Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Å knytte litteratur utelukkende til bokmediet, er å underkjenne dens relevans

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

tirsdag 19. oktober 2021

Samfunnets litteraturbegrep er for snevert. Det må vi erkjenne for ikke å gjøre ubotelig skade på litteraturinteressen, skriver Kristin Ørjasæter i dette innlegget om lesing og litterær relevans.

↑ Foto: Ron Lach / Pexels

Kristin Ørjasæter er professor i barne- og ungdomslitteratur og direktør ved Norsk barnebokinstitutt. Foto: Anne S. Enger

«Ingen av mine venner liker å lese, vi er ikke opptatt av bøker. Vi gruer oss hver gang lærere kommer med en bok. Det er heldigvis ikke ofte læreren gjør det» (Salinas, 2021).

Den gutten Veronica Salinas siterer her, er 16-17 år. Han befinner seg i kjernen av den statistikken som litteraturfeltet er så opptatt av: Gutter som ikke leser. Jeg lurer på hvor ofte den tenåringen har hørt at det er et problem at han ikke er interessert i bøker. Jeg tviler på at det har styrket hans litteraturinteresse, og det er den som er min agenda her.

Litteraturinteressen og litteraturbegrepet.

Fra Norsk mediebarometer 2020. Diagrammet viser antall daglige minutter brukt på ulike medier i løpet av en dag. Blant annet brukte gutter mellom 9 og 15 år 8 minutter på bøker i snitt på en dag - og 108 på digitale spill. Øverst vises resultater for gruppen 16-24 år, nederst 9-15 år. Kilde: Statistisk sentralbyrå

Barne- og ungdomskulturmeldingen. Illustrasjon: Anna Fiske. Foto: KUD

Tilgjengelig, inkluderende, relevant

23. november 2018 og 19. mars 2021 ble det lagt frem to interessante Stortingsmeldinger som bør ses i sammenheng. Først ute var Meld. St. 8 (2018 – 2019) Kulturens kraft – kulturpolitikk for framtida. Kulturmeldinga argumenterte for at kunst og kultur er ytringer som har dannende og demokratisk kraft. Videre argumenterer Kulturmeldinga for at kunst- og kulturuttrykk må være tilgjengelige, inkluderende og relevante.

Barnekulturmeldinga, Meld. St. 18 (2020 – 2021) Oppleve, skape, dele – Kunst og kultur for, med og av barn og unge, vil inkludere barn og unge i ytringsfellesskapet. Den kunst og kultur som skapes for barn og unge, og formidlingen av dette materialet, skal legge til rette for deres egen medvirkning og deltakelse. Barnekulturmeldinga argumenterer for at alle barn og unge, uavhengig av bakgrunn, skal ha tilgang til kunst og kultur; være sikret at den kunst og kultur som blir skapt for og formidlet til dem er av høy kvalitet; og at de alle skal ha muligheten til å oppleve og skape kunst og kultur selv, på egne premisser. Jeg leser dette som en konkretisering av relevans-begrepet fra Kulturmeldinga.

Jeg lurer på hvor ofte den tenåringen har hørt at det er et problem at han ikke er interessert i bøker.

Koblingen mellom litteraturinteresse og leseevne er historisk betinget til den perioden det var bokmediet som gjorde litteraturen relevant. Slik er det ikke lenger

For snevert

Salinas spurte de tenåringene hun snakket med som ikke liker bøker hva de liker å gjøre, og det kom fram at de gjerne spiller dataspill. Hun konstaterer at de ikke betrakter dataspill som en litterær aktivitet, selv om spillet får dem til å jobbe med fortellinger, bare på en annen måte enn når de leser bøker (Salinas, 2021). Jeg ser det som et tegn på at samfunnets litteraturbegrep er for snevert.

Guttene kan ha hørt det fra foreldre, skolen, fra media og leseaksjoner: Du må lese bøker. Da blir du  god til å lese. Det siste er selvfølgelig sant, men koblingen mellom litteraturinteresse og leseevne er historisk betinget til den perioden det var bokmediet som gjorde litteraturen relevant. Slik er det ikke lenger. Det må vi erkjenne for henholdsvis å utvikle treffsikre lesestrategier og ikke gjøre ubotelig skade på  litteraturinteressen.

Å knytte litteratur utelukkende til bokmediet er å underkjenne dens relevans. I århundrer var litteratur et muntlig fenomen, fremført for et kollektiv og med et formål om påvirke publikum i en gitt retning. Papirteknologi gjorde litteraturen skriftlig for atter nye århundrer. Mange av de kunstgrepene som hadde understøttet den muntlige fremføringen ble videreført, men det kollektive publikummet ble erstattet av individuelle lesere. Dramatikk var så tett knyttet til den kollektive fremføringen at teatret ble skilt ut som en egen kunstform. Den dag i dag blir dramatikk fremført for sitt publikum. Poesi fortsatte som muntlig sang og skriftlig lyrikk. Sistnevnte blir fremført iblant, på festivaler med mer, men blir oftest lest individuelt.

