Ultima-dag med oppstrammingsbehov

Jeg ankommer Barnas Ultima-dag en liten time etter at dagen har startet. Ultima-festivalens årvisse barnesatsing er i full gang, og Sentralen kryr av barn og tilhørende foreldre. Men stemningen oppleves tung og litt trøtt der man skulle håpe på entusiasme og utvidede musikalske horisonter.

Med sine fremmede lyder og utvidede musikkbegrep har samtidsmusikken store muligheter til å fenge både yngre og eldre konsertgjengere. Likevel er det flere av konsertene på årets utgave av Barnas Ultimadag som blir for slappe og utflytende til å klare å engasjere.

Samle på lyder

Fordi jeg kommer litt for sent, og fordi programmet er tettpakket som bare det, får jeg bare med meg noe av det Barnas Ultima-dag har å by på. Til sammen sju forestillinger, konserter og installasjoner er pakket inn i det fire timer lange programmet, og uten knallhard planlegging skal det godt gjøres å få med seg alt. I og for seg er dette et luksusproblem, men en gjennomgående utfordring er at flere av forestillingene kunne trengt en solid oppstramming.

Et eksempel på dette kommer i Lyden av skogen, en konsertforestilling signert Øyvind Torvund og illustratør, forfatter og regissør Åshild Kanstad Johnsen. Utgangspunktet for forestillingen er interessant: Hovedpersonen vandrer rundt i skogen og samler på lyder, og vi introduseres for et helt persongalleri og en rekke gjenstander som alle har sin egen lyd. Helt i begynnelsen får barna i publikum utdelt båndopptakere for å kunne samle på sine egne lyder. Forteller og sanger Silje Aker Johnsen står fremst i lokalet, mens piano- og slagverkskvartetten Yarn/Wire er plassert på hver sin side av publikum, så musikken og lydene kommer fra alle kanter. Kanstad Johnsens fargesterke og karakteristiske illustrasjoner blir også vist i bakgrunnen.

For lite plass til musikken

Oppsettet er fint, og ting burde ligge til rette for en spennende fortellerstund. Likevel opplever jeg bare unntaksvis at Johnsen klarer å engasjere barna i fortellingen. Det er litt for mange karakterer å holde styr på, og det tar for lang tid før historien kommer til poenget. Heller ikke Yarn/Wires arsenal av ulike instrumenter klarer å holde på oppmerksomheten til publikum. Det er lite å utsette på Torvunds musikk – fylt av fantasifulle science fiction-lyder og uventede klanger – men den tar for liten plass. Lydene til de ulike elementene som presenteres er fine, men for korte til at publikum helt får dem med seg. Når alt er litt ufokusert fra start, klarer ikke utøverne å få med seg tilhørerne.

Båndopptakerne, det mest spennende ved hele forestillingen, er heller ikke godt nok integrerte i Lyden av skogen. Opptakerne blir utdelt helt i begynnelsen, med utførlig forklaring om hvordan de skal brukes. Men det tar en god halvtime før barna får lov til å bruke dem. Å ta opptakerne i bruk tidligere i forestillingen kunne hjulpet til med å bryte opp den langdryge fortellingen, og kanskje vært en måte å få samlet oppmerksomheten på. At barnas egen utforskertrang får spille en rolle er et fint grep, men når det kommer i gang så sent i forestillingen, har for mange falt av.

Cruise uten barneavdeling

Behovet for en dramaturgisk oppstramming melder seg også i Pytheas Travels, av Maja Ratkje og den greske kunstnerduoen Hypercomf. Verket inngår egentlig i det «voksne» ultimaprogrammet, og under Barnas Ultima-dag blir det gjort i en spesialversjon. Pytheas Travels er en slags gjenskaping av den oldgreske oppdagelsesreisende Pytheas av Massalias reise fra det greske Middelhavet og nordover til det frosne Thule. Her foregår reisen om bord på et tvangslykkelig cruiseskip forbi en rekke fantasifulle land og øyer. Pytheas kommer seg nordpå, og reisen ender i magen på en hval og i en snodig passiar om kunstig intelligens og om å laste opp sin egen eksistens digitalt på internett.

Verket – med video, lys og levende og innspilt musikk, spilt av Ergon Ensemble og Tøyen Fil og Klafferi – favner bredt, kanskje i bredeste laget. Selv om det settes opp innunder rammen av Barnas Ultima-dag, er det ikke nevneverdig tilpasset barn, og både tekst, tematikk og musikk opplever jeg som veldig voksent. Her dveles det ved viktige og store spørsmål om klima og menneskets plass i verden, men tekstlig blir det for høytsvevende og vagt.

Riktignok er bruken av video god – video fra Hellas og Nord-Norge spilles av på hele bakveggen i lokalet, ofte sammen med fine stop motion-animasjoner – men de ulike elementene kunne gjerne snakket mer med hverandre. Musikken er en form for nedpå loungemusikk, med små bevegelser, og det blir for ensformig. Jeg savner at de ulike destinasjonene vi er innom – blant annet en stor vulkan og en øy som er en stor menneskekropp – blir bedre skildret musikalsk. At verket varer i en time, gjør ikke ting bedre. Som barneforestilling kunne Pytheas Travels gjerne vært kuttet ned til halvparten. Det er godt med publikum til å begynne med, men det er ikke mange igjen helt til slutt.

Engasjerende dypvannsekspedisjon

Helt til slutt på årets utgave av Barnas Ultima-dag kommer endelig en forestilling som klarer å treffe både barn og voksne. På havets bunn er laget av Det stille teateret, inspirert av Inger Hagerups dikt «På havets bunn står skutene». Thea Elisabeth Skallevold – som også står for konsept og regi – viser ordløst frem ulike dyr som bor i havet, til musikk av Johannes Skyberg. Hun er kledt i en stor blå kjole – signert Torill Skallevold – som går i ett med Andreas Steensens scenografi, så hun blir nærmest en del av havet selv. Det er ikke noen historie som fortelles – i alle fall ikke eksplisitt – men det er likevel en fin flyt i forestillingen.

Det er lett å la seg engasjere av de uttrykksfulle ansiktsuttrykkene hennes i kombinasjon med figurene, blant dem en eremittkreps pyntet med glitrende steiner, en girlander av oransjerosa, gjennomskinnelige reker og en stor brennmanet i tyll utspent over en stor parasoll. De får svømme forbi, eller så snoker de litt ned i skattekista som står ved siden av Skallevold. Det er enkelt og nedpå, men sjeldent virkningsfullt.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at På havets bunn først og fremst fenger på grunn av de teatrale elementene, spesielt de vakre og forseggjorte havdyrene. Musikken til Johannes Skyberg starter med mystiske klikk og en fin vaghet, og jeg skulle ønske – mest fordi Ultima nå en gang er en samtidsmusikkfestival – at musikken kunne vært enda mer eksperimentell og søkende utover. Etter hvert blir det litt for mye lydkulisse og litt for lite musikalsk undervannsekspedisjon. Men dette er også et lite minus til en forestilling som ellers er virkelig godt og engasjerende sammensatt.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Et spørsmål om programmering

Med Barnas Ultima-dag har Ultimafestivalen en strålende arena for å introdusere også de yngste lytterne for samtidsmusikkens finurlige verden. Selv om jeg ikke fikk sett alt som årets utgave hadde å by på, sitter jeg likevel igjen med en følelse av at programmeringen ikke har vært like skarp som den har vært tidligere år. Alle de tre forestillingene var bygd opp rundt et slags narrativ – om enn i varierende grad – og det var store forskjeller i hvordan de ulike utøverne klarte å bruke fortellergrepet og teatrale virkemidler til å engasjere publikum.

Å pakke inn musikken i teater og historiefortelling er et mye brukt grep – med god grunn – og kan gi fine knagger å henge utfordrende musikk på. Likevel viser disse tre forestillingene, på tross av jevnt over fin musikk og gode musikalske prestasjoner, hvor viktig det er at også rammen rundt blir viet tilstrekkelig oppmerksomhet.