Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Høstutstillingen 2021: En lavmælt apokalypse

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

søndag 12. september 2021

Fra zombier i Valdres til beskyttelse av naturen: Årets Høstutstilling har et gledelig mangfold, og mye murrer under overflatene.

↑ Fra Høstutstillingen 2021. Foto: Oda Bhar.

Mellom våningshus og moderne rekkehus pågår et dødelig drama. Noen mennesker står i bakhold med gevær, andre flykter gjennom gjerder. I en galge henger tre døde kropper, mens kvinner voldtas i skogen og på torget. En hær av skjeletter klatrer over murer, noen av dem kaster mennesker fra hustak og andre hugges ned med ljå. En spøkelsesaktig demon brer ut sine svarte vinger på kirkegården, mens et religiøst opptog marsjerer gjennom byen.

Det hele minner om en zombieapokalypse, noe jeg knapt hadde forventet å finne i Valdres. Men tittelen hevder at det er nettopp der dette skjer, i et maleri på årets Høstutstilling.

Det hele minner om en zombieapokalypse, noe jeg knapt hadde forventet å finne i Valdres.

Høstutstillingen 2021


11. september – 17. oktober 2021

Statens 134. kunstutstilling

Kunstnernes Hus, Oslo

ÅRETS PRISER:

Høstutstillingens Kistefos-pris på kr 250.000 til Kim Hankyul for lydverket «The Tempest».

Høstutstillingsprisen på kr 150.000 til Einar Grinde for skulpturen «Triumf».

Den franske pris til Meera Manjit Kaur for «Til India fra Norge».

Alle disse verkene er omtalt i anmeldelsen.

Det kunstneriske dramaet i mange verk ligger gjemt eller latent.

Detaljrikt

Anders Brennos maleri Dødens triumf (Døden i Valdres) er lett å gå forbi, siden det er av beskjeden størrelse og figurene i mikroformat. Man må helt nær for å se detaljene, men de er til gjengjeld mange, som i en komprimert tegneserie.

Den tilsynelatende beskjedenheten kan synes symptomatisk for årets høstutstilling, der det kunstneriske dramaet ofte ligger gjemt eller latent: Bak distraherende vakre overflater, under formale eksperimenter, i håndskrevne ord på et postkort, gjennom øredøvende lyder fra et mørkt kott – eller rett og slett i kinosalen.

Anders Brenno: «Dødens triumf (Døden i Valdres» (2021). Foto: Vegard Kleven / NBK.

Foran slike bilder trenger øyet aldri å bli mett, samtidig som man blir fullstendig utmattet.

Satirisk vold

En viktig inspirasjonskilde for Anders Brenno er et maleri av den flamske maleren Pieter Bruegel den eldre, også dette kalt Dødens triumf (1562). Allerede hos Bruegel finnes en hær av skjeletter, en satirisk voldsorgie og en skrekkblandet fascinasjon for døden.

Ved å ofre en helhetlig komposisjon, og la bildet bygges opp av et mylder av mindre tablåer, oppnår både Brenno og hans forbilde en overveldende virkning. Foran slike bilder trenger øyet aldri å bli mett, samtidig som man blir fullstendig utmattet.

Utsnitt av Anders Brenno: «Dødens triumf (Døden i Valdres» (2021). Foto: Oda Bhar.

Pieter Bruegel den eldre: «Dødens triumf» (1562), olje på treplate, 117x162 cm. (Klikk på bildet, så blir det større.) Maleriet eies av Pradomuseet i Madrid. (Falt i det fri.)

Kommer vi snart til å knekke under vår overdrevne hang til vekst?

Symbolske hveteaks

Det er noe ved det urolige og foranderlige 1500-tallet som fascinerer i vår tid. Verden synes nok en gang å være i støpeskjeen, og mange tiltrekkes av apokalyptiske fantasier. Det viser seg at enda en kunstner på Høstutstillingen er inspirert av Bruegel.

