Vårens debutanter: Dagbøker, skilsmisse og ulovlig magi

Noen barnebøker har et tydelig pedagogisk prosjekt. Andre er gøyale, rare og morsomme. Tre av vårens debutanter inneholder balanserte mengder av begge deler. Jeg opplever det som en styrke at bøkene så tydelig vil ta opp følelser og lengsler, og jeg tenkte flere ganger under lesingen at mange unge lesere vil finne gjenkjennelse i historiene til Kamilla Staurland, Alexander Slotten og Anna Berg Gjendem. I Sprettball handler det om skilsmisse og skyldfølelse, i Kjære Pølsa om vennskap og pubertet og i Ulvevinter om mobbing og magisk styrke. Humor og spenning tilgjengeliggjør den noe tyngre tematikken.

«Sprettball»: Sterk skildring av følsomt barn

I Sprettball av Kamilla Staurland møter vi Lotte sommeren før hun skal begynne i syvende klasse. Lotte spretter som en sprettball mellom sin nyskilte mors hus i Gruveland og fars leilighet i Stavanger. Konflikten etableres raskt ved at Lotte må forholde seg til foreldrenes skilsmisse, og på besøk hos pappa ser hun at han har matchet med en Margrethe på Tinder. Hun savner broren Nils, som har flyttet ut, og hun vil at foreldrene skal bli sammen igjen.

Skildringen av det lengtende, sørgende barnet er skrevet svært godt frem i denne boken. At hun skulle ønske ting var annerledes, etableres tydelig i Lottes lange tankestrømmer, samt i dialog med en jente hun blir venn med på båten når hun reiser mellom mor og far. Lottes lengsler og savn vises i mye av det hun gjør, i hva hun er opptatt av (om pappa har ny kjæreste eller ikke, om foreldrene kan bli sammen igjen), eller hvordan hun reagerer med sinne i ulike situasjoner. Barn som går gjennom det samme kan trenge bøker som speiler dem selv, og det får de i lange drag i Sprettball.

Det eksplisitte og implisitte

Kamilla Staurland er på sitt beste i de detaljrike beskrivelsene. Som når hun skriver frem at moren er sint som en okse, eller når hun viser hvor mye Lotte savner og ser opp til nyutflytta storebror Nils når hun henger opp Wunderbaumen hans i klesskapet for å ha en bit av ham hos seg. Dette gir både fortelleren personlighet og følelsene mer dybde. Boken kunne hatt enda mer av dette.

Forfatteren er dyktig til å etablere et lengtende barn som står mellom to foreldre. Dette formidles både gjennom det som sies, og det som ikke sies. Et eksempel er når Lotte sier hun vil bo hos pappa, selv om dette egentlig ikke er sant, og hun blir tankefull og stresset over å såre både mamma og pappa. Eller i dette slående utsagnet:

Det var som at dei ikkje hadde vore saman i det heile teke. Det var som at dei var framande som møttest for første gong. Ingen sa noko særleg, samtalen flaut ikkje slik den ein gong pleidde gjere. Lotte stod attmed og betrakta synet. Ho var stum, det stod stille i hovudet. At mamma og pappa hadde gått frå å vere nettopp det – mamma og pappa, til å bli noko anna Lotte ikkje hadde ord for, var for Lotte veldig merkeleg.

Boken lykkes i å formidle skilsmissetematikk. Likevel synes jeg den blir for snever på veien.

Tydeligere ensomhet

Gjennom det gryende vennskapet med Mia, som hun møter på båten mellom Gruveland og Stavanger, skjønner leseren at Lotte ikke har det så greit. Hun tenker først at hun ikke vil være med Mia, at Mia bare vil være som alle de andre jentene i klassen. Det nevnes også flere ganger i løpet av boken at Lotte snakker for mye i timene, og skiller seg ut negativt.

Lottes ensomhet kunne fått mer plass. Det er ikke troverdig at et barn som begynner i syvende ikke er mer opptatt av sin egen ensomhet, at det ikke gjennomsyrer mer. Spesielt når det senere kommer frem tydelige refleksjoner rundt at hun ikke opplever at hun har venner – og det fortelles om at hun blir snakket stygt til av gutter. Kanskje forsøker Lotte å skjule mangelen på venner for leseren? Det kunne i så fall kommet frem som et tydelig grep. Og selv om barneleseren vil merke at hun er veldig glad for vennskapet med Mia, kunne det fått større slagkraft hvis mangelen på venner var viet enda mer plass.

For hun tenker ikke særlig på det når hun er hjemme eller hos pappa. Kun et sted vises det at Lotte plages av andre barn. Det blir for lite når målgruppen fortsatt trenger at ting skildres tydelig.  Å gi større plass til ensomheten og mobbingen kunne gjort skilsmissetematikken sterkere ved å vise hvordan det er å ha det vanskelig, men ikke ha noen å si det til. Hvordan føles dette? Og når Lotte blir venn med Mia på båten, kan leseren skjønne hvordan dette vennskapet er uvanlig for Mia. Dette kunne fått skilsmissetematikken til virkelig å runge.

