Dokumentarfilmen «Nattebarn»: Dødsens alvorlig

Nattebarn somler ikke. Den ene av regissørene, Sverre Kvamme, presenterer den andre. Petter Aaberg er bestekameraten hans. En uke tidligere hentet han Petter på sykehuset etter at kameraten hadde forsøkt å ta livet av seg.

De sitter i bilen og skal ut og lete etter en fest å filme. «Jeg har lyst til å finne noen som sliter,» sier Petter.

Og det er kanskje oftest blant nattebarna, de som driver gatelangs sent om kvelden og natten, at man finner dem som ikke ser så lyst på livet.

Det blir noen bomturer. Å lage film uten annen plan enn en vag tanke om hva man vil det skal bli, er ikke nødvendigvis den beste tilnærmingsmåten. På den annen side er det gjerne i mørket man finner de hudløse.

400 000 treff på Tiktok

Og de hudløse dukker etter hvert opp. Monica, Emma, Cornelia og Oliver blir personer vi treffer med jevne mellomrom filmen igjennom. De er mennesker som sliter, akkurat slike som Petter ønsket seg å snakke med, og selv om vi ikke får noe innblikk i metoden filmskaperne har brukt for å nærme seg dem, får vi inntrykk av at de ikke har vært så vanskelige å finne. Det kan være at man dessverre ikke trenger å jobbe så hardt for å finne unge mennesker som synes livet er vanskelig å takle.

Nattebarn er ikke en koronarelatert film, men oppmerksomheten rundt barn og unges psykiske helse er naturlig nok spesielt høy nå som så mange har sittet mer alene med tankene sine enn ellers. Og lenge før kinopremieren den 24. september er deler av Nattebarn sett av 400 000 brukere på Tiktok.

Det tyder på at det er en film som treffer målgruppen, som snakker deres språk, som unge kan kjenne seg selv eller andre igjen i. Og det har krevd mot – og kanskje en del desperasjon – å lage den, både for regissørkameratene og for dem som blir filmet.

Moralske utfordringer

Ikke sånn å forstå at filmen er uproblematisk. Det er først helt mot slutten at det overhodet blir snakket om ansvar. Da får Sverre plutselig en reaksjon på forpliktelsene de i alle fall uformelt har overfor menneskene de filmer, et ansvar disse kanskje ikke er fullt ut i stand til å ta for seg selv i en situasjon der de alle utleverer seg skånselløst, åpent og ærlig.

De befinner seg dessuten i en prekær situasjon alle sammen, flere av dem på måter som gjør at livet kan settes på spill. At filmskaperne ikke reflekterer høyt om ansvaret på et tidligere tidspunkt, er en svakhet som rett og slett gjør seeren urolig for menneskene vi møter, som kanskje kan ha vanskelig for å sette grenser selv.  Er de tilstrekkelig informert om omfanget og eventuelle virkninger av eksponering i offentligheten?

Når tilskueren må tolke

Det er også en innledende situasjon som tilsynelatende hadde med Petters selvmordsforsøk å gjøre, som nok kunne ha trengt litt mer kjøtt på beina.

På filmskolen i Lofoten laget Petter en film om mobbing – formodentlig ved en lokal barneskole – som foreldrene ved denne skolen ikke ville at skulle vises. Vi får ingen forklaring på hvorfor.

Da blir det opp til seeren å tolke.

Er foreldrene lettkrenkede hysterikere, eller har Petter faktisk gått for langt? Begge deler er problematisk, også sett i lys av den filmen vi sitter og ser.

Eller har han laget en god film om mobbing, som det allikevel finnes veloverveide argumenter for ikke å vise? Da er det en helt annen sak.

Når den manglende visningen har gått såpass inn på Petter at han er blitt suicidal, er det relevant for seeren å få vite hvorfor.

Et usikkert holdepunkt

Overveiende er Nattebarn en reise gjennom skuffelser, håp og nye skuffelser. Men ikke bare. Filmen er en prosess, en ganske oppløftende én, der språket om lidelsen langsomt blir mer konstruktivt, og der den indre motstanden ikke får vinne. Ikke hele tiden, i alle fall.

