Antirasistisk aktivisme i barnebokformat

Cappelen Damms fine Håndbok for unge antirasister av Tinashe Williamson har denne høsten fått selskap av den tematisk sammenlignbare Nattafortellinger for rebelske jenter. 100 sanne fortellinger om black girl magic – begge på samme forlag. De er svært betimelige utgivelser, som sikter seg inn mot å innlemme unge lesere i forbilledlige tenke- og handlingsmåter knyttet til antirasistisk aktivisme.

Mens Williamsons håndbok forklarer de kompliserte mekanismene bak den strukturelle rasismen, og gir et innblikk i hvordan det føles å oppleve dem på kroppen, gjør Nattafortellinger leseren kjent med 100 melaninrike kvinner. Trass i ulike former for undertrykkelse har de lykkes i å oppnå de viktige tingene de har satt seg fore. Likevel mener jeg ingen av bøkene lykkes fullt ut med prosjektene sine. Den første blir ekskluderende i sin henvendelse til en innforstått leser som identifiserer seg med de kule og vellykka. Den andre mangler språklig bearbeidelse.

«Håndbok for unge antirasister»: For den kule leseren

Av de to utgivelsene er det kun håndboka som henvender seg eksplisitt til «allierte» – lesere uten egenopplevde erfaringer med rasisme. Boka er strukturert som en dialog mellom åtte fiktive tweens med forskjellige hudtoner og røtter fra ulike steder rundt i verden. Dialogen styres av fortelleren «Tinashe», som i stor grad ligner forfatteren. Med sin kule stil og henvisninger til fakta tegnet opp på skoletavla bak seg, minner hun som type om den unge, hippe lærervikaren alle så opp til på barneskolen. I tillegg innvier hun oss i sine personlige erfaringer, og gir selvopplevde eksempler på rasisme.

Som man kan forvente av ei bok i håndboksjangeren, er den tidvis også formulert som et direkte imperativ: Her finnes råd og metoder for hvordan man kan yte motstand mot både strukturell og intensjonell rasisme. For eksempel oppfordres leseren til å vurdere graden av mangfoldet i bøker og blader man leser, og vi tilbys ulike alternative formuleringer til bruk i møte med krenkende uttalelser.

Fornuft og følelser

Den personlige, men samtidig litt læreraktige fortellerrollen legger til rette for en god balanse mellom fornuft og følelser. Med relativt stødig hånd redegjør «Tinashe» for de kompliserte fenomenene som utgjør strukturell rasisme. Bildet av et fjell der én side er tilrettelagt med trappetrinn, mens den andre er superbratt og knapt mulig å bestige, gir en pedagogisk forklaring på hvordan urettferdig fordelte privilegier kan virke undertrykkende. Men den nysgjerrige leseren vil kanskje spørre seg om bildet ikke er like dekkende for alle typer privilegier, ikke bare dem som er knytta til hvor man har røtter fra?

Håndgripelige normkritiske perspektiver

I tavleoppslaget med eksempler på hva strukturell rasisme være, gjelder det samme for to av tre påstander: «At man sliter mer på skolen enn de andre elevene fordi man ikke får hjelp med leksene hjemme» og «At man lettere havner i et kriminelt miljø fordi det ikke finnes gode fritidsaktiviteter i nærmiljøet». Her kunne fortelleren med fordel ha satt en av de unge hjelperne i arbeid, og latt dem bidra med et oppklarende spørsmål eller to.

Oppslagene som handler om utvidelse av normalen fungerer bedre. De normkritiske perspektivene blir håndgripelige når forfatteren utfordrer «hudfarge» som betegnelse på den fargen vi oftest finner på strømpebukser og plastre, samt det dårlige utvalget av produktene i mørkere varianter. Her trår også ett av de fiktive barna hjelpende til, og forteller om hvordan navnet på beigetonen fikk henne til å tro at hennes hud hadde feil farge.

