Nasjonalmuseet: – En sofistikert fornøyelsespark

Etter å ha tilbrakt litt tid i franskfødte Laure Prouvost sin utstilling Above Front Tears Oui Float, som kan sees i Lyshallen på Nasjonalmuseet frem til 12. februar, er det nesten så jeg forventer at en av de mange sikkerhetsvaktene i rommet skal be meg om å ta av skoene, legge meg på ryggen og lukke øynene.

Rundt meg går andre besøkende med salige blikk. En person trekker en flettet trekurv som henger fra taket ned over hodet, noen andre bøyer seg inn i en portal av stein, et eldre par sitter på noen store steiner og kikker på en stor skjerm, hvor en naken, gammel kvinne flyr gjennom lufta.

Sofistikert fornøyelsespark

Above Front Tears Oui Float er en sanselig og leken utstilling. Gjennom finurlige detaljer, som en liten åpning i et hjørnevegg som viser inn i et knøttlite rom, en varm fortellerglede og lett absurd humor er det som Prouvost har sympatiske ambisjoner om å skape en bedre virkelighet enn den vi ser i mediene, en virkelighet som evner å engasjere store og små.

Utstillingen er delt inn i to rom, og i hvert av dem er endeveggen dominert av en stor skjerm som viser videoer. Fuglene og deres evne til å fly er gjennomgående i arbeidene, ispedd litt klimaendringer, søppel og migrasjon her, litt skjønnhet og virkelighetsflukt der.

Siden rommene er gjort om til store scenografier, får jeg litt følelsen av å være inne i en sofistikert og eksklusiv fornøyelsespark hvor alt flyter sømløst av gårde og fuglene svever sakte over havet. 

Bestemor ser deg

Prouvost jobber først og fremst med video, og har sammen med et stort team bygget opp en forlokkende verden rundt disse videoene. Vi følger en eldre, naken kvinne som hopper fra et fly og svever gjennom lufta, knyttet til flyet gjennom et tau rundt ankelen. Den samme hviskende stemmen forteller om denne kvinnen, en bestemor, som er ute og flyr hver dag. I det første rommet er et barnekor involvert, samt ulike klipp fra byer, svømmebasseng og skogfelt.

Barnekoret synger nydelig, klippingen er elegant, og filmingen likeså. «We migrate, together, together», synger koret og setter stemningen før de blir avløst av Prouvosts hviskende monolog.

I det andre rommet, det lette, lyse og vennlige rommet, er videoen utelukkende fokusert på bestemoren som smilende flyr gjennom lufta og observerer verden under.

Idealbarnehage

Det første rommet er mørkt, og veien inn går gjennom en smal tunnel med forhøyet gulv. En skulptur ser ut som en fantasifigur, en kombinasjon av en naken kvinnekropp og en fugl, og roterer sakte rundt. Her og der på gulvet ligger det som ser ut som oljesøl med søppel og flere sørgelige fugler oppå. Andre steder lener rester av industriell produksjon seg mot veggen, sammen med jord og noen tørkede blader. Inne i en hytte bygget opp av noen flotte vevde tepper, vises enda en film. Her er stemningen akkurat så lun som man kan forvente, når gulvet er dekket av et mykt teppe, puter er plasser rundt omkring og det nærmest drypper tekstil ned fra taket.

Videoen forteller om en bestemor, denne bestemoren er som skulpturen utenfor, en kombinasjon av kvinne og fugl. Hun ruger på egg, posesuppe og et tomt batteri, og vipps: et speilegg materialiserer seg, batteriet lades og suppen er klar. Denne lett absurde humoren, kombinert med det huleaktige-teltet, kan minne litt om en idealbarnehage. Likevel, helt lett er det ikke å bli klok på narrativet i historien som fortelles, da engelsken er noe vaklevoren og fortellerstemmen intenst hviskende.

«End is near»

I enden av rommet henger to flettede kurver ned fra taket. Inne i kurvene er et par VR-briller montert, disse viser nakne kvinneskikkelser som løper lett og lekent rundt mens de gjør fuglelignende bevegelser med ermene. Et nydelig vevet teppe henger i enden av rommet, dekorert med den samme fuglelignende kvinneskikkelsen i fri flyt og litt tekst om fugler som migrerer. Teppet viser vei ut av rommet, og inn i andre del av utstillingen. Også her entrer man rommet gjennom en portal. Denne er noe mindre, og bygget opp i stein.

