Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Anmeldelse av «Vaffelhjarte» som teater: En verden av kos

KATEGORI

Litteratur, Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 10. februar 2020

HVOR
Riksteatret

Maria Parrs Vaffelhjarte forteller om en gammeldags barndom full av lek. I teaterversjonen er mesteparten av leken fjernet, og det vi sitter igjen med er trygt og gammelmodig.

↑ Mye vafler og mye kos i Riksteatrets oppsetning «Vaffelhjarte». Fra venstre Eirik Risholm Velle som Trille, Catharina Vu som Lena og Linda Tørklep som Tante-Farmor. Foto: L-P Lorentz

Boken Vaffelhjarte kom ut i 2005, og blir ansett som en moderne klassiker. Forfatteren Maria Parr er blitt sammenlignet med Astrid Lindgren.

Da jeg nylig leste boken, ble jeg overrasket over hvor nostalgisk og tilbakeskuende den er. Den føltes gammeldags, og 2005 virket plutselig veldig lenge siden. Boken behandler barndommen som noe trygt og fellesskapsorientert. Ingen farer er større enn at konsekvensene kan være en hjernerystelse eller en brukket arm, og alt løser seg til slutt.

Forestillingen «Vaffelhjarte»


Av Maria Parr

Riksteatret, premiere 7. februar 2020, turnépremiere i Ålesund 13. februar

Dramatisering: Jesper Halle

Musikk: Odd Nordstoga

Regissør: Kjersti Haugen

Scenograf og kostymedesigner: Dagny Drage Kleiva

Lyddesign: Lars Hareide Swenson

Lysdesign: Gyril Høgberg

Musikalsk ansvarlig: Ket Iren Lødemel

Koreografisk assistanse: Belinda Braza

Dukkemaker: Anna Katarina Granberg

Dramaturg: Tine Thomassen

Produsent: Wenche Viktorsdatter Paulsen

Med: Johanne Fossheim, Vidar Sandem, Erlend Smalås, Marte Stolp, Linda Tørklep, Eirik Risholm Velle, Catharina Vu, Martin Karelius Østensen

Se hva vi har her

I boken møter vi Trille og Lena som vokser opp på et lite sted der det ikke finnes andre jevnaldrende. Handlingen har to drivkrefter: Den første er at Trille er usikker på om Lena mener han er hennes bestevenn. Den andre er at Lena, som bor alene sammen med moren sin, ønsker seg en pappa. Utover dette er boken episodisk lagt opp, og i hvert kapittel finner vennene på ett eller annet sprell. I den overliggende fortellingen trues idyllen på et punkt av at Lena må flytte til byen i noen måneder og at grandtanten til Trille dør, men bortsett fra det er idyllen konstant.

Teatret krever ofte en mer enhetlig form og klarere handlingsutvikling enn romaner. Jesper Halle, som har dramatisert fortellingen, har valgt å fokusere på de hendelsene som driver grunnhandlingen fremover. Det er forståelig fra et dramaturgisk ståsted, men gjør at sprellene og leken som gir boken glede forsvinner. Det som driver fortellingen blir det lille som finnes av konflikt og bekymring i Knert-Mathilde. Men ingenting av dette har det i seg at det kan skape en spennende verden eller få vennskapet mellom barna til å fremstå som noe unikt. Eirik Risholm Velle og Catharina Vu, som spiller henholdsvis Trille og Lena, opptrer som troverdige niåringer med overskudd og glede. Det blir opp til dem å bygge verdenen de oppholder seg i, og fokuset på handling fremfor episoder gjør at vennskapet ikke får tid til å sette seg ordentlig.

Dagny Drage Kleivas scenografi, som ligner hus skåret i papp, er i overkant turnévennlig. Scenen er holdt i blått, og scenografien ligner for mye på faktiske hus til å kunne bli noe mer enn det. Den blir for statisk til at den fungerer godt som verdensbygger. Det eksotiske ved Knert-Mathilde får ikke noe særlig plass, og med det forsvinner også deler av eventyret.

Sprellene og leken som gir boken glede forsvinner.

Lena ønsker seg en pappa. Så da lager Trille en lapp de kan henge opp på butikken. Foto: L-P Lorentz

I «Vaffelhjarte» står kjernefamilien frem som idealfamilien på en måte jeg synes er ugrei.

