Vårens debutanter: Norsk manga-debut om raser og krig

Satsingen på unge talenter gir god avkastning for forlaget Egmont, som etter flere vellykkede utgivelser de siste årene fortsetter med å gi ut nye tegneserier for barn. Siste nytt er Helen Kaldheims Mørkalven 1: Alene. Boken handler om den siste gjenlevende mørkalven Caim Tivh som vokser opp som et utskudd blant lysalvene. I boken kombinerer serieskaperen elementer fra både den vestlige og japanske tegneserietradisjonen.

Appropriert manga

26 år gamle Kaldheim låner friskt fra japansk visuell kultur i tegneseriedebuten sin, både når det gjelder stil og fortellergrep. Mest fremtredende er figurdesignet, med spisse neser og store, uttrykksfulle øyne. Det mest spesielle med serien er de mange nivåene av stiliseringer som brukes til å speile figurenes ulike emosjonelle responser. Selv om serien er naturalistisk tegnet, transformeres personene rett som det er til barnlige, stiliserte, og overdrevent karikerte versjoner av seg selv. Grepet er hentet fra japanske tegneserier – også kalt manga.

Bølgen av norske tegneserieskapere som lar seg inspirere av manga øker år for år i Norge. Å kalle Mørkalven «ungdomsmanga», slik forlaget gjør, blir likevel feil. Ingen av de norske eksemplene bør forstås som noe annet enn vestlige appropriasjoner av japanske tegneserier.

Like lite som at tegneserier betegner en sjanger, er manga noe som kan reduseres til en bestemt type stil. Tvert imot er manga et særegent visuelt språk med spesifikke kulturelle koder som har oppstått over tid innenfor det japanske samfunnet. Ikke alle disse kodene kommuniserer like godt i vesten. Dyptgripende kulturforskjeller vil på samme måte gjøre Mørkalven fremmedartet for et japansk publikum. Tematisering av rasisme er eksempelvis svært uvanlig i manga. Her skiller Kaldheim seg ut med noe viktig og nytt.

Kortstokksymbolikk

Hovedkonseptet i Mørkalven tar utgangspunkt i de fire fargene i kortspill. Gjennom dette speiles ujevnhetene i samfunnet: Alle tilhører samme kortstokk, men ingen har lik verdi. Fortellingen følger mørkalven Caim. Han adopteres inn i nasjonen Kløver etter at lysalvene har utslettet resten av rasen hans. Foruten mørkalver og lysalver består også verden av nasjonen Hjerter, som er befolket av mennesker, samt nasjonen Ruter, som er sirenenes eget sted. Kløvernasjonen deler også området sitt med skogfolket. Disse søte små figurene betrakter omgivelsene sine med uro.

En tidlig scene fra klasserommet brukes til å formidle hovedpersonens opplevelse av verden: «For dem eksisterer jeg bare. Og det virker som om de hater meg. Det er visst slik denne verden er».

Som siste gjenlevende fra nasjonen Spar – en enslig spar – får Caim en symbolsk rolle i fortellingen. Sparesset kan rangeres som kortstokkens laveste kort, men har også funksjonen spadille – som gjør det til høyeste trumf. Til tross for en håpløs situasjon, ligger det i kortene at hovedpersonens situasjon vil kunne snu. Før det kan skje, presenterer Kaldheim i første bind av Mørkalven Caims forhistorie fra barndom til tenår.

Livet etter krigen

I første bok blir vi kjent med mørkalvene etter den store krigen. De viktigeste personene i Caims barneår er adoptivmoren Amilee og adoptivbroren Kasp, som også blir hans bestevenn. Kasp hører stemmer i hodet, noe som fører til uventede handlinger og kompliserer relasjonen deres. Figurene har ellers navn som Bliss og Gross. Den engelske betydningen av navnene foregriper både personligheten og rollene til disse figurene. Bliss er Caims kjæreste. Gross forsøker å kjempe seg ut av et fattigdomsstempel ved å bistå skolens bølle.

