Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Anmeldelse «Snekker Andersen»: Når jula blir borte i fellesdemens

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 15. november 2019

Årets familiefilm om Snekker Andersen og julenissen handler om glemsel, men vil bli husket for action, humor og overskudd.

↑ Foto: Fantefilm / Nordisk film

Med Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul vekkes Alf Prøysens eventyrverden til live på det store lerretet. Filmen har fått en energi og idérikdom som glimret med sitt fravær i forgjengeren, Snekker Andersen og Julenissen (2016). Ideen om å flette en allerede eksisterende Prøysen-fortelling sammen med en splitter ny, er god.

Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul


Regi: Andrea Eckerbom
Manus: John Kåre Raake, Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad
Skuespillere: Trond Espen Seim, Anders Baasmo Christiansen, Miriam Kolstad Strand, Aleksander Ottesen-Kaalstad, Christian Skolmen, Marie Blokhus, Jan Gunnar Røise og Marianne Krogness.
Filmens lengde: 70 min.

En serie julemotiver vekker en uklar lengsel hos jenta.

I årets film blir vi introdusert for ei bygd der alle er glemske og hverdagen likner en evigvarende farse, et bakvendtland der ingenting kan forutses eller planlegges. Folk går i kortbukser selv om snøen laver ned, kundene aner ikke hva de skal kjøpe når de står foran kassa i butikken, skolegang er blitt en saga blott.

Blant innbyggerne blir vi kjent med vesle Elise (Miriam Kolstad Strand) som fornemmer at noe ikke er helt som det skal. En serie julemotiver vekker en uklar lengsel hos jenta, og i møte med Snekker Andersen fra nabobygda blir det endelig klart hvilken himmelropende forglemmelse som har rammet det lille samfunnet høyt oppe i åsen. Når ordføreren (Marianne Krogness, en garantist for snertne karikaturer) arrogant ignorerer Elises høytidsfornemmelser, og uten å mukke vil sage ned torgets pynteklare gran, tjuvlåner den handlekraftige jentungen en bil og setter seg bak rattet for å søke hjelp hos Andersen og selveste julenissen.

Nykommeren Miriam Kolstad Strand briljerer som unge Elise. Her med Anders Baasmo Christiansen. Foto: Fantefilm / Nordisk film

Prøysen som merkevare

Hvorfor lage nytolkninger av Prøysen- og NRK-klassikeren som for mange er en like uinntakelig festning av tradisjonsmakt som Knut Risans variasjoner over ett toneleie i Tre nøtter til Askepott? «Rør ikke Fanny og Aleksander!» ropte Ingmar Bergman krakilsk i frykt for lavpannet teater som «ringer julen inn». Jeg kunne fremført noe lignende på vegne av Snekker Andersen. Når Prøysen aldri har gått ut på dato, er det nettopp fordi han vet å holde tilbake, skape undring. Hvorfor må alt bli så fordømt taktilt, tredimensjonalt og simulatoraktig?

Det en myte at tradisjoner må oppdateres for å kunne elskes av nye generasjoner. Filmer og serier med tidløs appell trenger ikke respirator for å puste – de besitter en hemmelig tiltrekningskraft som verken kan forklares eller kvantifiseres. At pipen har en annen lyd hos produksjonsselskapet Fantefilm sier seg selv. For er det noe som preger dagens barnefilmproduksjon i Norge, er det etablerte merkevarer, fra Karsten og Petra og Solan og Ludvig, til Kaptein Sabeltann, Klatremus og Brillebjørn.

Det en myte at tradisjoner må oppdateres for å kunne elskes av nye generasjoner.

Foto: Fantefilm / Nordisk film

Den første filmen i «Snekker Andersen-multiverset» kunne minne om en norsk pendant til en Marvel-franchise.

Multiverset utvides

Den første filmen i «Snekker Andersen-multiverset», som kan minne om en norsk pendant til en Marvel-franchise, etterlot en emmen smak i munnen. Eventyrfølelsen var fraværende og moderniseringen virket uforløst, særlig skjemmet av foreldede kjønnsstereotypier. Fru Andersen (Ingeborg Raustøl) gjorde ikke annet enn å kjefte, frustrert over ektemannens (Trond Espen Seim) energi og utrettelige optimisme. Hun måtte ta til takke med rollen som kjip husmor med hyttende kjevle som ikke tok julens magi innover seg, mens faren var tøysete og rund i kantene, på lag med barna. Følelsen av «gamledager» – understreket av tidskoloritten i kostymer og kulisser – stod i kontrast til det som muligens var et forsøk på å skape tidsriktig dramatikk.