Pedagogisk potensial

Shakespeares fortelling om Romeo og Julie utgjør en tråd gjennom historien. Romeo og Julie knyttes til Lottes mamma og pappa, den er et minne om hva som var, og noe hun også nerdet over sammen med dem. På mange måter er det et bilde på hva foreldrene hadde. Mot bokens slutt reflekteres tragedien i Romeo og Julie på en fin måte. Mamma og pappa er ikke sammen, men de lider ikke den fæle skjebnen til Shakespeares berømte par. Men i løpet av historien er ingen ting hjemme egentlig fikset, annet enn at Lotte nå håndterer skilsmissen bedre og er ærlig om hvem hun vil bo hos. Det føles magert. Selv om skilsmisse er bokens hovedprosjekt, så oppleves det uforløst at hennes fremtid og vennesituasjon ikke adresseres tydelig nok.

Sprettball er sterk i formidlingen av skilsmisse, og dette har et stort pedagogisk potensial som kan treffe mange 9-12-åringer. Men boken går ikke dypt nok inn i tyngden av en skilsmisse når man i tillegg ikke har det bra sosialt. For barn som opplever at foreldrene går fra hverandre, kan denne boken bidra til trøst og forsoning med situasjonen, og det er en god kvalitet. Historien er sterk i sin skildring av det følsomme barnet som savner mamma og pappa – sammen.

«Kjære Pølsa»: Supermorsom dagbok

Ikke la deg lure. Det med pølser er bare et triks. For denne morsomme dagbokromanen skrevet og illustrert av debutant Anna Berg Gjendem handler fint lite om slakterprodukter.

Iris’ dagbok heter Pølsa. Kjære Pølsa ser ut som en ekte dagbok, med linjerte sider og mange drodletegninger. Allerede fra første side er boken kjempemorsom. Den starter med en «ADVARSEL: Denne boka handler BARE om tarmer og svette pølseskinn. Ikke noe vits å lese videre». Deretter: «Leser du ENNÅ? Synd for deg. For nå starter leksikonet om verdens mest utrydningstruede pølsesorter. På neste side renner det ut pølsesaft. Lukk boka, redd deg selv». Det viser seg at Pølsa blir valgt som Iris’ dagboknavn for at søsteren ikke skal lese i den. Søster lider nemlig av PTSD (pølse-traumatisk-spy-diagnose). Komisk, sant?

Kjendisdrømmer og kjærlighet

Iris og venninnen Sofia bor i hver sin etasje i samme hus og pleier å fire et pennal mellom seg med hemmeligheter. Iris er forelsket i Milo, og den store planen er at Iris og Sofia skal delta i en sangkonkurranse for å bli kjendiser. Store deler av bokas start handler om dette. Fortellingen spinner rundt det å lage sang til en konkurranse, vennskapsintriger og andre gøyale påfunn. Kjære Pølsa: Jeg må bli kjendis! er morsom lesning, med mange kule detaljer og påfunn.

Boken viser forskjellen på det tenkte og virkeligheten på en artig måte. Et eksempel er når Iris og Sofia blir filmet til musikkvideoen til sangkonkurransen, og glassbitene de har samlet på busstasjonen som skal se ut som snø, ser ut som grus som de kaster rundt. Og så kommer det en slagkraftig kommentar: «men sminken ble bra da».

Boken er full av slike kommentarer hvor jeget henvender seg til leseren. Som voksen leser elsket jeg kommentarene, og jeg tror at barn med en utviklet sans for ironi og sarkasme vil ta dem. Forskning har lenge tilsagt at barn ikke utvikler ironi før de er mellom 8 og 12 år, selv om nye studier mener barn lærer varierende grader av ironi tidligere. Her vil barn være forskjellige, og noen av de humoristiske kommentarene i boken er enklere å forstå enn andre. Men det kan hende flere av barna vil gå glipp av noen av disse gullkornene (for eksempel PTSD, et komplekst begrep brukt på en komisk måte, men samtidig et begrep som en del barn trolig ikke har hørt om). Andre vil kanskje ikke se hvorfor sminken blir kommentert. Denne humoren virker å være tilpasset et modent barn, mer enn den vil treffe absolutt alle, hele tiden. Men dem den treffer, vil elske det.

Vennskap og gjenkjennelige følelser

Det kan virke som boken handler mest om forelskelse og om å bli berømt. Det gjør den ikke. Det er vennskap som ender opp med å være bokens hovedtema, og dette utføres svært bra.

Først spinner handlingen rundt å lage musikk til konkurransen. Hvis Iris blir kjendis, kan hun også imponere Milo. Samtidig som bokens historie utspiller seg, får bestevennen Sofia kjæreste. Det blir vanskelig for Iris. Etter endt lesning tenker jeg at det er vennskapstematikken som er bokens hovedtema – og store styrke. Omdreiningspunktet er rundt hva jentene gjør sammen, hvordan de krangler og ordner opp, og det fine vennskapet de har.

