Er keiseren uten klær når barn spiller frijazz? Ikke på AllEars-festivalen

Med fremveksten av frijazz – eller den nye musikken eller hva du nå enn velger å kalle det – på 1950- og 60-tallet, oppsto det ikke bare harde diskusjoner om ​hva jazzmusikk egentlig burde være, men også ​hvem​ som kunne sies å spille det.

Med åpne nåtidsører hører man lett hvordan denne revolusjonen brakte med seg trillebårlaster av ny og livsviktig næring. Det var stier den improviserte musikken på en måte bare ​måtte ​gå opp. De tykke og meningsfulle forbindelseslinjene til fortiden var kanskje ikke åpenbare for alle akkurat da det skjedde, men i bakspeilet er de helt tydelige.

For mange av dem som var der da det skjedde, både musikere fra tidligere generasjoner og lyttere, var det allikevel en opprivende og frustrerende tid: En musikksjanger som hadde dyrket eleganse og raffinement, både i låtmaterialet og i idoliseringen av jazzmusikeren som en ny form for nesten overmenneskelig, spontan virtuos, kjente voksesmerter i møte med det nye: Uttrykksformer som dyrket ting som energi og tekstur, og som åpnet døren på gløtt for tanken om at jazzmusikeren ikke bare kunne spille hva som helst, men at vedkommende også kunne ​være​ hvem som helst​.

Det var en ny form for lisens som krevde at mange så seg selv i speilet. Trommeslageren Milford Graves, som var en av de som tidlig gikk langt i å innrømme at denne nye musikken også ga uskolerte musikere en mulighet til å uttrykke seg musikalsk, kom med denne betraktningen i Val Wilmers frijazzhistorie ​As Serious as your Life:

«Hvordan forklarer du det når en musiker som bare har spilt i fem eller seks måneder kommer ut og spiller noe på hornet som noen andre kan digge? Eller når noen som ikke vet ​noen ting ​om musikk går på scenen, dæljer løs på trommene og fem millioner mennesker begynner å bevege seg og rope?

Og så kommer det noen som har vært i bransjen i ti år og som kan spille hver eneste note i boka både forlengs og baklengs, men når han spiller, er det ingenting som skjer? Du kan ikke kritisere mangelen på teknikk hos de som beveger folk. Du er nødt til å spørre deg selv, hva er det ​jeg ​gjør – og er det noe bra?»

Fellesskap i randsonen

Vi har kommet et stykke i dag, altså. Da AllEars startet opp tilbake på begynnelsen av 2000-tallet, ble krefter fra akustisk frijazz booket på samme plakat som elektronisk støy og samtidsmusikk. Sidestillingen av forskjellige former for improvisert musikk, uavhengig av bakgrunn, føltes ny i en norsk festivalkontekst, selv om det ikke nødvendigvis var en ny tanke – utøvere og lyttere i disse musikalske randsonene har hatt det med å finne hverandre og la seg farge, helt siden de oppstod. Det er heller ikke slik at denne typen scener ikke har gjort sine egne grenseoppganger – ​i et intervju i forkant av AllEars i år​ sa for eksempel Maja Ratkje, som var en av musikerne som startet festivalen i sin tid: «​Det har nok tatt litt lengre tid å omfavne de som driver med improv utenfor jazzutdanninga.» Utopier finnes ikke, ingenting kommer ferdigklekket. Men AllEars er en festival som gjennom årenes løp har en evne til å se seg selv, og premissene de opererer under, i speilet, og som har klart å bringe overraskende fjes opp på scenene.

Én ting festivalen har gjort, er for eksempel å inkludere musikk spilt av barn. For noen år siden spilte DNA? AND? en konsert på Café Mir, en konsert du fremdeles kan støte på folk som snakker svært varmt om. I dette bandet improviserer barn med Downs og andre syndromer sammen med musikere fra forskjellige improviserende felt (les gjerne ​intervjuet med Bjarne Larsen, en av bandets musikere, hvor han blant annet snakker om AllEars-konserten​, her.) Bandet er stadig mulig å oppleve, i fjor spilte de blant annet en fantastisk firetimers maratonkonsert på Musikkens Dag i Oslo sammen med Motorpsychos Hans Magnus Ryan, i tillegg til at de gjorde et kort festivalsett med den amerikanske trommeslageren Hamid Drake på Blow Out-festivalen – en annen av Oslos festivaler for fri musikk (AllEars deler også en grunnlegger i musiker, bandleder og aktivum Paal Nilssen-Love).

I år hadde AllEars booket orkesteret Barnas Jazzhus, som også er navnet på en klubbscene som er dedikert til de yngste jazztalentene. Her lærer unge instrumentalister å spille jazz, de reiser rundt og gjør svært begeistrende konserter både i inn- og utland. Det siste året har det blant annet vært mulig å se dem på steder som Nasjonal Jazzscene, Kafé Hærverk og foajeen i Den Norske Opera og Ballett før åpningskonserten under Oslo Jazzfestival. Hadde du skrevet ut en oversikt over konsertene de har holdt de siste årene, og sladdet ut navnet på orkesteret, hadde leseren lett konkludert med at dette var et vanlig, forholdsvis aktivt og aktuelt norsk jazzensemble.

Høyt og lavt i frijazzjungelen

Og det ​er det jo i grunnen også, selv om opplevelsen selvsagt er noe utenom det vanlige. Ser du dem spille et «ordinært sett», spiller de kjente låter, god gammeldags vanligjazz, på smittende vis. Men på AllEars bega de seg ut i den frie improvisasjonens jungler, vidder og tornekratt med den danske trommeslageren Kresten Osgood som turleder. Den første linjen på Osgoods CV er at han er en svært begavet jazztrommeslager som har deltatt på over 100 innspillinger med både kremen av danske musikere og flere vaskekte utenlandske (fri)jazzlegender som Paul Bley, Sam Rivers, Peter Brötzmann og Henry Grimes. Men det er i grunnen den minst underholdende biten. Osgood spiller et utall forskjellige instrumenter, han har vært kult-rapper med en viss suksess i Danmark, han har spilt i kronprinsbryllup. Han setter i gang prosjekter, blir med på det som er gøy, lærer bort, får ting ut, knytter ting sammen. Snakker du med folk som har bodd i København eller kjenner ham gjennom musikken, skjønner du fort at han er det som på godt norsk og​ d​ansk kalles en vaskekte levemann – et rufsete og karismatisk nærvær du har lyst til å være i samme rom som.

Under konserten var Osgood høyt og lavt – han startet ute på gulvet foran scenen på Victoria og spilte lommetrompet med munnviken mens han dirigerte bandet gjennom å veive med en caps, som han så med jevne mellomrom kastet opp i luften, i en høy bue før den landet på gulvet. Det folksomme orkestret (fire bassister, fire saksofonister, vibrafon, flygel, elpiano, trommer og mer, spilt av barn fra åtteårsalderen og et par år oppover) responderte på den entusiastiske dirigeringen med remser av korte støt og store utblåsninger. Så satte Osgood seg bak trommesettet og dro i gang et helsikkes groove mens han veivet med trommestikken og pekte ut ulike solister som usjenert ga seg i kast med nye, uventede lyder og melodier.

Direktelinje inn til den improviserte musikkens gleder

«Barnas Jazzhus er seriøse folk», rakk jeg å notere ned underveis. Det er åpenbart at de har det moro også, altså, men det slående med ensemblet er hvor dypt konsentrerte og tilkobla de er – det er åpenbart viktig for alle sammen at dette blir bra. Inni mylderet av unge solister hører du ting som gjør deg sikker på at noen av dem kommer til å stå på denne scenen utallige ganger ­­– men det er ikke så viktig, barnemusikk er i grunnen ofte på sitt klammeste når man liksom sitter og plukker opp opsjoner på fremtidens store kulturopplevelser. Det morsomme er ikke å høre på «potensialet». Det dreier seg hele tiden om hvor de er her og nå. En fullblods konsertopplevelse som i inspirerte øyeblikk føles som en overrumplende og klar direktelinje inn til den improviserte musikkens ​gleder​.

Slik er det også å høre dem spille mer vanlig repertoar. Det er åpenbart ikke ferdigutviklede musikere som spiller, men det er til gjengjeld en veldig konsis opplevelse av hva jazzen dreier seg om ­– lykken over at noe swinger, over de egenartede melodiene og de spontane solistiske utbruddene hvor man overrasker seg selv og lytteren samtidig. I sine beste øyeblikk zoomer de liksom inn på mye av den grunnleggende appellen til musikken.

På AllEars dreide det seg tilsvarende om ​alt det rare man kan oppdage inni den uhemmede lyden, i de skakke og rare tonesammensetningene, all balubaen som skjedde etter hvert som den merkelige og snille danske orkesterlederen oppmuntret dem til å gå lenger og lenger. Materialet han hadde skrevet var kult, enkelt og tydelig – det føltes ikke spesialtilpasset, men som gode valg, låter som både voksne og mer barnlige musikere sikkert kan strekke seg langt i. Som på mange konserter med fritt improvisert musikk løyer vinden i seilene noen ganger – det blir småkjedelig eller ute av fokus. Men så er fremdriften der igjen, enten satt i gang av Osgoods enorme og årvåkne tilstedeværelse, eller et glupt initiativ fra en av de unge musikerne.

Keiseren er alltid lettkledd

Folk som ikke synes det er spesielt gøy eller meningsfylt å høre på fritt improvisert musikk i utgangspunktet, vil kanskje se konserten med Barnas Jazzhus som «avslørende». Barn som spiller friimpro etter et krasjkurs på noen få timer en lørdags formiddag kan sikkert være farlig nær å bekrefte den drøvtygde klisjeen om abstrakt kunst: «Dette kunne en femåring laget». Her er det jo faktisk bortimot akkurat det som skjer. Den samme betenkningen har jeg hørt i forbindelse med konsertene til DNA? AND?: Om det ikke er slik at musikken krever mangeåring spesialisering, om man kan drive med den fra et så radikalt annerledes utgangspunkt – hva er egentlig vitsen da? Er ikke bookingen av barneimproensembler midt blant alt det voksne og (mer eller mindre) reflekterte et slags «keiseren er naken»-øyeblikk?

Vel, det korte svaret er nei​. ​Selvsagt vil festivaler og konsertserier viet til improvisasjon først og fremst være befolket av musikere som kanskje har forsket på musikken i årevis. Men for mange på denne scenen vil det også være et opplagt mål å være arenaer hvor musikere fra svært forskjellige bakgrunner kan møtes – det helt grunnleggende er innstillingen, og åpne ører.

Et annet svar svar er vel at du selvsagt ​kan​ peke og le av keiseren i alle improviserte settinger – slett ikke bare når det er barn som spiller. Det å ha det hyggelig som publikummer på en slik konsert krever at du går med på å koble deg til, at du godtar et grunnpremiss om at det som skjer på scenen faktisk kan ha en verdi (det er ikke alltid like enkelt, selvsagt, men sånn er det vel i grunnen med alle kulturopplevelser). De gode konsertene blir skapt av publikum og utøverne i fellesskap. Og å være til stede i et sånt rom gjør deg ofte veldig bevisst på hvor deltagende du faktisk er som publikum, i større grad enn om du ser en konsert med innøvd musikk, som tross alt er mindre sårbart for distraksjoner og konsentrasjonstap. Den erkjennelsen gjelder ikke minst når musikerne du står og lytter til er så tidlig i løpet som her.

Du kan støte på nakenhet på denne typen musikkscener, men det dreier seg som regel ikke om bløffmakeri – oftere handler det om en type blottstillelse som fortjener alt annet enn pekefingre. Barnas Jazzhus og Kresten Osgood tar musikken seriøst, og de slipper leken løs på Victoria. De gjør sitt, og det er lytteren som må gå den siste biten for at magien virkelig skal oppstå. Det er ikke så komplisert. Det er ikke egentlig noe man tenker noe videre over underveis i konserten, først og fremst er det jo bare god musikk og godt samspill. At man i ettertid får en unnskyldning til å gruble litt over hva denne musikken egentlig dreier seg om, er en ren bonus – og en påminner om at det fremdeles finnes litt motstand og tørt krutt igjen i den akustiske frie improvisasjonen, selv 60 år etter at det først smalt.