Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Noble Savage skaper progresjon i samtalen om dekolonialisering

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 7. november 2019

HVOR
Bærum kulturhus

I en nordisk kontekst er det få andre utøvere som bearbeider dekolonialisme fra et svart perspektiv.

↑ Fra forestillingen Noble Savage. Foto: Ilkka Saastamoinen

Fjern, svak synging høres allerede fra gangen på vei inn til salen på Bærum kulturhus. Amfiet, med plass til 521 personer, tas ikke i bruk i kveld. I stedet sitter publikum på stoler på scenen for å få med oss kveldens stykke på nært hold. Rommet er dekket av et kunstig, grønt lys og rikelig med røyk. Noen av utøverne jogger rundt oss og mellom tre små turtelt som er spredd lengre bak på scenen. 

Forestillingen handler om Pocahontas, en kvinne fra powhatanfolket som levde i det som skulle bli Jamestown, Virginia. Skal turteltene representere tipier, de kjegleformede teltene som ble brukt av dakotafolket i Nord-Amerika? En av utøverne snakker på fransk mens han sitter behagelig på en klappbar turstol, med en bøttehatt på. Camping?

Noble Savage


Forestilling spilt på Bærum kulturhus under Codafestivalen 2019.

Koreografi og konsept: Sonya Lindfors

Dansere: Esete Sutinen, Amira Khalifa, Julian Owusu, Deogracias Masomi, Ima Iduozee, Sonya Lindfors

Lysdesign: Erno Aaltonen

Lydesign: Jussi Matikainen

Musikk: Erno Aaltonen and Jussi Matikainen

Videodesign: Laura Jantunen and Timo Wright

Rekvisitter: AIno Koski

Kostyme: Sanna Levo

Dramaturgisk støtte: Maryan Abdulakarim

Språk brukt i forestillingen: Engelsk, Twi og Lingala

«Wow, your hair is so beautiful! Can I touch it?» spør han når Smith tar av seg hjelmen. 

Pre-kolumbiansk idyll

Hip hop, gqom og fleksing. Alle danserne bruker rommet forskjellig til selvekpresjonistisk dans. De samler seg kun når Esete Sutinen smeller cowboystøvlen ned i bakken. Da stiller de seg i en rekke, med nevene oppe og en imaginær pil trukket bak buen, pekende mot publikum. Som i en krigerdans gjør de seg klare kamp mot enhver fiende som kommer deres vei. 

Så brytes det opp, og hver enkelt uttrykker seg fritt igjen. Koreografen selv, den Helsinki-baserte Sonya Lindfors, gjør steg fra det grunnleggende hip hop-vokabularet, deriblant kick-ball-change. Mens de andre er iført lyse og mørkebrune frynser av skinn, karakteristisk for plagg fra amerikanske urfolk, har hun på seg en prestekrage (plagget, ikke blomsten) rundt halsen. Jeg tolker dette som et frampek til de ubudne gjestene som kommer på besøk, nemlig selveste John Smith, som lander i Pocahontas sin landsby i full astronautdrakt. Den eneste lokale beboeren som er tilstede ved hans ankomst, spilles av Deogracias Masomi. «Wow, your hair is so beautiful! Can I touch it?» spør han når Smith tar av seg hjelmen. 

Dette, sammen med andre små doser av eksotifisering som melaninrike personer møter på jevnlig, er lattervekkende når rollene er reversert. Smith blir akseptert med åpne armer, men med det gjør powahatanstammen seg selv en bjørnetjeneste – Smith dolker dem i ryggen, driver dem av landet og inviterer flere astronauter, som fjerner teltene og ethvert spor av stammen. Det hele toppes av at gulvet endres fra sort til hvitt. 