Sidsel Bonde har laget en installasjon med hvetestrå, Aks i øyenhøyde, der utgangspunktet er at kornet har blitt lavere, og menneskene høyere de siste fem hundre årene. Hun baserer seg på et maleri av Bruegel, der mann og aks er like høye. Senere har lavere sorter blitt foredlet fram, for å unngå at kornet skulle knekke eller legge seg ned. Spørsmålet er hva som vil skje med oss mennesker. Kommer vi til å knekke under vår overdrevne hang til vekst – både som skapninger og samfunn?

Sidsel Bonde: «Aks i øyenhøyde» (2021). Del av installasjon med hvetestrå, leire og avisoppslag. Foto: Oda Bhar.

I Pieter Bruegel den eldres maleri ser det ut som om mennene og kornet er like høye. «Korninnhøsting» (1565), olje på treplate, 119x162 cm. Bildet eies av Metropolitan Museum of Art, New York. (Falt i det fri.)

Det er rørende, pussig og oppløftende å høre ungdommenes refleksjoner omkring motivene.

Håpet på veggen

«En mann kan overleve tre uker uten mat, tre dager uten vann og tre minutter uten luft. Uten håp tror jeg ikke han kan overleve ett eneste sekund.»

Dette sier fortelleren i kortfilmen Kantina, Historien, Naturen, Geografien (2019), som vises i utstillingens kinoprogram. Regissør Anne-Liis Kogan gir ordet til ungdommer ved Hersleb skole i Oslo sentrum øst, med innslag fra deres bakgrunn og hverdag.

Filmens spesielle grep er å veve ungdommenes betraktninger sammen med glimt av tre veggmalerier fra skolens faste utsmykning. Bildene er fra mellomkrigstiden (1927) og fyller hver sin vegg i trappehuset. De er malt av henholdsvis Alf Rolfsen (Historien), Per Krogh (Naturen) og Axel Revold (Geografien).

Det er rørende, pussig og oppløftende å høre ungdommenes refleksjoner omkring motivene, som de med sin flerkulturelle bakgrunn åpenbart kan relatere til – enten det handler om kolonialisme eller samfunn av flittige arbeidsmaur under jorda.

Ungdommer danser foran Alf Rolfsens veggmaleri «Historien» i Anne-Liis Kogans film «Kantina, Historien, Naturen, Geografien» (2019). Foto: Skjermbilde fra filmen.

Spor etter krigen

Skoleutsmykninger finnes også i filmen Og andre historier (2021), der regissør Birgitte Sigmundstad leter opp spor etter andre verdenskrig i kulturen. Blant personene som opptrer i filmen er Ingeborg Refling Hagen (1895-1989), forfatter og kulturarbeider og grunnlegger av Suttung-bevegelsen. Fra barndommen kjente hun rektoren på Stein folkeskole i Nes, og overtalte ham til å la skolen bli utsmykket av en samtidens største malere. Dette ga senere skolen tilnavnet «Eventyrskolen». Refling Hagen mente at barn ville utvikle seg til gode mennesker ved å møte kunst i ung alder.

I filmen finnes mange historier som berører kampen mot nazisme og fascisme. Sigmundstad er opptatt av både stort og smått, enten det handler om et besøk i skrivestua til Knut Hamsun på Nørholm, eller fortellingen om regissørens grandtante Laura, som skal ha vært stenograf under Nürnbergprosessene, men som ingen i familien husker annet om, enn at hun verken var gift eller fikk barn.

Vi får også vite at den norske designeren av nazipropagandaplakater, Olav Damsleth, etter krigen gikk over til å tegne glansbilder. Filmen viser dessuten et fotografi av Mick Jagger sammen med Hitlers yndlingsfotograf Leni Riefenstahl.

Refling Hagen mente at barn ville utvikle seg til gode mennesker ved å møte kunst i ung alder.

