Anmeldelse «Charlie og sjokoladefabrikken»: Fra koko til koko til koko

Der andre framstillinger har vektlagt det såre og nesten vennlige ved Willy Wonka- karakteren, er det overflaten som skinner mest hos Fridtjof Stensæth Josefsens framstilling av den berømte sjokoladefabrikkeieren. Selv om han virker overflatisk, er han eksentrisk og flamboyant, crooner, dandy og diva på én gang, og vi elsker ham umiddelbart, lell.

Dessverre lever ikke alle scenebildene og fortellerstrukturen opp til Willy Wonkas ekstravaganse i Det Norske Teatrets oppsetning av Charlie og sjokoladefabrikken.

Fra suksess til famling

Ett av musikalsjangerens hovedmål er å gi publikum en flukt fra grå og deprimerende hverdag. Sånn sett var nok Roald Dahls bok om lutfattige lille Charlie som vinner adgang til Willy Wonkas fantastiske drømmefabrikk et opplagt valg ved første musikalfilmatisering i 1971. Mel Stuarts film ble utgangspunkt for scenesuksessene først på West End, deretter Broadway, og senere kom Tim Burtons noe mørkere film i 2005.

Det er ikke rart Det Norske Teatret har hyret Vidar Magnussen til å sette i scene deres nye musikalstorsatsing. The Book of Mormon i hans regi er teatrets største publikumssuksess noensinne. Det har nok vært fristende å følge oppskriften én gang til: Populær musikal fra Broadway settes i scene av Magnussen, med Gjermund Andresen som scenograf, Lars Bleiklie Devik som musikalsk ansvarlig, for å nevne noen i det kunstneriske teamet som samarbeider på nytt her. Også flere av skuespillerne i Charlie spilte i The Book of Mormon.

The Book of Mormon benyttet seg selvsikkert av alle de beste triksene fra musikalhistorien. Satiren var klokkeren over the top, og teksten i Are Kalvøs oversettelse kom krystallklart fram. Men i Charlie og sjokoladefabrikken famler de med hva de egentlig ønsker å formidle.

Frydefulle sangnumre

Fridtjof Stensæth Josefsen scenedebuterer som et skinnende grønt lyn i rollen som Willy Wonka. Han er både cool, sarkastisk og uutgrunnelig, med en stil som minner mer enn bare litt om moteskaperen Karl Lagerfeld. Det er noe befriende over at han også er nokså kald mot vår helt Charlie. I flere av de andre versjonene av Charlie og sjokoladefabrikken kan man tidlig merke et ømt bånd mellom Willy Wonka og Charlie. Her virker Wonka mest opptatt av seg selv. Det gir fortellingen et usentimentalt preg. Men det gjør også at motivasjonen til den plutselige forbrødringen mellom de to mot slutten blir uklar.

Peter Andreas Hjellnes Moseng (som alternerer med Ole Opsal Stavrum i rollen som Charlie) har med sine 11 år allerede rukket å bli et temmelig kjent fjes på Oslos største scener. Tross sin spinkle framtoning er hans Charlie en viljesterk, spretten og målrettet liten gutt, som ikke virker nevneverdig kuet av sin lutfattige tilværelse.

Hjellnes Moseng og Stensæth Josefsen går bokstavelig talt i front for en skuespillertrupp preget av opplagt scenenærvær, store sangstemmer, maniert mimikk og komisk timing. De fire andre barna som har vunnet inngang på fabrikken spilles av voksne, og de er deilig ufyselige på hvert sitt vis. De ulike gullbillettvinnerne presenteres i sangnumre med en koreografi som er så oppfinnsom og presis at det er en fryd.

Men etter de fabelaktige presentasjonene blekner enkeltkarakterene. Fra det øyeblikket vi har kommet inn på fabrikken, er det i det store og hele Wonkas show. De infame barna blir ikke slemme nok, og skaper dermed ikke særlig kontrast til Charlies nysgjerrige og sårbare framtoning. Til og med Charlie og hans sjarmerende bestefar Joe (Pål Christian Eggen) blir litt unnselige i forestillingens siste del. Dette gjør at fortellingens mange tematikker om klassekamp, urettferdighet, kjendisstatus, kreativitet og annerledeshet feies til side til fordel for showfaktoren.

Fra dystert til blast

I starten minner Andresens scenografi og Christina Loverys kostymer mye om engelske arbeiderstrøk på 80-tallet. De skjeve vinklene på hus, gater og fabrikkpiper leder tankene til Tim Burtons filmatisering. Scenografien er stilig og får alle skuespillerne til å bli tydelige i scenebildet.

