Ungdom med røtter og vinger

For oss som ikke går på ungdomskolen lenger, kan det å se en DKS-oppsetning være å komme inn i en helt annen slags teatersal og en annen form for kunstopplevelse. Omgivelser, rom, sammenheng er med på å forme opplevelsen, det blir en del av scenen.

I dette tilfellet kommer publikummet rett inn fra friminutt, og friminuttet fant sted en gnistrende høstdag med frost på bakken og sol på de gule bjørkekronene. I gangene løper en flokk ungdommer, de skriker det ene øyeblikket og gruppekoser det neste, og flere overhører jeg gi uttrykk for at de gleder seg, gleder seg helt sykt til teater.

Balanserer elementene

De tre utøverne presenterer seg til oss med navn, det er skuespillerne og danserne Hawa Janlo, Mariko Miyata Jancey og Victor Amel Olivares Pedersen som står fullt opplyst i det ellers mørklagte amfiet på skolen. Lyset er slukket, og elevene lager mye lyd. Det er velkomment, får de beskjed om fra scenen, det er bra med reaksjoner, og publikummerne må både gjerne le og gråte. De skal bare ha i bakhodet at de som står på scenen også ser og hører dem godt.

Kulissene er gjort i et drapert, glinsende stoff som minner om kameleon-hud, litt ruglete og med farger som nesten umerkelig skifter fra én tone til en helt annen. Og så slippes det løs, i dans og lek, med musikk og ord. Forestillingens dramatiker er Sarah Camille Osmundsen, som også er musiker og poet. Det multikunstneriske er også essensielt i forestillingen. Her finnes ingen tradisjonell dramaturgi: Vi drives snarere fram av bevegelser, lyder og farger.

En linje i sceneteksten lyder:

Vi balanserer et sted mellom røtter og vinger
griper fast i grener som vugger i vind

Forestillingen kretser inn det å være flerkulturell i Norge gjennom slike poetiske formuleringer, men også gjennom hverdagsspråk og fortellinger hentet fra intervjuer med – og tekster skrevet av – ungdommer i Oslo og Viken. Her kommer det også inn mye humor og selvtillit som balanserer godt med det kunstneriske uttrykket. Ikke minst holder det publikum engasjert: Skuespillerne må forholde seg til både plystring, hoing, latterbrøl, utrop, tisking og tasking fra salen. Likevel er tekstene i varierende i slagkraftighet.

Hvor mye tilpasning?

Det finnes noen klisjeer knyttet til steder og identitet som det er stykkets utfordring å unngå. Noen av bildene som skapes av teksten, er sånn sett litt enkle: drømmen om snø som ikke er kald, for eksempel, eller en egen øy når det «blir for mye styr». Dette er sikkert ektefølt nok, men bildene blir såpass luftige at jeg ikke får tak på erfaringen som ligger til grunn. Det borer liksom ikke inn i smerten.

Alt i alt fungerer likevel Kameleonene godt: Forestillingen tar ca. 40 minutter. Musikken, komponert av Tayza Naing, som for øvrig ikke er mer enn 17 år gammel, sitter som et skudd. Lydbildet er kreativt: digitaliserte instrumenter utforsker kontraster, og det er gjort på en leken måte som gir mye til forestillingen. Dansen og lyden, sammen med scenografien og fargene, demonstrerer hvordan ulike kulturelle tradisjoner, ulike forventninger og drømmer både kan brynes mot hverandre og virke sammen. Det hele føles som et kunststykke som lar aldersgruppen den henvender seg til komme i tale.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Sterk tilstedeværelse

Og først og fremst er Kameleonene vellykket på grunn av den sterke tilstedeværelsen til utøverne, særlig som dansere. Med kroppsspråket viser de en styrke som løfter teksten og sier mer enn ord. Kanskje er dette først og fremst en visuell og lydlig utforskning av tematikken, og det underliggende spørsmålet som kunne vært enda tydeligere artikulert: Hvor mye skal man tilpasse seg, og for hvem, når man lever med ulike kulturer og forventninger på én gang?

Det klare, visuelle språket har nok også mye å gjøre med scenografien og kostymene til Silje Sandodden Kise. Også her virker fargene på oss som kontraster og motsetninger på den ene siden, og likheter, speilinger og gjenkjennelser på den andre. Både likhet og ulikhet er en del av det krysskulturelle, er det som at forestillingen sier.

Selv om ordene er ledende, og ideen om kameleonen treffende, tror jeg det som fester seg sterkest hos oss som ser på er overskuddet og viljen skuespillerne viser – til å synliggjøre noen erfaringer som er relevante for absolutt alle i rommet. Enten man har full del i dem selv, eller ikke.

Periskop informerer: Regissør og koreograf på Kameleonene, Zezé Kolstad, er styremedlem i Periskop.