argumentasjonen for, å sette barnas kunsterfaring i sentrum, og det faktiske konkrete resultatet. Potensielt kan prosjektet, som installasjon, trigge ettåringenes væren og trang etter å utforske verden, men formidlet som en forestilling, er rammene for uklare og tilbudene som gis i konflikt med hverandre.