Vil ikke prioritere kompetanse på barn hos kunstkonsulenter

– Graden av suksess for kunsten i skoler og barnehager i dag avgjøres av den enkelte kunstneren som har konsulentoppdraget, og det gjør at enkeltprosjektene er sårbare, sier Ebba Moi.

Hun er billedkunstner og har jobbet både med kunstproduksjoner som kunstner og med kunstprosjekter i skolen, og med utsmykking av skoler. I tillegg har hun jobbet som konsulent for KORO og Oslo kommune ved flere anledninger.

Ebba Moi mener selv at de offentlige kunstprosjektene i skolene, som tidligere ble omtalt som utsmykkingsprosjekter, i for stor grad er avhengige av den kunstneriske konsulenten.

Foreslår ny ordning

Mens KORO tidligere hadde ansvar for å leie inn kunstkonsulenter til prosjektene, ble det i 2014 innført en regelendring som gjør at det i dag er kommunene og fylkeskommunene selv som er ansvarlige for å engasjere egne kunstkonsulenter. Konsulentene er gjerne selv utøvende kunstnere, og blir leid inn til det enkelte prosjekt. Disse konsulentene fungerer som bindeleddet mellom kommunen som oppdragsgiver og kunstneren som får oppdraget med å gjennomføre prosjektet.

Ebba Moi foreslår selv en løsning hvor man går ned på antall konsulenter som leies inn, og gir dem flere oppdrag istedenfor å spre oppdragene på mange konsulenter.

– På den måten opparbeider konsulentene seg erfaring og kunnskap som kan komme kommunene og prosjektene til gode. Men på den annen side blir da noen få konsulenter sittende med mye makt til å velge hvilken kunst som skal inn i skolene, sier kunstneren.

– Må stå på hverandres skuldre

Yngvil Færøy er også kunstner og har i tillegg jobbet som kunstkonsulent. Hun er langt på vei enig i Ebba Mois kritikk av hvordan offentlige kunstprosjekter organiseres.

– Det som mangler er at man legger til rette for bruk forskningsstoff og andres erfaring i forbindelse med de offentlige prosjektene. Det er ikke innbakt i systemet at man skal kunne stå på hverandres skuldre, og det er en svakhet. Mange av problemstillingene vi kommer over er det reflektert rundt før, men det finnes ingen fora for å utveksle de refleksjonene, sier hun.

– Hva tenker du om Ebba Mois forslag om å gi flere oppdrag til færre konsulenter?

– Jeg synes det høres ut som en god idé. Man kunne jo også hatt konsulenter som jobbet i team og tok for seg bestemte målgrupper, slik som barn og unge, over en tidsperiode. En slik ordning vil gjøre at konsulentene får mulighet til å spesialisere seg mer til oppgavene, og ha en faglig diskusjon seg i mellom i forhold til den aktuelle målgruppen. Man vil jo ha folk som er gode på et bestemt felt, og ikke bare gi konsulenter oppdrag fordi det er deres tur, sier Færøy.

Skal lage skolekunst for nesten 34 millioner

I 2014 ferdigstilte Oslo kommune elleve kunstprosjekter i skoler og barnehager med et samlet kunstbudsjett på 7,8 millioner kroner. I tillegg hadde kommunen 17 skole- og barnehageprosjekter med et samlet kunstbudsjett på 33,8 millioner kroner under arbeid.

Dermed er det store summer som hvert år går til kunst i bygg som hovedsakelig brukes av barn og unge, og hvor det er de yngste i samfunnet som er primærmottaker av kunsten.

Ebba Moi mener ikke at dette nødvendigvis gjør at kunsten i skolene og barnehagene må være laget spesifikt for barn.

– God kunst fungerer gjerne uten at kunstneren har lagt vekt på målgruppen. Det man ofte refererer til når man snakker om «barnekunst» er at barn har lite kunstkompetanse. Et slikt perspektiv kan derfor bli litt reduserende, sier Moi, og fortsetter:

– I prosjektene jeg har vært med på opplever jeg ofte at skolen forventer at man skal komme med en spesiell type kunst rettet mot barn, og der mener jeg at kunstkonsulenten må komme inn med sin kompetanse og utfordre. Det må ikke nødvendigvis alltid være «snill» kunst. Jeg tror barn klarer mer enn voksne ofte tror, og det trengs det en bevissthet rundt når man utfører prosjekter i skoler og barnehager, sier hun.

– Må ikke bare bli klatreskulpturer

Yngvild Færøy mener på sin side at det er viktig med riktig kompetanse hos kunstkonsulentene som får kunstprosjektene i skolene.

– Poenget med kunst i det offentlige må være å treffe målgruppen for kunsten. For å gjøre det bør den kunstfaglige kompetansen hos konsulentene være sterk på de forskjellige situasjonene kunsten opererer i, slik som for eksempel i forbindelse med barn og unge, sier hun.