Foto: Sanna Kaesmae

Romantisert barnefortelling

Hvorfor ringer ikke Wishkonsing, Tanasi, eller Chwewamink noen bjeller? De er tre av de 26 statene i USA som har navn etter amerikanske urfolk – henholdsvis de anglisistiske navnene Wisconsin, Tennessee og Wyoming. Om lag 12 000 år før vår tidsregning krysset nomadiske folkegrupper fra Asia over det tørrlagte Beringstredet, og ble de første menneskene til å noensinne bosette seg i Nord-Amerika. Det finnes ulike teorier, men et utbredt anslag er at det levde omtrent 50 millioner mennesker på de amerikanske kontinentene ved europeernes inntog på 1400-tallet, deriblant powhatan-stammen som Pocahontas tilhørte. 

I den romantiserte Disneyfilmen fra 1995 forelsker Pocahontas og John Smith seg på tvers av hudfarge og kulturer. Den ballettinspirerte duetten mellom Ima Douzee og Esete Sutinen til filmens lydspor, «Colors of the Wind», høyner fantasien til nye nivåer. Men det endrer ikke den reelle historien om at Pocahontas ble som tenåring kidnappet av britene, og tvangsgiftet til John Rolfe. De reiste til England, og Pocahontas så aldri sitt hjemland igjen før hun døde av sykdom, 21 år gammel. 

Dessverre er bortføring av urfolkskvinner fremdeles et problem. Ifølge det amerikanske National Crime Information Center ble 5712 amerikanske urfolkskvinner rapportert forsvunne bare i 2016. Også i Canada er problemet omfattende. I 2016 nedsatte Canada en komite for å undersøke de høye tallene, National Inquiry into Missing and Murdered Indigenous Women and Girls.

Hvorfor ringer ikke Wishkonsing, Tanasi, eller Chwewamink noen bjeller?

I en nordisk kontekst er det få andre utøvere som bearbeider dekolonialisme fra et svart perspektiv.

Black Skin, White Masks

Stykkets styrke er hvordan de av oss som er melaninrike, kan kjenne oss igjen i tematikken på kunstnerisk og personlig nivå. I en nordisk kontekst er det få andre utøvere som bearbeider dekolonialisme fra et svart perspektiv. Det er en lettelse å være på mottagerenden av en slik praksis, særlig en som ikke er importert fra USA, Storbritannia eller et annet større land, men fra vårt nordlige nabolag. 

Jeg er ikke alene om å få meg en god latter når utøverne med hvit ansiktsmaling i den antiseptiske, post-kolumbianske tilværelsen får en fantastisk ide til hva de skal gjøre denne fredagskvelden: «Angst BAR!» Et utested i Oslo som alle tror er en unik ide, men som er lite originalt i hipstertilværelsen.

Humoren er også forløsende når John Smith, spilt av Erno Aoltonen, kommer på scenen og spiller en låt som skal representere hans «personlige historie» i en klassisk open mic-setting. Han spiller rolig, og ingen skjønner helt hva det er før han begynner med ordene «I am sinner, who is probably gonna sin again». Latteren bryter ut igjen, høyere enn tidligere. Hvordan i alle dager kan John Smith kle på seg historien og ordene til den afroamerikanske rapperen Kendrick Lamar? 

Inspirasjon eller tyvegods?

Kulturell misappropriasjon handler ikke om å lytte til musikk eller nyte elementer av en kultur som er fremmed fra din egen – det er selvsagt helt innafor. Det handler om å bruke andres kulturelle uttrykk på en måte som endrer betydningen eller distanserer den fra den originale skaperen eller skaperkulturen. Når personer med makt profiterer på marginaliserte personers verk og kultur, da snakker vi om kulturell misappropriering.

