Vårens debutanter: Høyt og lavt i to sterke og uvanlige bildebøker

Våren 2024 byr på flere sterke bildebøker – to av dem skrevet av debutanter. Begge disse utgivelsene er en fest for øyet, med et virvar av farger og teksturer. Men fortellingene er også iblandet et større alvor.

Gigabror av Annika Linn Verdal Homme er en gledesspreder av rang, med kraftfulle illustrasjoner som utmaler gleden av å være to. Søskenkjærligheten i denne boken trumfer det meste, selv om aldersforskjellen mellom hovedpersonene er merkbart stor. Ikke bor de samme sted heller, unntatt annenhver helg.

Pappabatteriet av Tine Eide tematiserer ensomheten som oppstår når et barn må påta seg rollen som omsorgsperson for en voksen. Hvordan kan hovedpersonen Mimmi redde dagen når faren stadig vekk går tom for mentale krefter? Løsningen i boken er både overbevisende og oppmuntrende – selv om veien dit til tider kan bli vel kaotisk.

Tematikken i de to bøkene gjenspeiles i de to uvanlige bokformatene. Gigabror har et svært format, av typen man forbinder med praktverk. Homme boltrer seg da også godt på disse sidene.

Pappabatteriet har et smalt høydeformat, med kreative detaljer spredt på kryss og tvers – og endatil ut forbi formatet. Først mot slutten kommer tingene i vater.

«Gigabror»: Helhjertet om halvsøskenkjærlighet

Budskapet i Annika Linn Verdal Hommes bildebokdebut er like enkelt som det er viktig: halvsøsken kan være en gave. Handlingen er viet en helg hvor halvsøsknene får boltret seg i hverandres selskap; spise godteri sammen, se film og få latterkrampe. Neste dag fortsetter leken ute. «Jeg er VERDENS kuleste når jeg går ved siden av gigabror!» tenker lillebroren i hovedrollen. Tiden de tilbringer sammen i boken viser at gleden er gjensidig.

Homme skildrer et vennskap som bare vokser og vokser: «Vi må rekke å finne ut hvor mye mer bror vi har fått siden forrige annenhver helg» utbryter storebroren. I dørkarmen måler de hverandres høyde.

 Varm og stilsikker debut

Gigabror er en varm bok, full av medrivende øyeblikksbilder. Estetisk sett er det attpåtil en av de friskeste norske barnebokdebutene på lenge. Homme har rett nok vært innom det visuelle barne- og ungdomsbokformatet før, med fjorårets sylskarpe tegneserieadaptasjon Bilde av en brennende Tesla (Ascehoug 2023), basert på Fanny Vaagers lyddrama ved samme navn. Med Gigabror debuterer hun nå også som forfatter.

Opplevelsen av søskenkjærlighet føles genuint ekte i Hommes fargerike scenarier. Ett genialt grep er det åpne figurdesignet på søskenparet, som har enkle nøytrale trekk. Hudfargen deres er også blå, slik at nesten hvem som helst kan identifisere seg med dem. Den øvrige paletten i boken domineres av farger som rosa, grønn, lilla og gul. Resultatet er et særegent uttrykk med former og figurer som popper frem på sidene.

Tegneteknikken er digital, men uttrykket er hverken flatt eller glatt, takket være en mild uskarphet i oppløsningen. Teksturene er myke, på grensen til taktile. Tegnestreken er enkel og naiv, men Homme levner likevel liten tvil om at hun kan tegne. Skoene til storebroren tyder eksempelvis på en velutviklet formsans. Et annet eksempel er den håndtegnede typografien. Vendepunktet i boken skjer når broren setter seg fast i en tunnelsklie og forårsaker kø for de andre barna. «Få ut HALVBROREN din» roper en illsint gutt. Bokstavene som til nå har vært runde og vennlige, blir spisse og farlige.

Ikke halv, men hel

Homme fryser tiden på det mest dramatiske punktet i boken. «Hvordan kan han være halv når han er så GIGA?» spør lillebroren perpleks tilbake. Ingen av barna på lekeplassen har noe motsvar.

Etterpå blir hovedpersonen i stuss og spør storebror hva «halvbror» egentlig betyr. I tankene sine ser han for seg broren sin delt både i høyden og bredden. Broren har heldigvis et oppløftende svar: «HALV fordi vi er sammen halvparten av helgene. Og BROR fordi vi er brødre hele tiden!». Nøkkelscenen viser brødrene hvilende på gresset, smilende og med blikkontakt – akkurat som på forsiden.

Homme korrigerer den automatiske nedgraderingen som ligger i begrepet «halvbror» med en bokdebut som er like poengtert som den er kraftfull. Formmessig er dette den beste norske bildeboken hittil i år. Det er nesten så man skulle ønske forlaget hadde kostet på seg et enda større fysisk format! Måtte det komme flere gode bøker fra denne kanten.

«Pappabatteriet»: Barn som voksen – og voksen som barn

Tosomhet kan være en gave, men hva skjer hvis den voksne blir barn? Hovedpersonen Mimmi må ta hånd om faren i Tine Eides debutbok Pappabatteriet. Tittelen spiller på farens vekslende personlighet, hvor han enten er høyt oppe eller langt nede. Kun datteren er i stand til å innta en form for mellomposisjon.

Eide beskriver en relasjon som kan minne om søskenforholdet i Gigabror, med oppturer fylt av godterispising, tullball og hjemmekino. Problemet er at filmkveldene med faren aldri tar slutt, men varer hele natten. Når hverdagen kommer, ligger han nedslått på sofaen.

Kunstens pris?

Eides tekst gir mange fortolkningsmuligheter for illustratør Rune Markhus. Den erfarne tegneren er tydelig inspirert og gjør mye ut av materialet. I boken har han eksempelvis valgt en malerisk stil, til forskjell fra den enklere og mer geometriske stilen han oftest bruker. Uttrykket speiler den kreative ambisjonen til hovedpersonens far. I fortellingen forsøker han å lykkes som kunstner, til datterens store fortvilelse. Mimmi ser for seg faren sin i kjortel på en rosa sky mens han maler. Kunstnergjerningen hans virker med andre ord svevende.

Den visuelle overskuddsproduksjonen i boken speiler hovedpersonens kunstner-pappa, som enten er full av liv og røre eller totalt utmattet av alt rotet han etterlater seg. Figuren viser flere indikasjoner på bipolar sykdom. Figuren krymper og vokser på sidene i takt med de skiftende sinnsstemningene sine. På sitt mest euforiske sprenger han ut av bokformatet. Kun halve kroppen får plass på papiret.

Formidling eller formildning?

Markhus veksler mellom å forsterke og bagatellisere alvorlighetsgraden av hendelsene i boken. Tidlig i teksten utbroderes konsekvensene av Mimmis natterangling med faren ved at hun sovner på skolepulten midt i timen. Markhus tar brodden av det hele ved å tegne et festlig oppslag med en samling ukonsentrerte barn. Ingen av de tretten elevene i klasserommet følger egentlig med i timen. Selv ikke læreren ser ut til å være helt til stede.
Scenen demper betydningen i teksten, men likevel fungerer det. Eides tekst er så klar og pedagogisk at den tåler slike brudd.

Andre steder skrur Markhus alvorlighetsgraden til med sine egne fortolkninger. «Mimmi tør ikke få besøk av noen fra klassen» skriver Eide: «Hva om de synes pappa er rar som bare ligger der, helt stille?». Teksten konsentrerer seg mest om farens tilstand, men i tegningen er han plasserert bakserst i oppslaget. I stedet retter Markhus søkelyset mot Mimmi, som står på kjøkkenet med oppvaskhansker – i full sving med husvask. Skolesekken med lekser og skrivesaker ligger strødd på gulvet bak henne. Scenen er foruroligende.

Datteren tar definitivt for mye ansvar når hun tror må redde dagen. Slik sett er det et konstruktivt poeng at det blir faren som til slutt gjenoppretter balansen i hverdagen.

Respekt og empati

Samarbeidet mellom forfatter og illustratør klaffer for fullt i siste akt. Her får vi se hvordan man egentlig lader batteriene når energien tar slutt. Trikset er så klart å legge seg tidsnok om kvelden. Sluttscenen er rørende, med et barn som på liksom ber om å få være oppe litt lenger. Faren, som endelig har fått profesjonell hjelp, hjelper henne i seng som seg hør og bør klokken åtte – fordi det er kveld. Tennene må hun imidlertid pusse selv.

På en lite dømmende måte viser Eide hvordan tiltagende omsorgssvikt, og skeivfordeling av ansvar kan fortone seg. Historien formilder empati for begge parter – og viser dessuten vei ut av uføret. En slik bokdebut står det respekt av.