Likeså skaper den massive fabrikkporten fremst på scenegulvet et fint stengsel mellom vår dystre virkelighet og en forventning om det fantastiske som venter oss bak porten.

Men når vi endelig ­slipper innenfor murene på fabrikken, er det dessverre litt av et antiklimaks. Forventningene er bygget møysomt opp til et skikkelig wow-øyeblikk, men første produksjonsrom de besøkende får se, sjokoladerommet, er nesten litt skuffende. I dette rommet er gress, trær og blomster laget av sukkertøy, men det ser ikke særlig appetittvekkende ut. Fargene er blasse og scenebildet uoversiktlig. Ikke engang sjokoladefossen er særlig imponerende der den ser ut til å være laget av sammensydde svarte søppelsekker som henger i en remse ned fra taket.

Og i nøtterommet, der trente ekorn sorterer gode og dårlige nøtter, virker ekornene som er satt oppover trappene som om de er laget av isopor, og de velter for et godt ord. Hva med å benytte seg av figurspill eller animasjon for å levendegjøre disse?

Ujålete

Men det visuelle inntrykket tar seg opp. De tre skråstilte ståltrappene med tjukke blanke gelendre og de klumpete maskinene i «oppfinningsrommet» oppleves herlig retro science fiction-aktige, som om vi befinner oss på settet til Tarkovskys Solaris. I dag, når 3D-printere har blitt forholdsvis utbredt, er kanskje ikke ideen om å sende en Wonka-sjokolade gjennom lufta så mindblowing lenger. Da er det egentlig fint at maskinene nesten ser ut til å være hentet fra en Brødrene Dahl-episode. Det er noe avvæpnende og ujålete ved at scenograf Andresen og videoanimatørene i Animaskin ikke en gang har forsøkt å benytte seg av hyperfancy sceneteknologi i disse scenene.

Likeså er de lysende oransje kostymene til Ompa Lompaene fine og fascinerende, og de skaper en lekker overjordisk/undersjøisk effekt i de mest koreograferte partiene.

Men de scenografiske løsningene er altså ikke så kunstnerisk konsistente, og ligner slik sett på forestillingen som helhet – hopp fra høydepunkt til høydepunkt uten noe mellom som virker særlig sammenbindende. Og uten at karaktertegningen blir viet plass utover de storslagne sangnumrene. For i partiene mellom sangene faller fortellingen ofte sammen. Noe kan komme av dårlig diksjon. Mye kommer av at det rett og slett er store mengder tekst som ikke understrekes i samme grad av fysisk interessevekkende spill som i de musikalske partiene.

Mest for barna

Magnussen klarer ikke helt å holde seg fra tekstlige poenger myntet på de voksne i salen (for eksempel om Brexit, muligheten for spritservering på fabrikken og en mor som begeistres over at barnet hennes kanskje vil forbli lite for alltid). Likevel er voksenhumoren mye mindre utbredt her enn for eksempel i Alice i Vidunderland – den andre store musikalsatsingen for barn i Oslo denne høsten, som hadde premiere på Nationaltheatret i oktober. I Alice virket det nesten som om det var voksne, ikke barn, som var målgruppen – og den tok dermed heller ikke sikte på at voksne og barn kunne ha en god opplevelse sammen. I det store og hele var det de voksne som gapskratta gjennom hele forestillinga.

I Charlie og sjokoladefabrikken er det barna i publikum som ler først, sist og best, og som reiser seg fra stolene og danser begeistret med under sangnumrene. Vi vet at det ikke nødvendigvis er at barn blir gira som tilsier at de har hatt en stor kunstopplevelse. Men det er godt mulig de i alle fall er underholdt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hit for hit

Stensæth Josefsen er blant annet kjent fra NRK-satsingen Hit for hit. Dette kunne også vært undertittel på showet her. Om man følger musikalsjangerens formål om å skape en kontrast til en dyster virkelighet, er det skuffende at forestillingen ikke dveler enda lenger ved det dystre i Roald Dahls fortelling. Sang- og dansenumrene skinner, men de hadde nok skapt enda større emosjonell klangbunn om vi hadde bygget opp mer sympati med karakterene også mellom refrengene.

«Eg elskar når det skjer koko ting,» sier Charlie mot slutten. «Eg òg,” sier Willy Wonka. Slik vises samhørigheten mellom de to før Wonka avslører at Charlie skal få arve hele fabrikken hans. Men når Charlies fattigdom og Willy Wonkas sårbarhet ikke er blitt skikkelig etablert tidligere, oppleves sluttscenen i glassheisen bare som nok et koko øyeblikk i en rekke slike.