Reidar Aulies maleri «I natt red'n Henrik forbi» fyller en hel vegg i et klasserom på Stein skole, som idag er et skolemuseum. Motivet er inspirert av Ingeborg Refling Hagens dikt med samme navn. Det framstiller Henrik Wergeland på hesten Vesle-Brunen, mens han strør blomster og frø etter seg. Aulie skal ha betraktet maleriet som sitt hovedverk. Foto: MiA, Nes samlinger.

Ydmyk motstand

Et sterkt og minimalistisk videoverk er laget av Victoria Lopez, og handler om å samle mot til å fortelle om seksuelle overgrep til sin mor. Det rulles ut en fortelling over sju år, fra jenta er 11 til hun er 17. Visuelt ser vi kun tablåer av en kvinne som står stille i høstlige og vinterlige landskap, med enkle undertekster. Stillheten i det ytre understreker volden i det indre, like tydelig som om den skulle vært kommunisert gjennom et høylydt skrik.

Behovet for å yte motstand mot en subtil, men reelt opplevd vold, er like tydelig i Meera Manjit Kaur postkortinstallasjon Til India Fra Norge. På forsiden vises turistmotiver fra India, på baksiden finnes håndskrevne anekdoter om hverdagsrasisme. Det er ikke vanskelig å skjønne at det kan være vanskelig å forsvare seg mot utsagn hvor utseendet gjør deg til en utenforstående, selv om du er oppvokst i Norge:

«Hva gjorde du i ferien?»
«Jeg var på hyttetur.»
«Åh, men det var vel en DNT-hytte, det da!»

Meera Manjit Kaur vant Den franske pris for verket «Til India fra Norge».

På baksiden av vanlige turistpostkort fra India har Meera Manjit Kaur skrevet små anekdoter om hvordan det kan føles å både være innfødt og utseendemessig veldig synlig i dagens Norge. Foto: Oda Bhar.

Fra Victoria Lopez’ videoverk «11-17» (2020). Foto: Skjermbilde fra filmen.

Nicole Rafiki: «Conversations on Identity Politics / Samtaler om identitetspolitikk» (2020). Fotografi, HD-digitalprint på aluminiumsplate, 150 x 100 cm. Foto: Vegard Kleven / NBK.

Identiteten som speil

Det er gledelig at årets Høstutstilling har et våkent øye for mangfold, både blant kunstnere og motiver. Spesielt gjelder dette etnisitet og kjønn, som later til å stå i fokus for identitetspolitikken i mange kunstnerskap for tiden.

Nicole Rafiki har akademisk bakgrunn fra utviklingsstudier og samfunnskommunikasjon, og var festivalkunstner under Oslo World 2020. Hun er representert med selvportrettet Samtaler om identitetspolitikk, som utfordrer det multietniske med sin blanding av norske og afrikanske tekstiler, og kaster et postkolonialt feministisk blikk på objektiveringen av den afrikanske kroppen.

Beslektet, men mindre eksplisitt, er selvportrettet til Duy Nguyen, også kjent under pseudonymet Vitaboy. Han har plassert seg midt i naturen, med underkroppen skjult av vegetasjon, som om han selv var plantet midt i åkeren. I tillegg bærer han på et speil som vender mot betrakteren, slik at enda mer av kroppen dekkes av det grønne. Motivet virker både opplagt og kryptisk, som om både handler om å speile naturen, og å føle seg fremmedgjort i den.

Motivet virker både opplagt og kryptisk, som om det samtidig både handle om å speile naturen, og om å føle seg fremmedgjort i den.

Utsnitt av Duy Nguyen: «Reflections #3» (2019). Analogt fotografi, 50 x 70 cm. Foto fra utstillingen: Oda Bhar.

Karin Augusta Nogva i fuglekostyme, til performancen «Fuglevokteren» (2019). Foto: Kenneth Slyngstad / NBK.

