Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Filmanmeldelse «Dragevokterens jul»: Litt mer ildsprut, takk

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 19. november 2020

«Dragevokterens jul» er en hyggelig og søt fortelling som flakser unna det vanskelige.

↑ Kan noe vondt skje i en by kalt Kjedly, adresse Minste motstands vei? Fra «Dragevokterens jul». Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Mortimer (Iver Aunbu Sandemose) lever en trygg, norsk barndom i «Dragevokterens jul». Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Kan ønsket om «likes» sammenliknes med flyktningens angst for deportasjon?

De to 10-11-åringene Mortimer (Iver Aunbu Sandemose) og Sara (Isha Zainab Khan) befinner seg i nokså forskjellige universer til tross for at de begge har tilhold i den lille byen Kjedly, nærmere bestemt i Minste motstands vei.

For Mortimer er det ikke bare adressen, men også et slags håpefullt motto: Veien til popularitet på skolen og mange venner går gjennom «likes» på hans egen YouTube-kanal. Det er bare det at ingen – ingen! – liker det han publiserer.

Sara har det annerledes; hun er flyktning og alene, og har spesialisert seg på å bryte seg inn i hus der folk er bortreist. Hun ødelegger ingenting, tar kanskje litt mat og dessuten en suvenir. En liten figur, en leirgjøk, små ting med ansikt som holder henne med selskap.

Og derfor er politiet på saken. En streng, uniformert mann (Kyrre Sydness), tilsynelatende uten sans for kompromisser, er innom Mortimers skole og viser frem et bilde av Sara. Hun skal fanges!

Når vi møter Sara (Isha Zainab Khan) er hun på flukt «Dragevokterens jul». Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Dragevokterens jul


Regi: Katarina Launing

Aldersgrense: 6 år

Lengde: 92 minutter

Premiere 13. oktober

Distributør: Nordisk Film

Skuespillere:

  • Sara: Isha Zainab Khan
  • Mortimer: Iver Aunbu Sandemose
  • Mortimers mamma: Solveig Kloppen
  • Mortimers pappa: Anders Baasmo Christiansen
  • Politimann: Kyrre Sydness

Innerst inne vet vi alle at drager finnes, det er bare ikke så ofte vi ser dem.

Et fabeldyr i kjelleren

Tittelens drage blir introdusert som en silhuett som speiler seg i våt asfalt mens den flyr under en mørkerød kveldshimmel. Det er både vakkert og mystisk, og når vi senere forstår at den har krasjlandet gjennom et kjellervindu har vi bare en anelse om størrelsen. Ikke så stor. Men stor nok.

Denne dragen er ikke en metaforisk drage. Den er virkelig. Innerst inne vet vi alle at drager finnes, det er bare ikke så ofte vi ser dem.

Og lenge før vi ser denne her, får vi høre den. Det slår oss at vi vet akkurat hvordan en drage høres ut og vi er til en viss grad i stand til å tolke lydene. Dette er en usikker drage. Den er i uvante omgivelser, den er kanskje skadet – det viser seg senere at det er den – og dermed litt uberegnelig.

Ingen grevling i taket, men en drage i kjelleren. Fra «Dragevokterens jul». Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Tilliten må vinnes

Kjelleren der dragen ufrivillig befinner seg tilhører Arnfinnsens hus, nabo til Mortimer, og det er der Sara har brutt seg inn. Både Sara og dragen blir oppdaget da Mortimer er innom for å mate Arnfinnsens stolthet, en prisvinnende gullfisk.

Det Mortimer ser er muligheten til en masse likes på YouTube. En drage! Det Sara ser er risikoen for at politiet får tak i henne, men også en potensiell venn. Tilliten vinnes til den litt pleietrengende, men tross alt ildsprutende dragen og også barna imellom. Budskapet er ikke til å misforstå: En fremmed kan være en venn. Og ikke engang en drage skader den som møter ham med åpenhet og respekt.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Mortimer ser muligheten til en masse likes på YouTube. En drage! Sara ser risikoen for at politiet får tak i henne.