Dagbokformat og digresjoner

Bildene i boken, kombinert med den sarkastiske fortellerstemmen, er en god miks. Illustrasjonene oppleves som tegninger Iris lager i sin egen dagbok. Dette er fint. Bildene preges av morsomme eller følsomme motiver som leseren kunne tegnet selv fra egen hverdag.

Illustrasjonene kan minne om en mer fargerik versjon av Dustedagboka til Rachel Renee Russel eller serien om Lottie Brooks av Katie Kirbie – hvor forfatteren også har en dagbokskriblete stil, og ord som heves ut for leseren på en dramatisk måte. Jeg skimter også noe av samme konkrete, utvidende strek som Hans Jørgen Sandnes i bokserien om Familien von Humbug. Morsom, søt og sprø. Leseren kommer rett inn i fortellerens fantasifulle hode i denne boken.

Dagbokformatet fungerer godt, og boken er full av historier om dagene som har vært – i tillegg til info og digresjoner – om for eksempel da Iris har vært på en nudiststrand med foreldrene, og ble med fordi hun trodde det het «Natur-is-strand», og ikke «naturiststrand». Disse digresjonene imiterer hvordan en dagbok i virkeligheten skrives. Det er så fint å være inni hodet til Iris. Man blir skikkelig glad i henne.

Alt i alt er Anna Berg Gjendems debut svært vellykket og morsom dagbok. Jeg gleder meg til å lese mer fra henne.

«Ulvevinter»: Bedårende magiske krefter

Hovedpersonen Alfred i Alexander Slottens Ulvevinter er bedårende, både i tegning og skrift. Alfred er ensom, noe som fint etableres i starten når Alfred kommer for sent til skolen. Frasen «som vanlig» gjentas på en rytmisk måte, og etablerer alt Alfred gjør for å komme for sent til skolen: Ignorerer vekkerklokka. Spiser frokost sakte. Klapper katten for lenge. Og da kommer Alfred for sent – som vanlig.

Men Alfred har evner få andre har: Han kan bruke magi. Det må holdes hemmelig, hvis ikke kan Statens trolldomtilsyn komme på døra. En dag bruker han likevel magi til å fikse et vindu han knuser på skolen – selv om han ikke har lov til det – og blir sett. Av mystiske Ester.

Morsom for voksne og små

Ulvevinter er første bok i serien «Magiklubben». Boken er full av humor, noe en forelder som driver med høytlesning kan kose seg med, samtidig som barnet også vil le. Et eksempel på dette er når Trolldomstilsynet kommer på døren til Alfred med den skumle borgermesteren i byen – omgjort til en baby! Og Alfred får skylden for å ha gjort det!

Det blir komisk, for Alfred har jo ikke gjort noen borgemesteren om til baby. Dette lar leseren le av det absurde, og barnet leve seg inn i spenningen i at Alfred blir anklaget for noe. Og samtidig skjønner leseren at Alfred kanskje ikke er så ensom likevel. Det må finnes flere som kan utøve magi i byen! Men hvem?

Alfred må bruke evnene sine for å komme seg ut av situasjonen.

Noe av bokens styrke består i blandingen av det milde, morsomme og det såre. Historien om et ensomt barn kombineres med spennende magi og personlige særegenheter, slik som at Alfred liker kakao veldig godt.

Tegningene i boken maler universet tydelig for barnet. Flere av bildene er ustyrtelig morsomme, og mange av dem viser også magiens negative konsekvenser. I hvert fall i hendene til et lite barn. Den søte babyen med fascinasjon for flammene står fint i kontrast til faren som vræler med påtent hår og mor som gremmes. Her viser bildet langt mer enn teksten, og det overdrevne blir kjempegøy.

Bildene til Slotten er fine både i strek og farger. De rommer humor, men viser også ensomhet og utfyller teksten på en berikende måte. Og så er de vakre. Miljøskildringene og variasjonene i utsnittene til bildene skaper stemning. Slotten klarer fint å tegne og skrive frem en personlighet.

Vellykket debut

Foreldrene opptrer ikke i boken, og hele konflikten løser seg uten at foreldrene er til stede, og uten at bruken av magien får konsekvenser med tanke på Statens trolldomtilsyn.

Jeg likte denne boken stort sett veldig godt, og er sikker på at barn i målgruppen (6-9 år) vil sette pris på det søte, interessante og litt rare universet forfatteren har skapt. Men boken føles litt kort (den er på 69 sider). Samtidig er den en del av en serie, og blir ubesvarte spørsmål besvart i videre bøker, er det ikke et problem for denne. Det er fortsatt mye å utforske: Hvor går magiens grenser? Vil det få konsekvenser å bruke den? Hva vil foreldrene hjemme tenke om Alfreds magibruk? Kanskje dette blir utforsket i neste bok.

Ulvevinter er en bok med stort potensial og veldig mye på plass. Her kan leserne glede seg, både store og små.

Periskop informerer: Debutant Alexander Slotten jobber til daglig som NRK-journalist. Periskops fagredaktør for litteratur, Karen Frøsland Nystøyl, er oppdragstaker i NRK. Slotten og Nystøyl leverer til forskjellige avdelinger, og har ingen kontakt.