Til å begynne med sier Petter det så lett. «Jeg kan like gjerne henge meg, liksom». Ikke innøvd, ikke anstrengt, ikke etter å ha tenkt seg om litt. Bare som om det er det mest naturlige å si for å fylle stillheten.

Det kan nesten virke som om selvmordstankene er det eneste virkelige, faste holdepunktet hans. For da finnes alltid en vei ut: «Jeg kan bare henge meg». Hvorfor og hvordan han er kommet dithen at selvmord er det første han tenker på når han møter en utfordring han synes er hard å takle, får vi ikke noen klar formening om.

Også Monica har noe av den samme tendensen. På et tidspunkt slår hun fast at hun ikke kan ha katt fordi hun er så mye ut og inn av sykehus på grunn av selvskading. Da får man tro at selvskadingen er blitt en konstant i livet, og at ønsket om katt ikke fungerer sterkt nok som motivasjon til å komme ut av den onde sirkelen.

Det gjør unektelig vondt for oss å høre det. Hun slår det bare fast – ingen katt! – som om det er utenkelig.

Kjærlighet som utfordring

Mørket kommer til Petter flere ganger i løpet av prosessen med å lage Nattebarn. Og etter hvert som vi blir bedre kjent med ham, ser vi hvor lite som skal til for å vippe ham ut av balanse.

Det er nok samtalene med Miriam, som han innleder et forhold til, som utfordrer ham mest på godt og vondt. Hun er interessert og nysgjerrig, hun føler omsorg for ham, men har behov for at omsorgen er gjensidig. Det viser seg vanskelig for Petter, skjønt for oss som ser filmen virker det som om den motstanden Miriam gir ham, kanskje er den som skal til for å bryte et mønster som til syvende og sist kan være dødelig.

Uklare årsaker

Petter Aaberg har ingen journalistisk tilnærming til temaet. Han er snarere ute etter å speile seg, finne andre som har det som ham. Han er rask til å si «Ja, sånn har jeg det også,» når andre forteller om mørke tanker.

På den måten blir deltakerne ikke forskningsobjekter, men subjekter i et fellesskap der den som oppsøker dem har en sterk formening om hvordan de har det. Det skaper en nærhet som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Men det fører også til at samtalen ofte går i sirkler.

Vi får ikke vite noe særlig, verken om mulige årsaker til Petters tunge perioder, eller hva som er grunnene til at de andre strever. Om det er sant som Tolstoj skrev, at hver lykkelige familie ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte, ville det ha vært interessant for oss å vite hvilke indre og ytre faktorer som har ført hver av dem inn i onde sirkler med rus, selvskading, angst og selvmordstanker.

Åpenhet og intimitet

Samtidig er det formodentlig bare den ene regissøren som bringer den nødvendige stabiliteten til prosjektet. Det er Sverre Kvamme som må holde i trådene når Petter Aaberg er ute å kjøre. Kvamme spør og graver, er til stede med kameraet og gir forsiktig motstand. Ofte kjører de rundt i bil og filmer fra dasjbordet, eller Kvamme filmer fra passasjersetet.

Også sammen med Miriam bruker de kameraet. En scene med Petter og Miriam sammen i bilen gir oss et plutselig innblikk i forholdets skyggesider, som vi ante var der, men som ikke er blitt formulert tidligere.

I vanskelige perioder viser Aaberg oss en åpenhet som strekker seg helt inn i kjærlighetslivet, en intimitet som har sin grense bare når døren til terapirommet lukkes.

Nattebarn er upolert, kanskje ørlite lang, men kløktig redigert, og viser oss hvor lite som skal til for å få en nedtur. Det tar tid før vi får en følelse av om Petters og de andres historie er på vei noe sted. Det blir akkurat så monotont at de første 40 minuttene sliter litt på tålmodigheten. Heldigvis – for både publikum og dem som blir portrettert – ender de fleste historiene med en forløsning, et grunnlag for forsiktig optimisme og håp.

Tross noen skavanker, kan man ikke si annet enn at Nattebarn er en modig film.