Vanskelig balansegang

Det er lett å kjenne empati med fortelleren. Hennes personlige fortelling lar oss få tak i sammenhengen mellom de undertrykkende samfunnsstrukturene og følelsene som oppstår i møte med dem. «Tinashes» erfaringer gir forståelse for hvordan ekskludering og følelse av utenforskap kan gi mentale og følelsesmessige senskader. Ikke minst gjør beretningene om frykten hun følte etter drapet på Benjamin Hermansen inntrykk. Kanskje kan mange av oss trenge påminnelsen om at hudfarge kan være grunn til å miste livet, også her i Norge. De av oss som ikke selv har kjent på frykten det skaper, kan trenge hjelp til å forstå hvor dypt den stikker.

Selv om det gis konkrete eksempler på dialoger med fiktive utøvere av rasisme, henholdsvis Lindas onkel Kåre, Sammys tante og Vegards farmor, gis de ikke, som antirasistene, noen taletid eller mulighet til å forsvare seg. Og det er selvsagt helt fint. Det er rasisme som idé og struktur som er tema her. Å forklare den psykologisk, for eksempel som reaksjon på utenforskap eller utrygghet, hører nok ikke hjemme i slik bok.

Kritiske spørsmål

Men jeg lurer likevel på om det kan være et problem at teksten aldri skaper noen plass for den nysgjerrige leseren – hen som søker forståelse og stiller spørsmål når noe er uklart. Som i eksemplet over, hvor man må godta beskrivelsene som gis av strukturell rasisme og hvite privilegier, uten kanskje helt å forstå hva som skiller disse fenomenene fra andre former for undertrykkelse. Hva om deltagerne i den fiktive samtalen hadde stilt genuine, kanskje også smått kritiske, spørsmål i stedet for kun å bekrefte fortellerens påstander?

En mulig fare ved å la sin personlige historie danne grunnlag for politiske ytringer og velmente råd om hvordan man skal angripe et så omfattende problem, kan være at den enkeltes erfaringer sjelden speiler hele sakens kompleksitet. Kanskje har man blindflekker for egne privilegier, som gjør det vanskelig å se at andre ikke har forutsetninger for å håndtere utfordringene sine på like fornuftig vis. Kanskje blir det også vanskeligere å sette seg inn i hva den nysgjerrige leseren trenger utgreiing om.

Litt for kule kids?

Gjengen «Tinashe» går i dialog med består av 12-13-årige Thandie (røtter fra Zimbabwe), Vegard (norske røtter), Vaishali (røtter fra India), Linda (røtter fra Sverige), Jasmine (røtter fra Vietnam), Sammy (røtter fra Gambia og Norge), Zack (adoptert fra Colombia) og Fatima (røtter fra Yemen). De fleste har bodd i Norge hele livet. De presenteres for leseren som dataspillkarakterer med hver sine special skills. Et virkningsfullt grep fra illustratør Thea Jacobsen, og det styrker følelsen av identifikasjon. Det er nesten så du kan se dem snu seg rundt eller danse sin egen lille dans mens du bestemmer deg for hvem du vil ha som avatar.

Men som Aftenpostens anmelder Guri Fjeldberg påpeker, er alle karakterene tegnet forbausende tynne og pene. Jeg vil også legge til kule – halvparten av det lille knippet tweens ser ut som en gjeng kunstnerisk aspirerende hipstere fra Oslo øvre middelklasse, den andre som oslobaserte varianter av de gatesmarte Chicagogutta Huey og Riley fra tegneserien Boondocks. La oss forestille oss en 12-åring på Flisa, i Byrkjelo eller Skogn. Mulig det er fordomsfullt, men det aner meg at hen vil kunne føle seg litt fremmedgjort i møte med en sånn gjeng. Ikke at det er noe stort poeng, men jeg undrer meg også litegrann over at de alle, med mulig unntak av Fatima, oppgir minst ett yndlingsfag og to oppbyggende fritidsaktiviteter de fyller tida med.

Ekskluderende bingobrett

Som Fjeldberg også er inne på, kan det in crowd-aktige ved karakterene gjøre antirastistene til en gjeng man gjerne vil bli medlem av. Men når bokas uttalte intensjon er å gjøre porten vid – for eksempel med «Mangfoldsbingo» hvor du kan krysse av for forekomst av funksjonshemminger, ulike seksuelle legninger og kroppsfasonger på TV – blir det påfallende at karakterene i boka fremstår såpass ensartete og vanskelige å leve opp til.