Læreren Tem Trams er tidligere soldat og inntar en skjult beskyttende rolle overfor Caim på skolen. Handlingene og holdningene hans tyder på at konflikten mellom lysalvene og mørkalvene ikke var så svart-hvit som elevene ellers har inntrykk av. Selv skolens bølle, Othello, har en far som forsøker å beskytte Caim og Amilee. De voksne speiler at krigen har satt dype spor i samfunnet.

Skjult forhistorie

Men forhistorien til tegneseriefiguren Caim går lenger tilbake enn dette. Flere av figurene i Mørkalven stammer fra den humoristiske webserien Mythical idiots som Kaldheim tegnet og skrev fra 2016 til 2019, og som hun selvpubliserte som en 86-siders pocket i 2019. Her møter vi Caim som blasert tenåring, ikke ulik måten han fremstår på i den nye seriens innledning og avslutning.

Den barske humoren fra Mythical idiots er ellers tonet kraftig ned. Kaldheim holder seg eksempelvis unna både abort- og menstruasjonsvitser i den nye boken. Samtidig går det i rusmidler og muskuløse overkropper fra første oppslag i Mørkalven. Kaldheim sikter seg definitivt inn på en lignende målgruppe som før. Rusbruken er imidlertid ikke forherligende. At de som røyker seg høye er slemme, kommer frem ved at de er slavedrivere – og blant annet holder Caim fanget. Formodentlig hjelper rusen dem å utstå jobben. Som det står: «Hvem bryr seg».

Den opprinnelige serien gir ekstra kontekst om mørkalvene – men dette kan for alt vi vet være kontrafaktisk i den nye serien. Stripe #44 i Mythical idiots beskriver eksempelvis forfedrene til Caim som dragedrepere og stjelere av sjeler. Andre steder kommer det frem at Caim ikke nødvendigvis er heterofil. Om dette er noe som følges opp i de senere bøkene, vil tiden vise.

Enfold eller mangfold?

Tematiseringen av rus, rasisme og psykiske lidelser er sider ved Mørkalven som gjør den interessant. Den ytre graden av representasjon i serien er samtidig smal. Et stort paradoks er at de fleste figurene er tilnærmet like. Enten det dreier seg om rosa mennesker, grå alver eller gyllenbrune sirener, har de fleste personene fysikk og ansiktstrekk som jeg mener minner om hvite, atletiske mennesker. Alle er slanke og ranke. Heller ikke aldersspennet henger logisk sammen med utseendet til figurene. Enten de forestiller førtiåringer eller studenter, ser alle ut som unge voksne. Unntaket er når de er tegnet som barn.

Til tross for et noe begrenset figurdesign, er Mørkalven en gjennomført debut som skiller seg ut stilistisk i norsk sammenheng. Bruken av stiliserte tårer på grensen til å briste er ett av flere gjentagende grep som er like virkningsfulle som fascinerende. Kanskje blir det likevel litt mye smør på flesk med disse virkemidlene. Neste steg bør bli å spare på effektene til der de behøves mest.

Frisk debut

At Egmont går for bokserier når de dyrker frem nye tegneserietalenter, er en stor fordel for utøverne. Da får de anledning til å forme håndverket sitt. Særlig mot slutten av Mørkalven skjer det mye spennende i rutene, som om første del kun har vært oppvarming. Mengdetreningen gir resultater. At bøkene konserverer serieskaperens prøving og feiling blir samtidig denne forretningsmodellens bakside.

For Kaldheims del er summen bedre enn enkeltdelene. Kortkonseptet i fortellingen kunne blitt overtydelig, men oppleves i stedet vellykket, da Kaldheim sparsomt porsjonerer ut detaljene. Sirenene får vi eksempelvis ikke vite noe om før i aller siste rute. Slik opprettholdes spenningen med lovnad om noe nytt. Et ess i ermet har Kaldheim også spart. For: Foruten nasjonene Hjerter, Ruter, Spar og Kløver finnes ifølge legenden også nasjonen Joker hvor alle raser kan leve fredelig sammen i ro og sikkerhet. De kommende utgivelsene vil nok vise om denne utopien eksisterer innenfor Kaldheims univers.