Foto: Unsplash

Lytting er medskaping. Foto: Periskop

Økende interaksjon

Eposet er den sjangeren som er mest preget av at litteratur ikke lenger primært er et sosialt fenomen. Det skrives ikke flere epos. Prosaen som har overtatt, har utviklet seg gjennom stadig nye medier, og gitt opphav til mange ulike undersjangere. Tidsskriftet gav grobunn til essays, fabler og fortellinger, boka til novelle og roman. Og etter hvert som teknologien gjorde det mulig å fremstille illustrerte hefter oppstod de illustrerte seriene og tegneserier. Bildebøker og grafiske romaner er av enda nyere dato. For disse medienes vedkommende er den visuelle avkodingen like sentral, eller mer, som den verbale.

Da radioen kom, fikk litteraturen på nytt anledningen til muntlig fremføring. Den første tiden samlet folk seg rundt radioapparatet, litteraturen fikk igjen et kollektivt publikum. Etter hvert er den muntlige litteraturen like mye beregnet på ett individuelt publikum. Og med den digitale teknologien økte interaksjonsmulighetene mellom tekst og publikum i elektronisk litteratur og litterære dataspill.

Med den digitale teknologien økte interaksjonsmulighetene mellom tekst og publikum i elektronisk litteratur og litterære dataspill

Medieteknologien påvirker litteraturens fremføringsmåter

Litteratur er en fremføringsavhengig kunstform. Og pendelen svinger fordi medieteknologien påvirker litteraturens fremføringsmåter: direkte muntlig fremføring (sang, rap, resitasjon, skuespill, opplesning), som lydgjengivelse (lydbok, hørespill), på papir (som skrift og bilde i tekstbok, bildebok og tegneserie) og gjennom datateknologi (som datakontroll og touch). Fremføring og publikumsaktivitet henger sammen. Noen av fremføringsmåtene fremmer et kollektivt publikum. Andre fremmer et individuelt publikum som kan befinne seg hvor som helst, og atter andre krever individer som sitter og interagerer med enten en bok eller en dataskjerm.

Poenget er at litteratur ikke alltid har vært knyttet til lesing av bokstaver og ord. Det er en underkjenning av litteraturens verdi å utelukkende knytte den til bokmediet.

Litteratur har ikke alltid vært knyttet til lesing av bokstaver og ord

Boklesing og -lytting gir samme mentale innlevelse

De voksnes definisjonsmakt

Litteratur er et kommunikasjonssystem der mottakerens deltakelse er medieavhengig. I den norske offentligheten er litteratur definert som bok fordi de som har definisjonsmakt er godt voksne. Papirboka har vært den dominerende litterære plattformen hele vårt liv. Men papirboka er bare ett av mange medier der litteraturen befinner seg.

Lydbøker er minst like ettertraktet. Boklesing og -lytting gir samme mentale innlevelse fordi de inviterer til tilsvarende former for interaksjon med teksten. Men lydbokas fordeler er at det er et mobilt, individuelt medium. Lytteren behøver ikke sitte stille et sted der det er tilstrekkelig lys til å lese. Lytteren kan gå tur i skogen, kjøre bil eller vaske gulvet.

Lesestund med bildebokapper i en barnehage. Foto: Inge Screuder-Lindløv, Lesesenteret, UiS

Gjeng leser tegneserie. Foto: Pexels

Ulik rytme

Bildemediene (bildebok, tegneserie, dataspill) forutsetter alle et stillesittende publikum, som de aktiverer på ulike måter. Bildeboka har oppslag, hvert oppslag består av tekst og bilde. Den meningsfylte enheten er det bildebokas publikum som konstruerer selv, oppslag for oppslag. Det gir bildebokteksten en sakte rytme.

Tegneserien har ruter, hver rute er fylt av en tegning. Publikum konstruerer selv sammenhengen mellom rutene. Det gir tegneserien en rask rytme. Dataspillet har en avatar (hovedperson) som leseren styrer (innenfor spillets rammer) ved hjelp av en ytre spillkontroll. Det gir dataspillet så rask rytme som spilleren behersker. Hvis spilleren ikke gjør noe, får ikke avataren utrettet sitt oppdrag. Derfor er fornemmelsen av å styre avataren kanskje sterkere enn fornemmelsen av å styre karakterene i en bildebok og en tegneserie, selv om det krever en mer kompleks mental aktivitet å styre karakterene i disse mediene enn i tekstboka og lydboka, der det «bare» handler om verbalmental innlevelse.