NRKs gamle TV-versjon av Alf Prøysens og Hans Normann Dahls billedbok Snekker Andersen og julenissen (1971) er rørende enkel: Et kamera avfilmer illustrasjonene på hver side i boken, mens Svein Erik Brodal leser høyt. Prøysenmålet er vesentlig for julestemningen – selv den som står krumbøyd foran ovnen ute på kjøkkenet for å vokte ribba vil høre Brodals lune stemme og la seg berolige av at alt er som det alltid har vært.

Trond Espen Seim og Anders Baasmo Christiansen spiller henholdsvis Snekker Andersen og Julenissen. Foto: Fantefilm / Nordisk film

Nissefalsett

2016-versjonen gjorde lite annet enn å kartlegge bokens rom, kvadratmeter for kvadratmeter. Men hvem kunne forestilt seg mannemannen Trond Espen Seim som den forsiktige, lavmælte snekkeren etter å ha sett NRKs versjon? I årets oppfølger kan det virke som om Anders Baasmo Christiansens hvinende nissefarsfalsett er ment å kompensere for kollegaens livserfarne røykestemme. Pipingen sender tankene til småbarnsfedre som – motivert av et ønske om å skape ekstra magi – kaster alle hemninger over bord og gjør så mye ut av gaveutdelingen at stuen blir en teaterscene, med urovekkende resultat.

I redelighetens navn oppstår det en slags kjemi mellom de to, og det er tydelig at skuespillerne har det gøy på jobb. Begge er nok smittet av gløden fra nykommeren Miriam Kolstad Strand, som spiller unge Elise. Med et imponerende register av ansiktsuttrykk gjør hun filmen til sin.

Hvem kunne forestilt seg mannemannen Trond Espen Seim som den forsiktige, lavmælte Snekker Andersen?

Foto: Fantefilm / Nordisk film

Når Den vesle bygda som glømte at det var jul er vesentlig bedre enn fryktet, skyldes det nettopp at fortellingen står på egne bein og introduserer oss for nye rollefigurer – inspirert av Prøysens bok ved samme navn. Innledningen er et høydepunkt, der fellesdemensens konsekvenser males med bred pensel. Regissør Andrea Eckerbom lar skuespillerne slå seg løs med store fakter og slapstick, slik at vi nesten får følelsen av å se en animasjonsfilm. Scenen der Elises far (Christian Skolmen) rører til havregrøtfrokosten så ellevilt at han får blåbærsyltetøy sprayet over hele seg, er absurd på en David Lynch-aktig måte. Den kan minne om det ekspressive ketchup-sølet under en marerittaktig grillfest i Inland Empire (2006), eller rosamalingen som i et anfall av raseri helles utover et smykkeskrin i Mulholland Drive (2001).

Av og til lurer jeg på om det er et problem at norske filmarbeidere også jobber for reklamebransjen.

Rumensk jul

Filmens manus rommer flere overraskende situasjoner, og gir regissøren mulighet til å slå seg løs med uttrykksfulle nærbilder og kamerabevegelser, for eksempel under en intens kjelkejakt nedover bratte fjellsider. Selve iscenesettelsen bærer preg av butikkjøpt samlebåndsidyll, med en visualitet som likner mer på Eurodisneys wonderlands i plast enn på håndlaget heilnorsk bøgdejul. Årsaken kan være at tablåene er skapt i rumenske filmstudioer. De vakre naturbildene fra Kvitefjell lykkes bare delvis med å dekke over fraværet av autentisitet.

Til slutt samles alle de nå vel forlikte innbyggerne til felles julemiddag, utendørs i det iskalde været. Den umiskjennelige Gilde-estetikken vi forbinder med TV-adventstiden blir en opplagt referanse, når kameraet langsomt kjærtegner det dekkede bordets glinsende sylter og svulmende pølser. Av og til lurer jeg på om det er et problem at norske filmarbeidere også jobber for reklamebransjen, all den tid innsalgenes retoriske bildeverden later til å være internalisert hos mange.

At Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul likevel ikke fremstår som et kynisk produkt med synlig datostempling, skyldes en oppriktig og ivrig fortellerglede.

Foto: Fantefilm / Nordisk film

Annonser

Stikkord:
· · · · ·