Et lite metallredskap er tilgjengelig slik at man kan risse inn små beskjeder, en oppfordring mange har fulgt. «End is near», står det for eksempel ved inngangen, og ved siden av har noen skrevet Ole P og tegnet et hjerte rundt. Vel inne er stemningen sval og lett. Her er himlingen senket, med det laveste punktet i den andre enden av rommet, der skjermen ikke er. 

Flere uforskammet lekre fugler som er blåst i glass, er plassert rundt omkring, og to store steiner gir fra seg en røyk som legger seg over gulvet. Der taket er lavest, henger flere uroer som er laget av søppel og diverse ting fra naturen: kvister, tørkede blader, noen strå. Under er det en myk forhøyning i gulvet hvor man kan ligge og kikke opp i de roterende uroene.

På en av dem henger en lapp hvor det står «We will hold on», fra en annen henger et rivjern. Søppelet og skjønnheten er to sider av samme sak hos Prouvost. Jeg besøkte utstillingen første gang en lørdag formiddag, da var den madrassaktige forhøyningen full av barn og foreldre som lå på ryggen og kikket begeistret opp i taket. 

Å fly vekk fra klimaendringer 

I 2018 viste Marit Ellisiv Landsend en rekke vinterkledde ryper på Høstutstillingen. Rypene får hvite fjær om vinteren, et effektivt grep for å skjule seg for rovdyr. Problemet oppstår når klimaendringene fører til mindre snø, og fuglene heller enn å gå i ett med omgivelsene, blir skjærende eksponert for rovdyr og andre trusler.

Nasjonalmuseet hevder på sin hjemmeside at Above Front Tears Oui Float er en magisk og urovekkende opplevelse, med global oppvarming som bakteppe for fuglenes migrasjon. Men utstillingen er på ingen måte urovekkende. Tvert i mot er den så visuelt tilfredsstillende, leken og vennlig i stilen at den får klimaendringene til å fremstå som et lite truende scenario, i motsetning til Landsends mer diskré arbeider fra 2018. Dermed vil en tenåring som leter etter bekreftelse på sin klimaangst, neppe finne det her.

Til gjengjeld byr museet på en deilig virkelighetsflukt for både unge og voksne som skulle trenge det. Jeg tror mange vil sette stor pris på Prouvost sitt forsøk på å skissere en bedre virkelighet. Utstillingen inviterer ikke til noen stor og konfronterende samtale, men gjennom sin flotte og gjennomførte scenografi viser den oss hva kunst også kan være: litt artig, veldig fint og kanskje ikke helt til å bli klok på.

Kunst for alle aldre

Nettopp fordi utstillingen er så visuelt rik, sanselig og leken i utførelsen, vil det være gode muligheter for at også barna finner seg til rette. At man aktivt kan delta i utstillingen, gjennom å dra en flettet kurv over hodet eller gjemme seg inne i et telt og se en film, bidrar til at også de aller minstes behov blir ivaretatt.

Selv tilhører jeg dem som tror at barn vil være en naturlig målgruppe for de aller fleste kunstutstillinger, og det er også tilfelle her. Utstillingen er fri for krevende tekster eller intellektuell kontekstualisering, men er likevel stimulerende.

Mitt inntrykk av barnefamiliene som jeg observerte under besøket, var at alle aldre, fra dem i barnevogn til besteforeldrene, hadde et rikt, visuelt festmåltid å bryne seg på. Utstillingen henvender seg ikke direkte til barna, men inviterer alle inn, og jeg oppfordrer varmt alle og enhver til å ta turen.

Floating-tilstand

Det er behagelig å tilbringe tid i verdenen som Prouvost har laget. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at hele opplevelsen minner litt om floating, som går ut på å senke seg ned i et mørkt badekar for å plassere seg i en slags urtilstand, og senke stressnivået.

Above Front Tears Oui Float er en uskyldig utstilling, men det er også en god utstilling. Den er god fordi den er umiddelbart engasjerende, gjennom den sanselige scenografien og de lekne videoene. Det er den første av totalt fem utstillinger som er finansiert av The Fredriksen Commisions.

Nasjonalmuseets valg av sponsor har vært kontroversielt fordi Fredriksen-familien ikke skatter til Norge, etter å ha flyttet selskapene sine til skatteparadiset Kypros. Samarbeidet kom til etter et krav om større egeninntjening hos museene, introdusert av Solberg-regjeringen.

Resultatet av disse sponsorpengene er en utstilling som kombinerer søppel med eksklusive håndverksteknikker, høyteknologiske effekter og visne kvister. Stilen er alltid leken, og alltid vennlig. Det er som om Prouvost heller vil ta oss med til et godt sted, enn å fortelle om fuglenes, og vår egen, mindre innbydende realitet.