I tillegg lurer jeg på hvorfor ingen av kategoriene på bingobrettet er knyttet til dårlig økonomi, rus eller psykiatri. Det får meg til å tenke på eksemplet som skal illustrere strukturell rasisme i praksis; en ung gutt med somaliske røtter som sliter på skolen. Foreldrene hans kan ikke norsk og får ikke hjulpet ham med leksene, og han ender som kriminell. Hvor passer han inn i dette universet, og er det noen av avatarene han ville ha identifisert seg med?

Identitet på spill

Ved siden av den hippe visuelle fremstillingen av karakterene, får den språklige formen tidvis noe skoleaktig formanende over seg. Som når «Tinashe» med krittet løftet i været og den andre hånden i siden bedyrer at man aldri skal møte nedsettende uttalelser med å be ytreren holde kjeft, «for det er nok ikke veldig konstruktivt, selv om det kan være fristende». Skoletavla med faktaoppslagene som går igjen gjennom hele boka bidrar også til følelsen man får av å bli belært. Som i det ideelle klasserommet oppfører alle seg eksemplarisk og stiller betimelige, men uproblematiske spørsmål som besvares på det mest pedagogiske vis.

Nå tar jeg igjen utgangspunkt i Fjeldbergs lesning. Hun spør nemlig om det kan være debattklimaet som tvinger forfatteren til å anlegge en såpass forsonende tone: «Kan hende koster det for mye å la karakterene be onkel Kåre holde kjeft når han bruker n-ordet?». Det er et svært viktig poeng, som også kan knyttes til utfordringene med å skrive basert på personlige historier om såpass sensitive emner. Når forfatteren byr på seg selv og gjør seg sårbar på denne måten, kjennes det ikke bare greit å pirke i formidlingsvalg hun kanskje må ta for å beskytte seg.

Likevel, hva slags virkning får det om leserne ikke kjenner seg igjen i scenariene? Jeg kan nesten ikke huske å ha snakket om rasisme (verken med folk som har blitt utsatt og/eller anklaget for det) uten at noen av oss har vist tydelige tegn på at vi står i vanskelige følelser. Det er ikke enkelt å holde sinnet i sjakk og tunga rett i munnen i diskusjoner hvor så grunnleggende følelser blir berørt, og så mye av identiteten vår står på spill.

Nå skjønner jeg jo også at barna skal representere gode forbilder, og at det neppe ville fungere så godt innenfor formatet å la karakterene krangle høylytt med hverandre. Men kan den forbilledlige oppførselen deres bli vel mye for barn å strekke seg etter? Tankene mine går igjen til eksemplet der gutten med røtter fra Somalia tvinges utenfor samfunnet. Jeg tipper han er lei av å høre om hvilke måter det er «fornuftig» eller «hensiktsmessig» å si ifra på.

Saken fortsetter under anbefalingene. 

«Nattafortellinger for rebelske jenter. 100 sanne fortellinger om black girl magic»: Aktivistisk representasjon

Intensjonen med Nattafortellinger for rebelske jenter. 100 sanne fortellinger om black girl magic er ifølge forfatterne å «styrke rebelske jenter over hele verden, til å sprenge grenser og nå nye høyder.» Forordet er skrevet av den norske (men New York-bosatte) forfatteren Roda Ahmed, som også har oversatt boka til norsk. Den engelske versjonen er laget av et helt lite knippe melaninrike skribenter: Sonja Thomas, Jestine Ware, Diana Odero, Lilly Workneh og CaShawn Thompson. Workneh er redaktør for boka og forfatter av introduksjonskapitlet, og sistnevnte presenteres som hjernen bak #BlackGirlMagic, en emneknagg som brukes i sammenhenger der man vil fremheve mørke kvinners evner til å lykkes på tross av dårlige sits.

Forbildeboka er blitt en utbredt sjanger, og produseres gjerne av store selskaper – i dette tilfellet Rebel Girls, som ved siden av «Little People, Big Dreams» er den største av aktørene. Ved siden av bokutgivelsene produserer selskapene alt fra læringsressurser til podkaster og ulike eventer. Særlig Rebel Girls tilbyr et variert utvalg varer. Kjøper du boka på nettsidene deres, får du både genser, button og browniemix med på kjøpet.

