Henie Onstad utvider mandatet

«Det er begge deler,» sier den lille gutten som står foran meg. Han ser tenksomt opp på museumsvakten, for anledningen oppkledd som et Hilma af Klint-kunstverk. «Maleriet er både trist og glad – samtidig,» fortsetter han, og ser spørrende på mammaen sin, som nikker og smiler. Joda, klart kunstverk kan takle to følelser samtidig. Være motsetninger. Det er jo noe av kunstens kvalitet – at en kategorisk virkelighet kan legge fra seg dikotomiene når den kommer på utstilling.

Det er familiedag på Henie Onstad kunstsenter og den tvisynte gutten er kunstdetektiv, på oppdrag fra Kunsthjernen på Henie Onstad Kunstsenter (vi kommer tilbake til hjernen snart). Spørsmålet han svarer på er om maleriet av Hilma af Klint er lei seg eller fornøyd. Hva det føler. I brosjyren kunstdetektivene får med seg står det at agenten først identifisere seg følelsesmessig. «jeg blir glad når……» og «jeg blir sint når…» har åpne plasser for affektive selvanalyser. Men når de er ute i utstillingene er det kunstverkene som skal beskrives emosjonelt. Både Kurt Schwitters, Hilma af Klint og kunstverkene i på Sporet av Matisse skal rangeres fra 1-6 på skalene «glad», «sint» og «trist». Etter hver evaluering skal kunstagentene føre opp sin «totalvurdering». Den tvisynte gutten er ikke den eneste som tenker på slikt her. Rundt meg svermer det av entusiastiske kunstdetektiver som flokker seg rundt kunstverkene for å diskutere sine teorier om verkene.

Utvider mandatet

Men hva er kunsthjernen? Vel, kunsthjernen er en iscenesettelse og romliggjøring av forståelse. Sentralt plassert på kunstsenteret, i salen hvor det vanligvis er konserter, finner vi et dust opplyst rom, delt opp i forskjellige soner. Oppdelingen er enkelt antydet gjennom stolrekker og vekslende lyssetting. I midten av rommet finner vi en nostalgisk antrukket herremann, tronende bak en gammeldags, hel-analog, skrivemaskin. Han er oppdragsgiveren i en verden herlig fri for app’er og digitale duppeditter. Dette rommet kunne vært iscenesatt i 1930 like gjerne som i dag. Foran ham er en lang kø av vordende kunstdetektiver som, når de får opplest oppdragsbeskrivelsen, farter ut i utstillingsrommene for å lokalisere kunstens betydning. Før de, etter endt etterforskning, returnerer til hovedkvarteret og avlegger rapport. I en av sonene ved siden av sjefen kan de utbrodere det de har funnet ut gjennom tegninger. Hver sone har rådgivere som hjelper detektivene å sortere forskningsresultatene.

I utgangspunktet er jeg skeptisk til spørsmålene som virker unødvendige byråkratiske, men når jeg ser resultatet – og hva dialogen mellom de små fører til – ser jeg at de ikke holder seg så strengt til formatet. Det setter i gang samtaler og innfallsvinkler, som kanskje ellers ville blitt liggende. Har ikke barn gjort en kollektiv anstrengelse for å begripe kunst på Henie Onstad før gjør de det i hvert fall nå, tenker jeg. Jeg har knapt sett så mange entusiastiske barn kretse rundt kunst før – og det er jammen et oppmuntrende syn. Grunnen til det er at de utvider sitt mandat med mer sammensatt teoriutvikling. Her er det «både-og», ikke «enten-eller».

Under flaten

I På sporet av Matisse – som må være en av årets beste utstillinger – tar etterforskningen en del interessante former. Selv ikke de cerebrale, institusjonskritiske, verkene av Dag Erik Elgin og Hans Haacke, som er langt fra den velmenende «kunst for barn»-kategorien, unnslipper kunstdetektiv-hærens granskende blikk. Håndteres kunst som gjenstand for følelsesmessig diagnose er det ikke noe som er «for vanskelig» for barna, ser det ut til.

Flere av verkene har vært en del av krigen, av nazistenes plyndring av jødiske samleres hjem, og salget videre. Ferden i retning oss, etter det første salget, beskrives i mange tilfeller gjennom små fortellinger som ledsager kunstverkene. Utstillingen, som tar for seg eierhistorikk (proveniens), åpner en del svært uvanlige koblinger mellom kunstverk og historie, som ofte forblir skjult. Den forteller oss at kunstverk er en overflate – under skjuler det seg en rekke med eiere, og gjennom eierskapshistoriene finnes en lang rekke scener kunstverket har passert gjennom.

Denne historikken er noe mange kunstdetektiver får med seg, men ikke nødvendigvis helt i tråd med hovedkvarterets instrukser. «Tenk at dette ble solgt av nazister for å finansiere Hitler-Tyskland,» sier en ung jente til venninnene sine, mens de undrende betrakter Paul Klees Ûber Sieben über Dächern (1930). Det er interessant å se barna diskutere Klees intime, teksturerte, abstraksjoner med sitt nyervervede detektiv-mandat, for her er det ingen museumsvert som skal komme med bruksanvisningen. De pirker videre i overflaten når de begynner å diskutere kunstverkenes historie seg imellom. Her er det barna som skal hjelpe kunsthjernen til å forstå kunsten og ikke, som er vanligst, det omvendte.

Fra hånd til hjerne

Den samme venninnegjengen stopper også opp ved Marianne Heiers verk The Guest, som består av en bunke plakater og en meteoritt (som ligger oppå bunken). De betrakter bunken med reproduksjoner av Antonella da Mesinas Our lady of Annunciation(1476), mens de lar meteoritten passere mellom seg, fra hånd til hånd. Flere tar med seg plakater og noen setter seg også ned for å lese teksten av Heier som er trykket på baksiden. I teksten plasserer hun kunst innenfor gaveøkonomien, noe som er en god idé i seg selv, men passer spesielt godt her. «Active, restless, and symbolically attached to the giver, the gift is a magic object, binding giver and receiver together until it is returned or passed on,» skriver hun. «The spirit of a gift is kept alive by its constant donation.» Javisst.

Denne søndagen er kunsten en mer tydelig gave enn vanligvis, gjennom rommet som åpnes for barn, og måten de bruker det på. Kunsten sirkulerer også mellom dem – som meteoritten i Heiers verk går fra hånd til hånd – før den returnerer til kunsthjernen, som er et sted for barna selv og ikke det de voksne har bestemt de skal tenke og mene. Det fine er at det ikke er noe bestemt resultat man skal frem til. Her er det rom for «begge deler», både sint og blid samtidig. Slik er også første skritt tatt i retning å skape et tilsvarende tankerom i hvert enkelt barn også etter familiedagen på Henie Onstad. Hvordan dét skjer, eller om det skjer, er selvfølgelig et åpent spørsmål, men den kognitive scenografien som foreslås er et godt forsøk på å innrede det enkelte barn med grunnelementene i en nysgjerrig og selvdreven kunstgrubling.

Fyller forskertrangen

Å gjøre forståelsen av kunst til et scenografisk forankret forestillingsrom, ja, til en nysgjerrighetsledende fortelling, er et smart grep. For med kunsthjernen er ikke svaret på kunsten noe som skjules i en forelder eller læreres hode eller en lærerplan, det er ikke noe å forstå som er bortgjemt utenfor barnet, men et område som kan fylles med den forskertrangen barna selvfinner formålstjenlig. Men at det er slik skyldes først og fremst barna som tilfører oppskriften nye ingredienser. Hvorfor oppgavene, slik de i utgangspunktet er formulert, er såpass instruerende er arrangementets svakhet. Heldigvis for Henie Onstad, da, at de har barn på besøk som tar saken i egne hender.

Forståelsen er noe de selv dramatiserer gjennom feltarbeidet før de sorterer det hele i fellesskap, eller sammen med de voksne hjelperne, i kunsthjernen. Og da tenker jeg både på den scenografiske og den faktiske barnehjernen, for den første bebuder en utvidelse av den andre. Kunsten er jo en gave, som Heier påpeker, og her gir barna den til seg selv.