I de 28 kunstprosjektene i barnehager og skoler som ble ferdigstilt eller var under arbeid i Oslo kommune i 2014 var det kun tre kunstkonsulenter som var med på mer enn ett prosjekt.

Færøy er bekymret for at det at det brukes såpass mange kunstkonsulenter gjør at det er få som opparbeider seg større kompetanse og erfaring på målgruppen kunsten skal nå.

– Man må generelt ha en følsomhet overfor hvem mottakerne er. En veldig stor del av pengene i kunst-Norge går til kunst i offentlige rom, men i forhold til kunst i gallerier og museer er det lite diskusjon og refleksjon rundt kunst i det offentlige rom, særlig den som er rettet mot barn og unge. Det er mange konsulenter som står alene med sitt utvalg uten noen å diskutere det kunstfaglige med. Det blir fort en ond sirkel som ikke akkurat gagner feltets prestisje, sier Færøy.

Hun forteller at kunstkonsulenter uten nødvendig kompetanse på målgruppene ofte kan bomme med kunsten.

– I kunst rettet mot barn kan man fort legge lista enten for høyt eller for lavt. Det kan enten være med en «voksen» kunst, eller en ren sanselig opplevelseskunst, som gir få sporer til refleksjon, som for eksempel klatreskulpturer. Det er ikke noe galt med klatreskulpturer, men det må ikke bare bli det, sier Færøy.

– Kunstprosjektene skal henvende seg til alle

Direktør for Kunstavdelingen i Kulturetaten i Oslo kommune, Lise Mjøs, er den som har det overordnede ansvaret for disse kunstprosjektene. Hun mener at kunsten i skolene og barnehagene ikke kun skal henvende seg til barn.

– Kunstprosjektene på skolene og barnehagene skal henvende seg til alle, ikke bare barn. Skolene i Oslo er flerbrukshus som har forskjellige funksjoner, og vi prøver å finne prosjekter som kan si noe til flere målgrupper. Både skoleplasser og uteområder i barnehager er flerbruksområder for nærmiljøet etter stengetid, sier Mjøs.

Det er Yngvild Færøy uenig i.

– Byggene er jo først og fremst lagd for å være skoler med barn som hovedbrukere. De voksne som bruker bygget er jo mange færre. Dermed er det også viktigst at hovedmålgruppen for kunsten i skolene er barna, sier Færøy.

– Skolene har ansvar for kunstformidlingen

Lise Mjøs i Kulturetaten vil ikke gi noe entydig svar på hvorvidt hun mener kunstkonsulentene som Kulturetaten henter inn bør ha kompetanse på kunst rettet spesifikt mot barn og unge for å gjøre et godt arbeid i skoler og barnehager.

– Jeg vil ikke svare ja eller nei på det. Hvis man har kompetanse på kunst som er ment for det offentlige rom er barn også blant mottakerne. Det er selvfølgelig også mange måter å formidle kunst på, og akkurat i formidlingen kan det være aktuelt med spesialkompetanse for barn, men det ansvaret ligger like mye hos skolene som hos Kulturetaten. Brukere med pedagogisk kompetanse er alltid representert i kunstutvalgene for disse institusjonene.

– Hva tenker du om Ebba Mois forslag om å gi flere oppdrag til færre konsulenter?

– Jeg tenker at det er én vei å gå, men det er viktig å legge til at det er sjelden en konsulent bare blir brukt én gang. Ofte er de konsulenter på flere prosjekter, og opparbeider seg dermed erfaring som de tar med seg videre.

– I Stockholm har de for eksempel en ordning hvor konsulentene sitter i ti år av gangen, men ulempen med det er at man da kan risikere at mange av kunstprosjektene vil bli vel like. Vi har stor tro på den modellen vi har nå hvor det er åpent for kunstnere å søke seg til de spesifikke prosjektene, og mener at vi på den måten sikrer variasjon og åpner for et større mangfold av kunstneriske tilnærminger.

– Finnes det noe fagmiljø eller en arena i kommunen for utveksling av fagkompetanse eller utvikling av fagmiljø rundt kunst i skolene?

– KORO har et program for konsulentopplæring og vi har et godt samarbeid med dem. Derfor er det ikke nødvendig for oss å ha en egen konsulentopplæring i tillegg til konsulentveiledning og oppfølging i hvert enkelt prosjekt. I tillegg har Kulturetaten mye erfaring som videreføres til prosjektene.

– Hvordan er kompetansen hos dere i Kulturetaten på kunst hvor barn og unge er primærmottakerne?

– Vi er fem kunsthistorikere som jobber med kunstprosjekter, og like mange som jobber med forvaltning av kunst. Dette er folk med blandet bakgrunn, og totalt har vi flere tiår med kunsterfaring.