Å beskytte naturen

Flere av kunstnerne tar for seg ødeleggelser av naturen, og retter pekefingeren mot menneskenes fiendtlighet mot andre arter – som fugler. Karin Augusta Nogva har skapt seg selv om til en performativ menneskefugl, Fuglevokteren. Irene Kaltenborn forsvarer fuglenes rett til et hjem gjennom plakaten This is my home, inspirert av en hendelse hvor Hammerfest kommune spylte bort hundrevis av krykkje-reir fra et tak. Begrunnelsen var at reirene ikke kunne regnes som hjem, før fuglene hadde lagt egg i dem.

Med sin svarte triumfbue av oppblåsbare hester, som faktisk trekker pusten med jevne mellomrom, sender Einar Grinde et velrettet dobbeltspark mot plastforsøpling og dårlig dyrevelferd. Tidligere var hesten vår trofaste venn, vårt beste transportmiddel og vårt uovertrufne middel til maskinell trekkraft. Idag har vi mistet interessen, og hesten lever i beste fall lever videre som hobby for de velstående. Tittelen Triumf framstår bitende ironisk: Vi har temmet hesten slik at den knapt lever i frihet lenger, noe som gjør den til et passende symbol på vår tvilsomme triumf over naturen.

Einar Grinde vant Høstutstillingsprisen for verket Triumf.

Irene Kaltenborn: «This is my home» (2021). Digitaltrykket plakat, 50 x 70 cm. Reproduksjon av verket i mindre format distribueres som innstikk i et utvalg av årets utstillingskataloger. Foto: Vegard Kleven / NBK.

Einar Grinde: «Triumf» (2020). Installasjon av oppblåsbare plasthester. Plast, tråd og elektronikk. Foto: Oda Bhar.

Naturens hevn

I et lydverk av Kim Hankyui får naturen ta hevn, gjennom buldrende lyder og blinkende lys under tittelen The Tempest (Stormen). Et batteri av kinetiske maskiner setter stålplater i sving, og skaper en stilisert versjon av et tre minutters tordenvær. Det blir ikke fullt så dramatisk som i opptaket nedenfor, som er filmet i et større lokale på Ekkofestivalen i Bergen. Men det blir nok dramatikk til å fylle et mørkt og klaustrofobisk rom, selv uten altfor sterke slag og vindeffekter.

Kim Hankyui fikk Høstutstillingens Kistefos-pris for verket Stormen.

Ingen angst for skjønnhet

Et slående trekk ved årets Høstutstilling er at juryen ikke har vært redd for skjønnhet. Noen verker er så estetisk tiltalende at bare små nyanser skiller dem fra kitschen. Videoverket The Atmospherics 11 av Jeremy Welsh og Trond Lossius viser norske landskap som kunne ha passet i en reklamefilm, men bildene ledsages av realitetsorienterende innslag som en redningsbøye foran et solflekket fjell, og trafikkstøy bak en vestlandsfjord med frukttrær.

Jeremy Welsh og Trond Lossius: «The Atmospherics 11 (remake/remodel)» (2020). Installasjon med HD-video, 40:42 min lang. Foto fra utstillingen: Oda Bhar.

Ingebjørg Une Hagen: «Punktert likevekt» (2020). Grafikk, håndtrykk på silkepapir, 195 x 90 x 5 cm. Foto: Vegard Kleven / NBK.

Skyggespill

Ingebjørg Une Hagen står bak en florlett installasjon av grafisk trykk på silkepapir, med tittelen Punktert likevekt. Formene minner om to skapninger festet til veggen, og mønstrene er inspirert av insekters kamuflasje, som for oss kan minne om kompleks ornamentikk. Flere flak henger foran hverandre og skaper en enkel tredimensjonalitet. Iblant løfter papiret seg av luftens bevegelser, som i et skyggespill.

Detalj fra Ingebjørg Une Hagen: «Punktert likevekt» (2020). Grafikk, håndtrykk på silkepapir, 195 x 90 x 5 cm. Detaljfoto fra utstillingen: Oda Bhar.