Visuell flerstemmighet

Selv om dette er big business, synes jeg boka tåler å vurderes som litteratur. For dette er faktisk et helt greit bidrag til barnebiografisjangeren. For det første er det en åpenbar kvalitet ved at boka bidrar til mer mangfoldig representasjon i barnelitteraturen. Barn bør kunne finne fremstillinger av mennesker som de kan identifisere seg med i kulturuttrykkene de omgis av. Særlig litteraturbransjen har en jobb å gjøre her.

Bildene i boka er laget av 64 forskjellige illustratører, alle kvinner med afro-amerikanske røtter. Bakerst i boka står de oppført med biografiske opplysninger. Det er et sympatisk mål i seg selv å gi plass til så mange mørke kvinner som mulig i bransjen. Ikke bare gjør det boka flerstemmig i bokstavelig forstand – grepet tilfører også et visuelt mangfold som blir avgjørende for bokas estetiske verdi. Den personlige streken til hver og én av tegnerne, som riktignok etter min mening er av varierende kvalitet, gir leseren tyggemotstand. De visuelle fortolkningene forteller i mange tilfeller nesten like mye om biografiobjektene som de tekstlige presentasjonene. Her blir kvinnene fremstilt uten fokus på generaliserbare trekk og i alle hudtoner på skalaen. Slike representasjoner, hvor man unngår visuelle stereotypier, bidrar til inkludering.

Står og faller på kurateringen

Etter å ha lest en del forbildebøker har jeg kommet frem til at prosjektene ofte står og faller på kurateringen av biografiobjekter. Hvem plukkes ut, og hvilke egenskaper skal leserne inspireres til å strekke seg etter? Er det berømmelse, anerkjennelse og evne til å «jobbe seg opp og fram» det inspireres til? Eller handler det om å frigjøre seg fra begrensende samfunnsnormer og få lov å drive med det man har lyst til?

Sammenlignet med Gyldendal-varianten av «Little People, Big Dreams», Små folk, STORE DRØMMER, fokuserer Nattafortellinger i langt mindre grad på berømmelse. Og også her er mangfoldet stort. Vi presenteres for et vell av gode forbilder jeg tror de færreste av oss her hjemme har merket oss. En stor del av kvinnene er politiske aktivister, kunstnere og meningsytrere med stort mot. Derfor reagerer jeg også litt på den underlige kategoriseringen som gjøres i introduksjonen, hvor de utvalgte kvinnene plasseres i de fire gruppene «kreative kvinner», «vinnere», «ledere» og «innovatører».

Emneknaggen og motstandsbevegelsen #BlackGirlMagic har vært omdiskutert. Noen mener forestillingen om en helt egen, magisk evne hos mørke kvinner kan legge til rette for orientalisme og nøre opp under forestillinger om henne som «den andre». Det synes jeg ikke på noen måte preger Nattafortellinger, her forklares kvinnenes særegenheter og fordeler som både fellesmenneskelige og kulturelt betinget, og uten at det, så vidt jeg kan forstå, objektiviserer.

Personlig og politisk

En av innvendingene jeg har hatt til forbildelitteraturen, er at bøkene legger for stor vekt på individets muligheter til selvrealisering. Det er alltid opp til den enkelte om hun eller han har nok guts og evner til å overkomme det dårlige utgangspunktet de er født med. Kan det være sånn at alle disse fantastiske mørke kvinnenes bragder leder oppmerksomheten vår vekk fra de politiske endringene som trengs for å utjevne urettferdig fordelte muligheter?

