Ypperlig formidling av poesi for barn

«Har du sett at alle har en liten dør bak øret? Den åpner seg hvis øret liker ordet det får høre.»

Utdraget fra et dikt av Christian Løchstøer har gitt navn til en ny teaterserie for barn fra to år og oppover, der åtte episoder skal fremføres på Cornerteateret i Bergen i løpet av 2019. Første episode har fått tittelen Usynlige ting, og temaet er «tanker som kan reise jorden rundt og ord som blir så store at det ikke er plass til dem i hodet».

Sjangeren kan kanskje kalles poetisk-musikalsk skyggeteater, med musikk av Annlaug Børsheim og små, fritt sammensatte brokker av tekst snarere enn en kronologisk fortelling. Sammen med Vibeke Flesland Havre styrer Børsheim dukkefigurer i kartong som projiseres mot bakveggen. Begge utøverne synger og resiterer.

Inspirerende tekster

Denne første forestillingen tar utgangspunkt i dikt av Gro Dahle, Per Olav Kaldestad, Ruth Lillegraven, Svein Nyhus og Christian Løchstøer. Felles for tekstene er at de ikke er tradisjonelle rim og vers, men mer moderne og frie i formen. Gjentakelser og lydmalende ord gjør det lettere for barna å henge med i en for dem kanskje uvant sjanger, samtidig som flere av strofene er dypt poetiske og filosofiske.

Det skapes en slags rammefortelling om en litt redd gås som ikke helt vet hvem den er. Gåsens funderinger om den kanskje egentlig er en svane vil barna kunne assosiere til H. C. Andersens eventyr om den stygge andungen. Denne måten å få publikums tanker til å vandre på ved å diskret vise til andre kjente tekster er nok lettere å gjennomføre når formen er fri.

Tekstene dykker også ned i det usikre og triste: «Det er ikke plass til alle tankene i hodet mitt, sier gåsa, og svelger dem hele». Følelser av forvirring og overveldende tanker som trenger seg på presenteres uten at de ufarliggjøres og mister brodden. Dette fungerer fint ettersom rammen er trygg og utøverne skaper nærhet til publikum idet de går mye bort til barna, vandrer litt rundt blant dem og lar dem se nærmere på dukkefigurene.

Ærlige illusjoner

Gåsen møter etter hvert en katt som er atskillig mer selvsikker. Sammen vandrer de to ut i natten på eventyr og leker med ordene. Litt etter litt blir gåsen også tryggere på seg selv. De to bevegelige katte- og gåsefigurene er i brun kartong og svært enkle. De ser nærmest ut som om de kunne vært skåret ut hjemme ved kjøkkenbordet, hvilket sikkert kan inspirere noen av de eldste barna i publikum.

Også scenebildet er enkelt, og bruntoner går igjen: Landskapet utgjøres av pappesker i ulike størrelser, utøverne sitter på to små trekrakker mens publikum sitter på striesekker. To metallbøyler utgjør fjell og en sol i rød folie byttes ut med en rød måne når det blir natt. Når en fugl svever over landskapet, skapes skyggebildet dens av en simpel papirstrimmel. Det trengs ikke mer for å skape sterke bilder sammen med ordene og musikken. Illusjonenes verden er åpnet opp for barna ved at de får se hvordan illusjonene skapes gjennom figurenes skygger mot bakveggen, og det engasjerer helt tydelig.

Melodiene er ofte folkemusikkinspirert, med Børsheim på gitar og Flesland Havre på keyboard og harmonium. De tostemte sangdelene er flotte og melodiene varierte. Musikken veksler mellom å fungere som historiefortellende element og som stemningsunderlag, mens enkelte deler av forestillingen er rent verbale. Jeg nyter at utøverne tar seg tid til å dvele ved stillheten, at forestillingen iblant lar ordet stå for seg selv uten tone og at musikken ikke er gjennomkomponert. Ved de mest gjentakende delene av tekstmaterialet savner jeg imidlertid noen ganger musikk å henge ordene på – på den måten kunne tekstene kommet enda mer til liv og kanskje satt seg bedre i minnet mitt. Slik kunne de store ideene om nettopp tanker få levd videre etter forestillingen i større grad.

Å tenke sammen

Utvalget av tekster er modig med tanke på at forestillingen retter seg mot barn helt ned i toårsalderen. Men når det undrende er underfundig nok og det filosofiske finurlig nok, virker det som om barna absorberer ordene godt. Noen av de fineste passasjene er de som understreker det kollektive aspektet ved å tenke, med betraktninger om hva en tenker når en hilser på hverandre eller simpelthen ser på hverandre i stillhet. Tekstene skildrer tanker som noe som kan være urolig og overveldende, men også noe vakkert, noe en kan være sammen om. Frasen «Tenk om jeg var en tanke» gjentas flere ganger, etterfulgt av ønsker om å komme på innsiden av en annens hode.

De to utøverne er begge kledd i enkle, sorte kostymer og er dermed like i utseendet. I uttrykket er de derimot ganske ulike: Mens musikeren Børsheim er mer hverdagslig og dempet i sitt scenenærvær og snakker sin naturlige Ulvik-dialekt, er skuespilleren Flesland Havre mer stilisert og teatralsk, med leseuttale på bergensken sin. Slike forskjeller trenger ikke nødvendigvis bli forstyrrende, men i og med at replikker og fraser ofte gjentas, og kastes frem og tilbake mellom de to, fremstår de litt inkonsekvent i formidlingsmetoden, noe de forhåpentligvis finner ut av etter hvert som prosjektet fremskrider.

Det meste ved forestillingen virker imidlertid godt gjennomtenkt, for eksempel hvordan utøverne både girer opp barna idet de nærmer seg dem og gjør dem fortrolige, men også roer dem ned igjen når forestillingen går mot slutten. At Børsheim skrider langsomt rundt blant publikum og strør liksom-sand over dem fra en lysende pose er et tydelig signal om avrunding som barna antagelig kjenner igjen fra andre historier. Eller er det kanskje tankekorn hun har i posen?

Uventet populært

Før forestillingen fylles foajeen på Cornerteatret opp av så mange håpefulle familier uten billett at teamet spontant beslutter å sette opp en ekstraforestilling like etter premieren. Heldigvis er det masse nystekte vafler i baren. Besøkstallet lover godt for de kommende episodene – den neste skal handle om «andre verdensrom».

Prosjektet føles åpent og tilgjengelig både i form og innhold: Akkurat som det ikke trengs mer enn noen få pappkonstruksjoner for å skape den visuelle magien, trenger ikke poesi være noe hemmelighetsfullt og kompliserende. Vi blir ikke overlesset av inntrykk, men rives med gjennom enkle grep. Jeg gledes over at to dyktige utøvere som Børsheim og Flesland Havre har satset på et nytt konsept for barn ved hjelp av lyrikk. Ikke bare tør de å bevege seg bort fra tradisjonell, kronologisk historiefortelling og skape poesi – de lager noe som er poetisk og nært av et så abstrakt tema som tanker. Poesi kan jo nettopp plante små, inspirerende tankekorn, også i barnesinnet.