Hokusai: «Den store bølge ved Kanagawa» (1829-1832). Verket finnes i The Metropolitan Museum of New York (falt i det fri). Foto: Wikipedia.

Røff japansk inspirasjon

En røffere skjønnhet finnes i Asbjørn Andresens helfigurportrett av den japanske kunstneren Hokusai (1760-1849), mest kjent for sitt grafiske verk av en blå tsunamibølge. Andresen har snekret sin egen versjon av Hokusais selvportrett, men til forskjell fra originalen, som henger i Louvre, er bare hode, føtter og hender realistisk modellert. Resten av kroppen kan minne om en luftig oppbygd vedstabel.

Asbjörn Andresen: «Hokusai» (2021). Skulptur i diverse tresorter, 180 x 180 x 80 cm. Foto: Vegard Kleven / NBK.

Hokusai: «Selvportrett som gammel mann» (1839). Orignialen finnes i Louvre (falt i det fri). Foto: Wikipedia.

Verket kan tolkes som et argument mot sexisme og et forsvar for individualiteten.

Potteblå politikk

At det ikke trenger å være noen motsetning mellom det formale og det politiske vises i Veslemøy Lilleengens veggarbeid av t-skjorter i ulike blånyanser. Innfargingen har skjedd ved å blande indigo med urin fra en rekke kvinnelige kunstnere, som har fått navnene sine trykt på den aktuelle t-skjorten.

Fargen «potteblått» er velkjent i tekstilkunsten, blant annet gjennom arbeidene til Hannah Ryggen (1894-1970). Urin har helt fra vikingtiden blitt brukt for å fiksere farge til tekstil, før ammoniakk kunne framstilles kjemisk. Samtidig har det eksistert en myte om at urin fra menn er det eneste som duger, noe Lilleengen har satt seg fore å motbevise. Prosjektet hennes viser hvor ulike resultatene kan bli, og at faktorer som kosthold, helse og alder spiller inn. Verket kan tolkes både som et argument mot sexisme og et forsvar for individualiteten – som trolig preger en person minst like mye som kjønnet.

Detalj fra Veslemøy Lilleengen: «Norsk Bauta – Trøndelag» (2021). Installasjon av t-skjorter innfarget med potteblått, påtrykt donorkvinnens navn. Foto: Oda Bhar.

Det skal gjerne mer politisk prekære omgivelser til for å gi kunsten en raskere puls og mer høylytte budskap.

Korona og minimalisme

Også mange av de mer formale arbeidene preges av en søken etter skjønnhet. Det går an å spekulere i om koronatiden har skylden for årets slagside mot det minimalistiske, selv om langt fra alle nok har opplevd perioden som rolig og kontemplativ – midt i alle hektiske og trange familiesituasjoner.

Det kan hevdes at norsk kunstliv alltid har hatt en kontemplativ side, og at det innadvendte preger mye kunst produsert i trygge, velstående samfunn. Det skal gjerne mer politisk prekære omgivelser til for å gi kunsten en raskere puls og mer høylytte budskap. Uansett er det tydelig at mange på årets Høstutstilling utforsker nyanser og forskyvninger, med tydelige referanser til kunsthistorien. Noen vil synes at dette er tiltalende, andre vil savne det spektakulære.

Et argument for sprengkraften i det beskjedne finnes i en kinetisk skulptur av Philipp Dommen, Liten hårreisende. Ved hjelp av tre, metall og en motor, får vi se tre hårstrå reise seg fra en virtuell hud, når betrakteren nærmer seg og utløser en sensor. Det må gå en viss tid mellom hver gang sensoren kan utløses, som om kunstneren har sikret seg mot konstante sjokkeffekter. For den som besøker Høstutstillingen utfra ønsket om å se hårreisende kunst, framstår verket som en smart spøk og en underfundig protest.

Salen i første etasje er sjeldent vellykket i år, og virker forbausende luftig. Her finnes blant annet en utstilling med ulike typer kunstnerbøker. Foto: Oda Bhar.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·