«Hybris»: Småfrekk pantomime

Hybris: Choreographing Whiteness av dansekunstner Jonas Øren ser på hva som skjer når afroamerikanske kvinners uttrykk blir etterlignet av hvite homofile menn.  Forestillingen rommer livserfaringer som er vesensforskjellige fra hverandre, men som samtidig er viktige og synlige bestanddeler i populærkulturen.

Salig sammensatt

Det selvbiografiske soloshowet Hybris er en kraftbombe fylt av intense dansenumre, raplåter på Høyanger-dialekt og treningsøvelser i 1980-tallsstil med tights og svettebånd. Forestillingen er et tredelt kunstprosjekt, der danseforestillingen hører sammen med en publikasjon og en mixtape med fire låter. Denne artikkelen tar først og fremst for seg forestillingen på Dansens Hus.

Det er en salig sammensatt kombinasjon når Øren tar kjente referanser fra den svarte kvinnelige rap-estetikken og pakker den inn i hvit hud og norsk språk. I nærmest stilisert form står Øren midt på scenen. Enten holder han klassiske modellposeringer  eller flekser muskler  som en  bodybuilder. Kroppen hans står i fokus på den ellers tomme scenen på Dansens Hus i Oslo. Scenen er belyst av en rad hvite lysrør. Øren peker plutselig rett opp med en hånd. Med den andre hånda drar han pekefingeren så langt bak ryggen at jeg får lyst til å vende meg bort i ubehag ved å se slik selvpining. Øren veksler  raskt fra ballettpositurer  til rap-gestikuleringer, mens han synkront hvisker «On Point» og «On Time». Det er som om kroppen konkurrerer om hvilken estetikk og teknikk den skal følge.

Svarte kvinner som mal

Skråsikkerhet, selvtillit og scenisk nærvær gjør at denne småfrekke pantomimen har komisk timing som treffer publikum. Det humoristiske elementet ligger blant annet i å se denne musikkvideoestetikken på en kropp som ofte er stikk motsatt av den typiske representasjonen i rapvideoer – fra svart, amerikansk og kvinnelig til hvit, norsk, homofil mann. Tankene går til Emanuel Haglund, som portretterte  seg selv som mann på samme måte som American Apparel portretter kvinnelige modeller – halvnakne og krabbende på alle fire.

Dette er en vanlig fremstilling av kvinner i media, kunst og ikke minst markedsføring. Gjennom å se noen man ikke forventer iscenesette seg selv slik, blir man tvunget til å tenke gjennom hvordan pornoestetikken og dets heterofile mannsperspektiv gjennomsyrer populærkulturen vår.

Representasjon

Kvinners representasjon i hip hop er mangefasettert. Det finnes kvinner som Missy Elliot som representerer det androgyne og fantasifulle, den mer maskuline Young MA og hyperseksuelle kvinner som Lil Kim og Nicki Minaj. Andre fremtredende kvinner i hip hop er modellene, bedre kjent som video vixens, som presenteres som attraktive seksuelle objekter for å tilfredsstille de mannlige seernes blikk og rappernes lyster. 

I amerikansk kontekst er svarte kvinner gjennom slavehistorikken spesielt utsatt for overseksualisering, og det har følger for svarte kvinnelige modeller og musikkartister i dag. Gjennom sin attitude, kroppsbeherskelse og utstråling (alt det Øren etterligner på scenen) er afroamerikanske kvinner, og særlig rappere, ofte satt i bås. Den afroamerikanske kvinnen mangler representasjon, og når den først inntreffer, er det ofte innenfor visse satte fordomsfulle arketyper. Ifølge psykologiprofessor Dr. Carolyne M.West, finnes det tre fremtredende stereotypier: Jezebel, Sapphire og Mammy.

Jeg har valgt å belyse forestillingen ut fra disse tre stereotypiene, da de gjør seg synlige i Ørens performance. Det oppleves som om Øren gjennom Hybris lar publikum møte to av disse arketypene, Jezebel og Sapphire. Mammy får bli hjemme.

Hvit fantasi

Sapphire er sinnataggen blant de svarte kvinnelige stereotypiene. Hun er høylytt, forbannet og aggressiv. Hun himler med øynene, knipser med fingrene og er ikke redd for å si sin mening høyt og tydelig. Sapphire er oppkalt etter en kvinnefigur i radioteaterserien Amos ‘n’ Andy som ble spilt på amerikansk radio fra 1928 til 1960.

Når Øren fremfører sine egenkomponerte rap- og traplåter er det i typisk rap glam – enten iført en gedigen, flashy, sort boblejakke eller hotpants og gulltopp, og med alle de eksentriske rapgestikuleringene på plass. Glem jazzhender, her er det knips, gang-signs og nesten en mellomfinger i været på full guffe.

Når kroppsspråket og musikken kolliderer så hardt med teksten og språket, for ikke å nevne Høyanger-dialekten, får Øren belyst hvordan rapestetikken kan virke påtatt og klein på noen som er vokst opp utenfor den. Her kommer undertittelen til forestillingen, Choreographing Whiteness, tydelig til uttrykk. Mye av det vi forbinder med svarthet, er utviklet i den hvite amerikanske fantasien om hva svarte mennesker var under slaveholdet. Fra den joviale Sambo til den voldelige Black Buck, og den kanskje mest kjente, Jim Crow, er dette svarte karakterer utviklet av en hvit fantasi om de slavebundnes røtter og kultur.

«Piruetter oppå kuken …»

«… du er passé når eg har hatt deg oppi buken» rapper Øren i låta «On Point» i gullbelagt magetopp og sorte bukser. Plutselig spretter han ned i en dyp spagat. Han vender ryggen til publikum, lener hodet frem til man ser ansiktet hans gjennom bena i «Opp Ned». Å omtale ballettsteg som seksuelle posisjoner gir den ellers stuerene ballettdansen et lag med voksent innhold. 

Hvor inspirasjonen til denne fremførelsen er hentet fra, er tydelig. Jezebel er den attraktive, hyperseksuelle og som regel unge afroamerikanske kvinnen som er underkastet the male gaze. Selve navnet sitt har hun fra den bibelske forførerinnen Jesabel i Det gamle testamentet. Under amerikansk slaveri ble hvite kvinners jomfruelighet og kyskhet kontrastert med svarte kvinners antatte villskap. Under slaveholdet var ikke afroamerikanske kvinner beskyttet mot seksuell vold fra hvite menn fordi de ble ansett som promiskuøse. Denne forestillingen har vedvart inntil moderne tid.

For eksempel ble Josephine Baker (1906-1975) en internasjonal sensasjon på begge sider av Atlanteren, nettopp ved å spille på denne stereotypien om en forførerisk, eksotisk kvinne med  grenseløs seksualitet. Med enkle grep, som  å gjøre dance sauvage (villdansen) iført et bananskjørt og noen perler til overdel. Beyoncé hyllet Baker ved å opptre i det nå ikoniske antrekket i 2006. Hun er blant de mange svarte kvinnelige artister som blir stadig kritisert for å underbygge Jezebel-stereotypien.

Det kollektive arkivet

Et annet og nylig eksempel er musikkvideoen WAP (forkortelse for Wet Ass Pussy) av rapperne Cardi B og Megan the Stallion i 2020. På scenen portretterer Øren denne musikkvideoens signaturdansetrinn – å ligge flatt og slenge bekkenet i gulvet simultant med å banke knyttneven.

Øvrige elementer som twerking, bekkenbunnsøvelser og rumpetrening (som eselspark på scenen) beveger seg inn i dette hyperseksualiserte landskapet. Å bevege hoftepartiet så stort, løst og fritt, er i mange afrikansk-estetiske praksiser et tegn på vitalitet eller fruktbarhet. Mens det gjennom en vestlig, kristen linse under kolonialisering og slavehold ble ansett som «bevis» for svarte menneskers iboende hyperseksualisering. Afrikanske kvinners lettkleddhet i deres varme strøk ble også mistolket gjennom den hvite linsen. ​​Når svarte kvinner opplever å bli kalt «negresse», bli spurt av eldre menn om «How much do you cost?» på åpen gate i Oslo eller sjekket opp på byen med dyrelyder, ulmer disse fordommene i det kollektive arkivet, selv i vesle Norge.

Står valget mellom hypersynlig eller usynlig?

For mange svarte kvinner, både i og utenfor rapmusikken, er skjønnhet, småfrekkhet og sex appeal deres viktigste valuta. Hva skjer når man ikke har det eller mister det, ifølge samfunnets snevre idealer, for eksempel grunnet overvekt eller aldring? Da blir man ofte kastet i glemselshaugen, eller satt i bakgrunnen, noe som er velkjent for arketypen mammy. Det er en overvektig, stor, mørk dame som arbeider som hushjelp hos hvite familier, oppkalt etter tjenestepiken i den Oscar-vinnende filmen Tatt av Vinden fra 1939. Hun er passiv, deseksualisert og fornekter sine egne behov for å innfri sin hvite sjefs ønsker.

Det oppleves tidvis som Øren også forlenger denne tendensen til å glemme de svarte kvinnene som ikke har attitude eller attraktivitet som fremste kjennetegn. Det kan også være en bevisst utelatelse for å vise hvor snevre og sjablongaktige disse arketypene er. De reflekterer slett ikke realiteten.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Fordommenes fengsel

«Noen studier viser at svarte kvinner er blant dem med høyest utdanning i USA», skriver Nikki Katz i ThoughtCo. Tross negative stereotypier er svarte amerikanere blant dem med høyest sannsynlighet for å oppnå en grad innen høyere utdanning, fortsetter hun. Akademisk utdanning er ikke gjensidig utelukkende med å være sint eller med å være seksuell. Dette er med på å usynliggjøre svart kvinnelig intellektuelt arbeid. Jeg opplever også at denne usynliggjøringen skjer på scenen under Hybris. Ørens publikasjon er riktignok en motpol til dette, og den nyanserer bildet i mye større grad enn forestillingen. Men jeg opplever at forestillingen adresserer et større og samfunnsmessig problem: En manglende utfordring av stereotypier.   

Et nyansert bilde er viktig, ikke minst  for barn og unge. De vokser inn i og forbruker populærkulturen og dens mange irrganger på nettet. Det de møter der, er formende for deres blikk, selvforståelse og identitet. Ikke minst derfor er det er behov for bred representasjon. Av svarte jenter og kvinner spesifikt, men også av andre marginaliserte kvinnefigurer. Vi må forbi de snevre sjablongene som småfrekk sidekick, undertrykt og overvektig tjenestedame eller sexsymbol. En ting er å løfte stereotypier opp, en helt annen er å ta livet av dem.

Det tredelte kunstprosjektet Hybris sirkulerer rundt i dette materialet med varierende hell. Men en ting viser det tydelig frem: De etablerte mønstrene må utfordres.

Grace Tabea Tenga er danser i Tabanka Dance Ensemble. Tabankas leder, Thomas Talawa Prestø, har vært blant de kunstneriske veilederne for Jonas Øren i dette prosjektet.