Snevert familiesyn

Lena ønsker seg en pappa. Det løser seg ganske greit ved at de møter en kjekk lege. Mammaen til Lena kan gifte seg med ham, og saken er løst. Det er problematisk å fremstille det å få en steforelder som så veldig lett og ikke minst riktig som det gjøres her. Barn i dag vet at familier kommer i alle støpninger, og at det å ha en mer eller mindre fraværende far er helt normalt.

I Vaffelhjarte står kjernefamilien frem som idealfamilien på en måte jeg synes er ugrei. Det er dessuten ikke alle barn som synes introduksjonen av steforeldre til familien er et eneste langt hurrarop.

I tillegg er det noe underlig med måten ideen om å ha én bestevenn formidles på. For Trille og Lena er ikke dette i praksis en problemstilling fordi de vokser opp et sted der det finnes få andre jevnaldrende, og i forestillingen finnes det ikke andre barn i det hele tatt. Ideen om bestevennen henger derfor heller ikke sammen med et sjalusimotiv, men snarere om at det er viktig å få formalisert et vennskap.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

I den grad usikkerhet i livet er knyttet til mellommenneskelige relasjoner, finnes det alltid smil og vafler.

Bibelske bortforklaringer

Religion får forholdsvis mye plass i Maria Parrs forfatterskap. Også i andre bøker har hun fortellinger som er knyttet til kristendom og religionsutøvelse. Jeg leser det mest som en skildring av en type barndom der kristendom har utgjort en naturlig del. Problematisk blir det først når de religiøse forklaringene gjør at forestillingen unnlater å gå inn i materien av de eksistensielle problemene som oppstår.

Trilles grandtante, Tante-Farmor (Linda Tørklep), dør plutselig. Trilles foreldre, som jeg i forestillingen opplever er overkant tiltaksløse og veike, forklarer det enkelt med at hun sovnet inn og nå er i himmelen sammen med Jesus og englene. Senere snakker Trille og Farfar (Vidar Sandem) om savn, men eksistensielle spørsmål om døden skyves vekk til fordel for unnvikende barnebibelforklaringer. Foreldrene og besteforeldrene på scenen smiler uavlatelig, og ingenting er egentlig skummelt. Alle viker unna ting som kan være problematisk.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

 

Det oppstår noe når Lena rømmer fra mor og tilbake til Knert-Mathilde og vennen Trille. Foto: L-P Lorentz

Når jeg tar med meg seksåringen hjem, er jeg glad hun vokser opp i en kompleks og mangfoldig verden der det finnes mer enn to hus og mer enn én venn.

Mer lek

En av de finere scenene i forestillingen er Lenas avskjed når hun skal flytte sammen med moren sin til byen. Denne scenen blir fin fordi Velle og Vu klarer å formidle barnas tristhet og bekymring på en sjarmerende måte. Jeg synes imidlertid at vennskapet før dette ikke har fått mulighet til å sette seg så godt at jeg fullt ut kan tro på hvor dypt det griper dem. Gjennom spillet oppstår det likevel en mulighet til å forstå, og vennskapet begynner å ta form.

Det blir livligere i Knert-Mathilde etter pause. Lena rømmer fra moren sin i byen og tilbake til Trille. I et forsøk på gjemme seg for Trilles foreldre, gir de seg ut på det som ender med en fantastisk aketur. Her ser vi skuespillerne få lov til å utfolde seg i lek, og det viser også frem kjernen i vennskapet mellom Lena og Trille som er et univers av lek utenfor de voksnes kontroll. Dette skulle jeg gjerne sett mer av. Jeg skulle også gjerne sett mer spenning, mer glede og mer rom for refleksjon over de spørsmålene som stilles.

Teaterversjonen av Vaffelhjarte fremstiller en verden der ingenting egentlig kan gå galt, og ingenting egentlig står på spill. Helt mot slutten er det en dramatisk sekvens med en låvebrann som holder på å ta livet av dem begge. Men heller ikke den har potensial til å åpne forestillingens refleksjonsrom. Brannen bidrar heller ikke til å gi motstand til grunnideen om at alle farer er fysiske: Alt som er verre enn hjernerystelse kan kureres ved et sykehusopphold. I den grad usikkerhet i livet er knyttet til mellommenneskelige relasjoner, finnes det alltid smil og vafler.

Når jeg tar med meg seksåringen hjem, er jeg glad hun vokser opp i en kompleks og mangfoldig verden der det finnes mer enn to hus og mer enn én venn.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · ·