Vårens debutant-grøss: Spennende og fantasirikt med det skremte barnet i sentrum

Debutbøkene til Gaute Brochmann og Guro S. Auganes handler begge om grufulle hendelser som foregår i hus. I begge bøkene er det barnet som er utforskeren, og på forskjellig vis velger de eller må fortsette å stå i det som er skummelt. Begge bøkene drar veksler på klassisk skrekk og gru, Katteskriket med sin gamle hus-setting, og Pepperkakehuset som spiller på det velkjente Hans og Grete-eventyret.

«Katteskriket»: En nervepirrende grøsser

Julie på elleve år er skikkelig redd for å sove andre steder enn hjemme. Derfor skal hun overnatte hos besteforeldrene for å vise alle, spesielt mødrene sine, at hun kan sove borte og dermed få bli med venninnen sin til Gøteborg senere i sommerferien. Allerede første natt er hun kjemperedd, både for å sove alene, men aller mest for alt det ekle som skjer på rommet. Tross alt det skumle blir Julie i huset. Hun skal klare det!

Det undrende sta, selvreflekterende, litt redde barnet er i sentrum i Katteskriket. Men hva er det med lydene av jamring og det ekle skapet på rommet? Hva er greia med den røde døren i kjelleren? Julie merker at besteforeldrene skjuler noe. Hun er en årvåken forteller og stiller spørsmål, både til besteforeldrene og tanta si, men også i sitt eget hode. Effekten av dette er at leseren hele tiden er nær det som skjer.

Katteskriket er illustrert av Line Halsnes. Hun har illustrert og skrevet en rekke bøker og har en god strek. Bildene er vakre, men kunne tilført mer til historien ved å illustrere det mer skumle i bokens innhold. Da ville de i større grad trukket leseren inn. Bildene kan dog bidra til å ufarliggjøre skrekken i boken, og for den engstelige leseren kan dette i teorien være fint. Men siden illustrasjonene er få og teksten allerede lar fantasien løpe løpsk, avskrekker ikke bildene nok og mister den mulige funksjonen. Og for leserne som vil bli skremt, er illustrasjonene for hyggelige og dermed potensielt irriterende, siden de tilfører altfor milde bilder sammenlignet med det barnet har skapt i sitt hode. Jeg tror denne boken hadde gjort seg godt helt uten for snille bilder. Eller med bilder som skremmer leseren, i stedet for å stå i en litt rar spagat ved å prøve å nå for forskjellige lesere.

Rød dør og usynlig katt

På mesterlig vis bruker Auganes klassiske troper som en rød dør, katter, spøkelser og krypende hvit tåke, korte kapitler og en nær fortellerstemme for å skape intensitet. Tempoet og hvor fort handlingen i boken er skrevet frem, oppleves gjennomtenkt. I god kombinasjon med bokens korte kapitler med tilgjengelige og konkrete overskrifter som «Den raude døra», «Kyrkjegarden» dras leseren hele tiden videre i handlingen. Førstepersonsfortelleren er tett på det som skjer, i presens, og føler det som hender med kroppen og hodet. Noe som inviterer barneleseren inn.

Auganes er god til å skape skummel stemning. Antydningen til det skumle, samt det å spille på sansene ved berøring, fantasi, lyder og drømmer lar det ekle få bygge seg videre opp i leserens hode:

Jamringa stig og søkk, stig og søkk. Eg ser mot det svarte skåpet. Kanskje kjem lyden derfrå. Eg er ikkje sikker, men kanskje. Hjartet dundrar, og tårene pressar på.

Bruken av jamring, en følelse av noe som stryker seg inntil bein, skygger som kravler ut av skap, å se noe i sidesynet, bare nesten – er kjente grep fra skrekksjangeren. Forfatteren bruker antydningen på en svært god måte som gjorde at selv jeg som har sett ekstremt mange skrekkfilmer kjente det suge i magen enkelte steder.

Katteskrik, babyskrik, spøkelse?

Etter mye undring, frykt og dramatikk kommer sannheten frem. Katteskriket skiller seg ut på en interessant måte fra mye annen grøss ved at ingen reell urett faktisk har skjedd, annet enn den tunge naturlige følelsen av urett og sorg som følger når mennesker dør. Historien tematiserer sorg via spøkelser. Dette er fint gjort og skaper en gripende lesestund.

Målgruppen får hele romanen gjennom holde på muligheten for at spøkelser finnes. For man blir aldri helt klok på om det er soppen som vokser i kjelleren som får Julie til å se eller høre skremmende ting, eller om det faktisk finnes noe overnaturlig. Leseren gis flere hint om at spøkelser finnes. Mot bokens slutt kunne forfatteren derfor holdt mer på gruen. Hva skjer med en jente på elleve når hun får bevissthet om at spøkelser finnes helt på ekte? Når hun ikke bare er redd for det, men vet?