Dess nyere medium, dess mer interaksjon

Men selv den minst komplekse innlevelsesformen kan fremme kreative impulser hos mottakerne. Ungdom synger i band, eller rapper, eller blir slampoeter. De minste barna tar fiksjonskarakterene med inn i leken (Christensen-Scheel, 2019). Fanfiksjon er lesernes egne fortellinger basert på karakterene i etablerte fiksjonsunivers, lagt ut på én av flere kollektive fanfiksjonsnettsteder (Ørjasæter, 2018). Barn lager YouTube-filmer også (Johansen, 2015). De kan være basert på et reality-konsept eller på en fiksjonskarakter, eller på nær sagt hvilket som helst univers.

Poenget er at publikumsaktiviteten endrer karakter etter medium. Dess nyere medium, dess større grad av aktiv interaksjon kreves, i tillegg til den mentale identifiseringen.

Foto: Eric Esma / Pexels

Harry Potter og dødstalismanene. Foto: Cappelen Damm

Et relevant litteraturbegrep inkluderer ulike medier

Den gutten som er sitert innledningsvis her, han som ikke liker å lese bøker og ikke har noen venner som liker det heller, men som gjerne tilbringer fritiden med dataspill, han bedriver faktisk tiden sin med å realisere fortellinger på en skjerm. Fortellinger der han styrer avataren (hovedpersonen) og dermed er den som styrer spillet (innenfor gitte ramme, selvfølgelig, akkurat som med all annen form for litterær aktivitet). Men spilleren styrer fortellingen i enda større grad enn tegneserie- og bildebokleseren, som i sin tur har større frihet til å definere det litterære universet enn papirbokleseren og lydboklytteren.

Da Andrew Burn undersøkte hvordan barn oppfattet at hovedpersonen Harry Potter ble fremstilt i ulike medier, konstaterte han at de har narrativ kompetanse og utstrakt erfaring med aktive hovedpersoner, og at de tydelig legger merke til at Harry Potter blir fremstilt som mer aktivt handlende i dataspillet enn i boka (Burn, 2005, s. 8-9). Videre konstaterer Burn at noen barn foretrekker dataspillversjonene, andre foretrekker bøkene. Av det utleder jeg at noen barn og unge foretrekker den mest aktive formen for fortelling, det vil si der de i størst grad får være delaktige i å utføre hovedpersonens handlinger. Mens andre foretrekker den mer mentale interaktiviteten. Og sånn tenker jeg at det må få lov til å være.

Harry Potter blir fremstilt som mer aktivt handlende i dataspillet enn i boka

Ulike kompetanser

Manresa & Real (2015) slår fast at ulike medier, som dataspill og bøker, for eksempel, fremmer ulike kompetanser. Det er viktig å ta med seg. Ikke for å gi ett litterært medium større verdi enn andre, men for å konstatere at litterær kompetanse er mangfoldig.

Jeg er enig med alle dem som bekymrer seg for at mange av dagens barn og unge ikke tilstrekkelig får utviklet sin dybdelesing. Men jeg fastholder at det ikke er litteraturens jobb å stå for leseopplæringa i samfunnet. Det må skolen ta seg av. Litteraturens oppgave er å gi kunnskap og litterære opplevelser. Derfor må den være relevant. Det vil si å utvikle seg på de plattformene der hvor barn og unge oppholder seg og teknologien gjør litterær fremstilling mulig.

Litteratur er ikke bare ord, det er bilder også. Det er kjente og ukjente univers som fremkalles mentalt, verbalt, visuelt, auditivt, på scenen, på dataskjermen, you name it. Litteratur påkaller publikums fantasi og skaperevne. I hvilken grad de vil delta i den litterære utformingen må de få avgjøre selv. Poenget er at litteraturen skal kunne oppleves relevant. Derfor trenger vi et bredt litteraturbegrep.

Kildeliste kommer etter annonsene. 

Det er ikke er litteraturens jobb å stå for leseopplæringa i samfunnet

Litteraturliste:

Burn, A. 2005. Potter-Literacy – from book to game and back again; literature, film, genre and cross-media literacy, i Papers: Explorations into Children’s Literatur Vol 14, No. 3. http://eprints.ioe.ac.uk/4230/1/Burn_2004_Potterliteracy.pdf [Lesedato 10. oktober 2021]

Christensen-Scheel, B. 2019. «Jeg er sfiderman!» Formidlingsarenaer fra et brukerperspektiv. I Ørjasæter, K. & A. Skaret: Litteraturformidlingens arenaer og praksiser. Cappelen Damm Akademisk

Johansen, S.L. 2015. Barns liv og lek med medier. Cappelen Damm Akademisk

Manresa, M. & Real, N. 2015. Digital literature for children. Texts, readers and educational practices. Peter Lang

Salinas, V. 2021. Hva slags litteraturformidling tilbys barn og ungdom i Norge i dag (2020 – 2021)? Litteraturformidling til barn – Norsk barnebokinstitutt (barnebokinstituttet.no) [Lesedato 10. oktober 2021].

Ørjasæter, K. 2018. Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren. Samlaget

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · ·