Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

ET! er full av halvkokte ideer

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 4. juni 2019

HVOR
Den Nationale Scene

Konsertforestillingen ET! gir ikke publikum nok å tygge på underveis til at vi skal kunne forventes å svelge slutten.

↑ Foto: Amund Ulvestad

Etter at en pilotversjon av forestillingen ble bestilt til BIG BANG-festivalen i Stavanger i 2017, har en ny, 40-minutters versjon urpremiere på Den Nationale Scenes barnevennlige Lille Scene under Festspillene i Bergen i år.

Vi får møte den profesjonelle forsøkskaninen Pip, som tropper opp i laboratoriet til den sprø Professor Purre. Professoren er i sluttfasen av sitt livsverk, som han selv omtaler som «Løsningen»: Å skape en pille som kan erstatte all spising av mat for all fremtid. Ikke et særlig originalt plott, tenker kanskje en del. Skaperne har lagt inn en liten gardering idet Pip spør om ikke gale professorer har gjort dette mange ganger før. Professoren hevder selvsagt hardnakket at alt er helt annerledes denne gangen. Men hva er egentlig nytt og annerledes ved denne forestillingen?

ET!


Lille Scene, Den Nationale Scene, Bergen
Torsdag 23. mai 2019
ET!

Urpremiere ved Festspillene i Bergen

Medvirkende:
Ingvild Storhaug – vokal, autoharpe, grønnsaksinstrumenter
Amund Ulvestad – vokal, tangenter, elektronikk

Jenny Maria Svensson – dramatiker
Erlend Samnøen – regikonsulent
Amund Ulvestad – musikk
Colin Eccleston – scenograf
Norunn Standal – lyskonsulent
Paulucci Araujo Bakke – tekniker

I Pips naive replikker er det skjult flere store spørsmål: Hvorfor spiser vi egentlig? Hva er mat annet enn ernæring?

Mat – et perfekt tema for en barneforestilling?

En kunne tenke seg at mat og ernæring var et tema det var lett å skrive manus om. Alle har et forhold til mat, det komiske potensialet er enormt, og alt ligger til rette for språklige bilder som barn og voksne kan møtes i. Jeg sitter imidlertid hele tiden med en følelse av at temaet kunne gjøres mer aktuelt og at manuset kunne beveget seg nærmere barnas hverdag. Hvordan tenker og føler egentlig barn rundt temaet mat i dag?

Den sjarmerende karakteren Pip er glad i å spise, og ramser opp alle sine livretter på poetisk vis. Når Professoren skal sette smak på pillen, er det Pip som har de gode forslagene. Professoren er en klisjéfigur, arrogant og tørr, med klassisk moahahah-latter. Moralen hans kommer tydelig frem i sangen der han proklamerer «å spise er dødsteit / spising er ut / det er gammeldags å stappe mat i sin munn». Etter hvert nærmer de to seg hverandre: Professorens kynisme bidrar til å overbevise Pip, mens Pips entusiasme smitter over på Professoren.

I Pips naive replikker er det skjult flere store spørsmål: Hvorfor spiser vi egentlig? Hva er mat annet enn ernæring? Disse spørsmålene behandles imidlertid ikke grundig nok, det føles som om manuset kun pirker i en overflate.

Mange av replikkene og scenene er morsomme for de voksne – kanskje litt for mange. Når Pip spør om de ikke kan «jukse litt» med oppskriften, blir det en nostalgisk, søt referanse for foreldrene i salen, men enkelte scener spiller for mye på assosiasjoner som de minste ennå ikke kan forutsettes å ha. Når Professor Purre bærer tanken med den endelige miksturen sin gjennom rommet som om den var en hellig gral, akkompagnert av høytidelig musikk av typen kirkelig seremoni, er det komisk en liten stund. På veien kommer han med en rad utsagn på liksomlatin, som «solutio finalis» og «apetitus nixas eternam». Etter hvert er det kun de voksne som ler av disse replikkene.

Foto: Johanne Karlsrud

Musikk og replikk

I forhåndsomtaler er det blitt lagt vekt på at bruken av grønnsaksinstrumenter i forestillingen. Det er imidlertid den elektroniske musikken som utgjør størsteparten av lyduniverset. Den fungerer godt i scenene der Pip går gjennom professorene mange skrullete eksperimenter, og maskinene blipper og blinker stadig mer intenst.

I de roligere scenene savner jeg at utøverne tar seg tid til å finne en musikalsk kontakt med publikum. Bruken av den mye omtalte gulrotfløyten kommer liksom aldri ordentlig i gang. Heller ikke klangen av glassene, xylofonen, autoharpen eller de ulike rekvisittene som brukes som perkusjonsinstrumenter rekker vi å bli fortrolig med. Lyden i disse instrumentene er dessuten for spak til å bli en ordentlig del av uttrykket, spesielt der de kombineres med det elektroniske lydbildet. Dette er ekstra synd med tanke på at det kommer tydelig frem at de to utøverne er like mye musikere som skuespillere og antagelig kunne brukt håndverket sitt mye bedre.

Handlingen byr på flere mer eller mindre ordløse mellomscener der utøverne beveger seg til syrete musikk, for eksempel når de har kommet frem til den endelige oppskriften og satt miksturen til koking eller når de akkurat har tatt pillen. Disse syre-delene fungerer dessverre dårlig ettersom de blir for lange. Verken musikken eller koreografien er fengende nok, og utøverne mister oppmerksomheten til mange av barna i publikum.

Dersom en hadde jobbet mer med den musikalske siden av forestillingen, kunne det nok bidratt mye til historiefortellingen og skapt stemninger løsrevet fra det språklige. Et mer gjennomarbeidet manus kunne ført historien nærmere barna. Nå føles forestillingen som om den verken er fugl eller fisk – verken musikk eller replikk drar meg dypt nok inn i tematikken, og helheten kjennes litt uferdig og halvhjertet.

Brå, filosofisk sluttscene

Slutten kommer brått på. Etter å ha kollapset på gulvet når de endelig har tatt pillen, våkner de to fulle av energi, og Pip spør om de ikke skal feire med en gulrot. Da avslører professoren pillens «lille» bivirkning, nemlig at de sprekker hvis de spiser. «Jeg er perfekt, jeg, nå», erklærer han. Den eksistensielle skuffelsen kommer stadig mer til syne idet Pip nølende gjentar replikken «gratulerer» litt flere ganger enn en kunne vente seg – før lyset slukkes.

Er det rettferdig å forvente at en seksåring skal håndtere en slik åpen, filosofisk og egentlig ganske dramatisk finale? Har forestillingen gitt oss nok knagger til å henge alle tankene denne scenen vekker på? For meg synes det som en altfor enkel løsning å ha en slik plutselig, åpen slutt – stykket frem til nå har etter min mening ikke gått nok i dybden til å forberede oss på den, og jeg sitter igjen med en følelse av at noen har jukset litt for mye underveis.

Annonser

Stikkord:
· · ·