Tross potensial for litt mer gru helt på slutten, er Katteskriket en sterk debut. Boken er perfekt gøy og grøssende stoff til påska eller regnværskvelder.

«Pepperkakehuset»: Smakfull, men litt lite spennende

Pepperkakehuset av Gaute Brochmann handler om at noe er for godt til å være sant. Som at en gratis helseklinikk for barn lar deg bade og leke og spise så mye som du skulle ønske. Og at uttrykket god smak ikke bare er metaforisk.

På helseklinikken Pepperkakehuset, som ligger i en bygård i Oslo, stenges åttendeklassingen Jonas og andre barn inne og blir fetet opp og gjort smakfulle – uten å skjønne det selv. Jonas er nemlig på helseklinikken for å bli tynn. Men han begynner etter hvert å ane ugler i mosen, og sammen med venninnen Jenny kjemper han for å komme seg fri. På veien får de uventet hjelp.

Eventyr blir virkelighet

Boken har et veldig interessant premiss. Vi blir forundret når Jonas kommer til helseklinikken og får så mye mat som han gjør. Tittelen Pepperkakehuset vekker assosiasjoner til brødrene Grimms eventyr. Allerede fra starten av etablerer forfatteren spennende elementer som skaper nysgjerrighet hos leseren. Jonas får spise store mengder mat og godis på Pepperkakehuset. Skulle det ikke være et helseklinikk?

Det er mystisk at Jonas ankommer klinikken midt på natten, og at Pepperkakehuset med alle sine fantastiske rom viser seg å ligge i en mursteinsbygård i Oslo sentrum.

At Brochmann har skrevet sakprosabøker før og er fast arkitekt-skribent i Morgenbladet merkes. Språket hans er godt, og han er spesielt god på å skrive frem rom og mat på en visuelt sterk måte. Dette er en stor styrke ved boken.

Pepperkakehuset tar opp temaer som kroppspress, lysten til å drømme seg bort, vennskap, å gjøre det som er rett eller det som er enkelt – gjennom det creepy mysteriet oppholdet på Pepperkakehuset blir.

Å glemme pappa, verden utenfor, alt

Jonas lever livet på Pepperkakehuset og glemmer pappaen sin. Han stusser ikke stort over livet på klinikken. Virkemiddelet å la Jonas (og resten av barna) ikke ane at noe er galt, å gi dem en slags manglende bevissthet, kunne ha fungert godt. Men å spille på en så kjent historie som «Hans og Grete» skaper forventninger. Vi må gå ut fra at de fleste barn kjenner eventyret om Hans og Grete og vet at på et punkt kommer heksa til å forsøke å spise dem.

Dette skaper forventninger hos leseren. Brochmann legger hint til leseren om hva som skal skje underveis. For eksempel:

«Jeg bare vet at du har god smak, Jonas. Og har du det ikke, skal du få det. Stol på meg!» sier Dr. Dirk, lederen av Pepperkakehuset. Mens en av de ansatte er mer lei seg i møte med barna. Jonas skildrer hva som skjer, men det som hender påvirker ham ikke negativt – før langt ute i boken. Litt for langt. Pepperkakehuset blir ikke så spennende som den kunne vært, og kunne gjerne hatt mer grøss.

Forfatteren kunne med fordel skrevet frem følelser sterkere. La Jonas sin skildring av å bli oppslukt i Pepperkakehuset, maten, fellesskapet der, bli enda mer intensivert, og til gjengjeld la ham bli skikkelig redd når sannheten går opp for ham. Og la dette aller helst skje litt tidligere. Det er så mange spennende elementer i boken! Det er bare for langt mellom dem, og jeg tror sjansen er stor for at flere barn vil falle av på veien.

Bokens distanse og manglende spenning skyldes også delvis fortellerformen. Hele historien er nemlig strukturert som Jonas som gjenforteller historien til en tilsynelatende fremmed jente han oppsøker på Baker Hansen i ettertid.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Originalt og morsomt univers

Gaute Brochmann må berømmes for oppfinnsomheten sin. Bokens univers er originalt og morsomt og har en egen vri på det kjente eventyret. Selv om bokens deler kunne vært knyttet tettere sammen og hatt større spenning, er det morsomt å lese om alle rommene i Pepperkakehuset: Innendørshagen som minner om Mummidalen eller Leos lekeland, all maten, følelsen av å passe inn, samt alle de merkelige ansatte på huset. Brochmann har også gjort en god jobb når han har funnet trådene mysteriet skal utgjøre: En forsvunnet gutt, gamle klassebilder på veggen, låste dører og en gjeng kapitalistiske kannibaler.

Jeg håper Brochmann skriver videre i denne sjangeren. Når han tar med seg evnen til å skildre og utvikle et eventyr-inspirert univers videre og får inn enda mer spenning kombinert med det såre, kommer det til å brake.