I dette tilfellet er jeg tilbøyelig til å hevde det motsatte – fordi kurateringen er så god. Mange av historiene handler om kvinner som nettopp prøver å påvirke politisk – gjennom lokalpolitikken, som Andrea Jenkins, «den første afroamerikanske transkvinnen som ble valgt inn i et bystyre i en storby». Eller aktivister som Angela Davis og kvinnene bak emneknaggen og frigjøringsbevegelsen #BlackLivesMatter. Et kjempeinteressant eksempel er den britisk-jamaicanske, og for meg helt ukjente boligokkupanten Olive Morris fra Brixton. Det gleder meg stort at forfatterne tør å trekke frem noe såpass lite glamorøst som boligpolitikk, og setter det i sammenheng med strukturell undertrykkelse og rasisme. Svenske Suad Ali er også et godt eksempel på en hardtarbeidende sliter som lykkes i å skape politisk endring – helt opp på internasjonalt nivå via jobben sin i FN.

Middelmådig håndverk

Idéen bak konseptet er god, men det skorter på den håndverksmessige gjennomføringen. Bokas tittel lover leseren at portrettene skal fungere som godnatthistorier, som ifølge baksideteksten skal være bygget opp som eventyr. Her synes jeg nok sjangerbegrepet strekkes vel langt.

Selv om en del historier handler om underpriviligerte jenter som trass i hindringene de møter på veien ender opp med prinsen og halve kongeriket, vil jeg ikke si at potensialet som ligger i eventyrsjangeren utnyttes godt nok. For når mange av historiene er oppramsende, plotløse og ganske kjedelige, hjelper det lite at en og annen fortelling begynner med frasen «det var en gang». Ta fremstillingene av hollywoodaktørene Ruth E. Carter (kostymedesigner) og Issa Rae (mest kjent i Norge som skaper av serien Insecure), som åpenbart er superinteressante damer. Men eventyrfremstillingene av dem fungerer ikke. Her er lite som minner om noen utfordring, vendepunkt, møte med antagonister eller hjelp fra allierte.

Drahjelp fra en ekte prinsesse

Kanskje er det verdt å merke seg at det må en ekte (tidligere) prinsesse til for å yte formatet rettferdighet. Historien om Meghan Markle er nemlig en av de bedre i så måte.

Med bakgrunn i møtet med mannssjåvinistiske klassekamerater får hun ekstra motivasjon til å kontakte Hillary Clinton og be om hjelp til å endre en oppvaskmiddelreklame som fremmer kvinnefiendtlige holdninger.

Og så ender hun jo i bokstavelig forstand opp med prinsen og halve kongeriket (i hvert fall for en liten stund).

Trenger mer enn en side

Dessverre preges boka av en ganske udefinert innskrevet leser. Det blir uklart for meg om introduksjonskapitlet er skrevet til barn eller voksne. Ordlisten som følger bak i boka dekker langt fra alle ordene barneleseren trenger. Flere av fortellingene innebærer konsepter og sammenhenger som vil kreve langt mer argumentasjon, forklaring og utdyping enn det en ensides nattafortelling legger til rette for. Det litt rufsete og ugjennomtenkte uttrykket forsterkes av unødvendige trykkfeil og litt slappe formuleringer.

Det samme kan til en viss grad gjelde for bokas illustrasjoner. De er forbilledlige som ikke-stereotypiske fremstillinger av mørke kvinner, og mangfoldet i uttrykkene er befriende eklektisk. Men de sjeneres litt av rare proporsjoner og kjedelige overforenklinger.

Saken fortsetter etter annonsene. 

Supplerer hverandre

Både Håndbok for unge antirasister og Nattafortellinger viser, gjennom forbilledlige historier og handlinger, hvordan den enkelte kan bidra til endring av urettferdige samfunnsstrukturer. Begge prosjektene er sympatiske og betimelige.

I kontrast til Håndbok for unge antirasister, hvor den litt generiske tegneseriestreken og urbane gatemoten karakterene ikles gjør at de blir seende ganske like ut, byr Nattafortellinger på et forfriskende og eklektisk estetisk mangfold som utfordrer leseren.

Den Rebel Girls-produserte godnattboka, om enn litt rufsete i kantene og språklig farget av markedstankegang, blir derfor et godt supplement til den flinke og sympatiske, men dessverre litt for enstemmige håndboka. Den burde gitt større plass til den intellektuelt nysgjerrige leseren – og tatt seg bryet med å finne inspirasjon til karakterene også utenfor de mest urbane strøkene.