I 2015 beskyldte mixe-urfolket i Mexico det franske luksusmerket Isabel Marant for å ha stjålet deres huipil-design. De kjemper side om side med urfolkskvinner fra mayafolket i Guatemala mot masseproduksjon av deres tradisjonelle vevsmønstre, noe som gjør det vanskeligere for dem å livnære seg på sine egne tusen år lange tekstiltradisjoner. Masaifolket i Kenya og Tanzania dannet i 2017 et initiativ for å beskytte sine ikoniske design fra kopiering. Masai Intellectual Property Initiative anslår at 80 prosent av industrien som selger produkter basert på masaidesign bryter med prinsippet om immaterielle rettigheter, og at masaifolket skulle hatt 10 millioner dollar årlig i lisensavgifter fra disse.

I musikk og dans finnes det utallige eksempler såvel som i moteindustrien: den som var den første kongen av rock, Chuck Berry, ble hyllet men så vraket til fordel for Elvis Presley, som er meget påvirket og inspirert av Berry. At tapdans er utviklet av afroamerikanere (se for eksempel videoer av Nicholas-brødrene fra 30-tallet), er vanskelig for mange å tro, så tett knyttet til stilen ble etterhvert til blant annet danser Fred Astaire. Siden han har tap blitt stadig mer distansert fra svart kultur til situasjonen i dag, hvor det forbindes mer eller mindre utelukkende med hvit kultur. 

Dette er en av de alvorlige farene ved kulturell misappropriasjon, nemlig prosesser med hvitvasking av den svarte og brune kroppen fra dets bidrag i historien. Undergår hip hop en slik prosess i dag? Når jeg hører John Smiths akustiske versjon av Lamars «Bitch Don’t Kill My Vibe» tappet for all autensitet i Noble Savage, eller ser så å si ingen melaninrike ungdommer på danselinjen i hip hop på den videregående kunstskolen Edvard Munch, begynner jeg å lure. Vil barnebarna mine spørre om meg om hip hop er en svart greie når jeg er 70 år gammel i 2064? 

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Når personer med makt profiterer på marginaliserte personers verk og kultur, da snakker vi om kulturell misappropriering.

Å sette på Disneys Pocahontas-film for barn i Norge romantiserer den vestlige invasjonen og viderebringer usannheter om amerikanske urfolks historie og kultur til neste generasjon.

Transformasjon i terapistolen

Etter den brune idyllen møtes John Smith og Pocahontas til parterapi. Ja, en moderert samtale er kanskje det beste formatet til å ta de sensitive og ubehagelige samtalene om hudfarge, privilegier, kulturell utveksling versus kulturell misappropriasjon. 

I denne samtalen var det maktforholdet mellom Pocahontas og John Smith invertert: Det handlet ikke om Smiths oppdagelse av den nye verden, men om Pocahontas rett til å leve i sine formødres land. Smith blir tvunget til å reflektere over hvordan hans eventyrlyst og reisetrang har en høy pris for urfolket i landet han invaderte. Han tvinges til å reflektere over andre perspektiver, en øvelse som de fleste av oss gjerne kan gjøre mer av. 

Som nordmenn er det lett å skyve ansvaret av kolonialisering over på andre – amerikanere, briter, franskmenn. Det gjorde for eksempel Siv Jensen da hun i 2016 gikk kledd i «indianer-kostyme» til Halloween, og mente det var greit fordi vi ikke har samme kontekst i Norge. Det er å vende et blindt øye til Norges rolle i kolinihistorien, og ikke minst behandlingen av sitt eget urfolk, samene. Det er å ikke ta over seg Norges rolle i trekanthandelen, og hvordan et av de best bevarte slaveskipene, SS Fredensborg, var dansk-norsk og sank utenfor Arendal. Det er ikke tilfeldig at dagligvarebutikker som solgte kaffe, sukker og andre goder fra dansk-norske kolonier i Karibien het kolonialen. Å sette på Disneys Pocahontas-film for barn i Norge romantiserer den vestlige invasjonen og viderebringer usannheter om amerikanske urfolks historie og kultur til neste generasjon.

Å snakke om historiske sår som fortsatt verker, krever en rekke harde men reflekterte samtaler. Noble Savage går i bresjen for dette arbeidet i en nordisk kontekst.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·