Kan julen by på idyll for en med Saras bakgrunn? Fra «Dragevokterens jul». Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Ville en liten gutt som plutselig kommer på noe – noe viktig! – sitert seg selv fra en skoleoppgave?

Ujevnt arbeid

Iver Aunbu Sandemose er uhyre sjarmerende i den ene hovedrollen, men dessverre påtvunget nokså mange replikker som ikke høres ut som noe et barn ville ha sagt. Barnet ville nok i alle fall ikke sagt det på den måten: «Gruvene i Kjedly var blant de største i landet i århundrer.» Jo da, i dette tilfellet leser han fra en plansje han selv har laget på skolen, men ville en liten gutt som plutselig kommer på noe – noe viktig! – sitert seg selv fra en skoleoppgave? Eller ville han kanskje sagt «Se her’a! De gruvene er kjempedigre!»

Verbalt mister han derfor ofte den umiddelbarheten han har fysisk, og tilstedeværelsen hans på lerretet vitner om at dette virkelig kunne ha vært en mye bedre rollefigur. Om det bare var blitt brukt litt mer tid på å finne ord som ligger godt i munnen på en tiåring, om tålmodigheten hadde strukket til å ta noen scener om igjen, så hadde nok resultatet blitt av atskillig høyere kvalitet.

Fra «Dragevokterens jul». Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Nyansene som kunne ha gjort det virkelig skummelt, morsomt eller rørende uteblir.

Isha Zainab Khan er mer heldig med sin rolle, men så er det også meningen hun skal være mindre barnslig, og Sara har dessuten ikke råd til å være like impulsiv og heseblesende som Mortimer. Men kontrasten mellom rutinerte skuespillere som Anders Baasmo Christiansen og Kyrre Sydness og barnerollene blir i flere scener skjemmende stor. Det synes for godt at de er på jobben. Nyansene som kunne ha gjort det virkelig skummelt, virkelig morsomt eller virkelig rørende uteblir.

Anders Baasmo og Solveig Kloppen spiller Mortimers foreldre i «Dragevokterens jul». Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Når dragen ved et uhell blir kringkastet på YouTube, blir det virkelig action i Kjedly.

Setter alle kluter til

Det er når dragen ved et uhell allikevel blir kringkastet på YouTube at det virkelig blir action i Kjedly. Ikke bare får Mortimer mange hundretusen likes, men militæret kobles inn for å redde samfunnet fra uhyret. Det er en kostelig sekvens på mange måter, med mange humørfylte blunk til amerikansk film, der tendensen til å overreagere er sterkere enn i vår tradisjon. Men tro om ikke rabalderet tar luven fra kjernehistorien?

Når dragen ved et uhell blir kringkastet på YouTube, blir det virkelig action i Kjedly. Fra «Dragevokterens jul». Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Saras skjebne oppsummeres i noen korte replikker. Det ligger i kortene at det kommer til å gå bra. Skjønt er det nødvendig å ta snarveien dit? Voksne rekker knapt å fundere over problemstillingen rundt barnet som har rømt fra asylmottaket, og for kjernepublikummet er nok det poenget tapt. Poenget som fremkommer med største mulige tydelighet er at det skal feires jul på den klisjéfylte måten, og når det skjer, er alt bra.

Det lugger rett og slett litt at Saras bakgrunn viser seg å være så tragisk, og at det hun har å overkomme er så mye mer enn Mortimers higen etter likes, når det gjøres så lite ut av det. Er hun gitt denne skjebnen for at vi skal skjønne at det er fælt? Kanskje. Men i så fall er det noe halvhjertet over dette, som får det til å skurre i en historie der alt ordner seg når bare alle er samlet rundt juletreet.

Men dragen er fin. Den skulle vi gjerne sett enda mer til.

Det lugger litt at Saras bakgrunn viser seg å være så tragisk, når det gjøres så lite ut av det.

Er det for mye av en spoiler å vise fram dette bilde fra slutten av «Dragevokterens jul»? Foto: Storm Films / Nordisk Film.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · ·