Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Jakten på Yahya Hassan

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 11. mars 2021

HVOR
Brageteatret

Brageteatret vil både løfte frem Yahya Hassans poesi og fornye diktteatret som sjanger. Dessverre får ikke «Skuddsikker vest» til noen av delene.

↑ Fra «Skuddsikker vest» ved Brageteatret. Fra venstre: Mohammed Aden Ali og Nils Bendik Henningsen Kvissel. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Yahya Hassan (1995-2020) var en dansk poetisk sensasjon. Foto: Morten Holtum / Cappelen Damm

Egentlig skulle Skuddsikker vest hatt premiere 7. januar 2021. I en normal verden kunne forestillingen satt dagsorden. Åtte måneder tidligere ble poeten bak forestillingen, Yahya Hassan, funnet død i leiligheten sin i Århus. Han ble bare 24 år gammel, men både litterært og i levd liv hadde han oppnådd mer enn de fleste. Han hadde vært innlagt på institusjon, straffedømt og i lange perioder vært beskyttet av PST fordi han selv var truet. Han toppet bestselgerlistene med sin første diktsamling og var nominert til Nordisk råds litteraturpris for den andre. Han var rikskjendis i Danmark, men også diskutert i intellektuelle og politiske kretser i hele Skandinavia. Det er i det hele tatt mye å si og lese om Yahya Hassan, men størst av alt er poesien. 

Det er de to diktbøkene Yahya Hassan og Yahya Hassan 2, utgitt med seks års mellomrom, som er bakgrunnen for Brageteatrets oppsetning Skuddsikker vest. Men selv om undertittelen er Yahya Hassans liv og poesi, lager ikke regissør Even Torgan teater om fenomenet Yahya Hassan. Isteden vil han løfte frem Hassans livshistorie gjennom diktene han skrev. Det vil si om familievold, institusjonsliv og en kriminell og intellektuell løpebane i Århus. Jeg synes ikke Brageteatret får det til, og jeg skal gå nøye inn på hvorfor. Men først litt mer om forestillingshistorikken til Skuddsikker vest. Den er nemlig høyst relevant for utfallet.

Jeg synes ikke Brageteatret får det til, og jeg skal gå nøye inn på hvorfor.

Skuddsikker vest


Teaterforestilling for ungdom

Basert på diktbøkene til Yahya Hassan

Brageteatret på turnè i Viken

Regi: Even Torgan

Skuespillere: Mohammed Aden Ali, Simo Elh Babi og Nils Bendik Henningsen Kvissel

Dramaturg: Nora Ibrahim 

Videoproduksjon: Galvan Mehidi 

Komponist: Jon Fosmark 

Gjendiktet av Julie Stokkendal og Pedro Carmona-Alvarez 

Kampsportinstruktør: Eskil K. Glitre

 

Jeg tviler på at en gjennomsnittlig norsk 14-åring sitter på stor kunnskap om Yahya Hassan.

Spagaten mellom myten og teksten

Skuddsikker vest fikk ikke premiere i Drammen i januar, og ble senere utsatt uke etter uke. Planen var å sende forestillingen på både ungdomskoleturné i gamle Buskerud fylke, og deretter reise Viken rundt på åpne forestillinger. Isteden har det så langt blitt én lukket kritikervisning i Oslo, én åpen kulturhusforestilling i Fredrikstad – og to skoleforestillinger i samme by.

Jeg dro på den åpne forestillingen i plankebyen. Litteraturhuset hadde kapasitet til 100 i salen, men det var bare 16 betalende publikummere. Blant disse var det, med ett unntak, voksne mennesker. Dette publikummet har antageligvis gått til forestillingen med andre kunnskaper enn ungdomsskoleelevene. De har myten om den unge døde poeten fremst i pannebrasken, og er nysgjerrige på hvordan dette blir spilt ut på en scene. Jeg tviler på at en gjennomsnittlig norsk 14-åring sitter på like stor kunnskap om Yahya Hassan. 

Det kan selvfølgelig være at læreren bruker Brageteatrets materiell, og underviser i den danske poetens trøblete liv før forestilling. Skjønt, jeg tror det er usannsynlig et år der eksamen er avlyst og skole-Norge er i krise. 

Mohammed Aden Ali i forestillingen «Skuddsikker vest». Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Brageteatret må overbevise sitt unge publikum om at poesien har kraft i seg selv.

Samfunnskritikk

Kanskje er det sympatisk å la poesien bære forestillingen, men det blir også en vanskelig spagat. Yahya Hassan skrev om seg selv. Debattene han skapte, truslene han fikk, politibeskyttelsen han ble gitt. Alt ble til fordi han skrev sitt liv fra høyst virkelige forsteder. Poesien var også en samfunnskritikk. Hassan skriver om søstre som giftes bort og sønner som følger fedrenes voldelige spor. Alt er skrevet i capslock, men det er likevel gode pauser i teksten. Flik av romanse, avgrunner av humor – og ikke minst, en bannskap som fremstår poetisk på trykk. Forestillingen overfører Hassans capslock-språk til bokstaver på bakskjermen. Det er et ofte brukt virkemiddel i både TV, musikkvideoer og moderne forestillinger, og det er også noe av det som fungerer best i denne forestillingen.

Skjermen blir imidlertid ikke brukt til å vise Yahya Hassan selv. På den åpne premieren blir det isteden skrevet at Yahya Hassan var en statsløs palestiner med dansk pass. Det etableres at han levde, og i siste scene gjøres det et poeng av at han er død. Alt i mellom blir fortalt via diktene. Brageteatret må dermed overbevise sitt unge publikum om at poesien har kraft i seg selv.

Forestillingen overfører Hassans capslock-språk til bokstaver på bakskjermen. Det er et ofte brukt virkemiddel i både TV, musikkvideoer og moderne forestillinger, og det er også noe av det som fungerer best i denne forestillingen. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Noen av scenene er dramatiserte, mens andre er rene opplesninger. Her illuderer Simo Elh Babi en gal man på institusjon. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Språklig rikdom blir billig teater

Det burde være mulig å fortelle om Hassan via bøkene han etterlot seg. Begge diktsamlingene har en god dramaturgi i seg selv. Det største problemet til Skuddsikker vest er at stykket ikke makter å fortelle denne historien, hverken i enkeltdiktene – eller i den større forestillingen.

Diktene fordeles på de tre skuespillerne, og de har ulik tilnærming til diktene. Simo Elh Babi fremfører dem flatt og monotont. Kanskje er det et forsøk på å etterligne Yahya Hassan selv, slik Mode Steinkjer skriver i sin begeistrede anmeldelse i Dagsavisen.

Uansett synes jeg ikke det fungerer. Teksten får lite nerve, og det gjør at jeg blir likegyldig til fremførelsen. Stemmen levendegjør ikke diktene. Når den ikke skiller mellom viktig, uviktig, smerte og pause, så lengter jeg isteden tilbake til Hassans egen capslock på papir.

Nils Bendik Henningsen Kvissel har en annen innfallsvinkel. Han har god diksjon, men spiller ut diktene som om han var en innbitt, sint tenåring. Assosiasjonen går til unge incels eller høyreekstreme, men også dette blir monotont. Regien har ikke lagt inn noen utvikling i disse to skuespillerarbeidene. Det skjer ingenting, det virker ikke som at det de sier berører dem, og da berører det ikke publikum heller.  

I motsetning til sine to medspillere, gjør Mohammed Aden Ali teksten svært godt. Han får forestillingen til å leve, han oppnår kontakt med publikum – og han skaper en historie i spillet sitt. Vi er med på følelsene hans, og vi tror på både sosiolekt og kroppsliggjøringen av diktene. Underveis skulle jeg ønske dette var en monolog med bare Ali. I ettertid aner jeg at de ulike fremføringene er et bevisst grep. Det er i så fall et grep som Ali kommer best ut av, og som undertegnede ikke forstår.

Teksten får lite nerve, og det gjør at jeg blir likegyldig til fremførelsen.

Klisjéfylt og tilgjort

Det er heller ikke slik at regissøren overlater alt til poesien. Noen av scenene er spilt ut som drama. Når et dikt handler om en slåsskamp, begynner skuespillerne å slåss på scenen mens de resiterer diktet. Men mens en slåsskamp i Hassans språk er en kamp mellom selvet og samfunnet, blir en fysisk nevekamp noe mer banal.

Det er dessuten vanskelig å forstå både tekst og dramaturgi når skuespillere skyggebokser over ordene.  Når de ikke spiller ut diktet, er de hverandres statister eller de står rett opp og ned for å vente på tur. Ingen av delene fungerer. Når de ser mot publikum, virker det som at skuespilleren er avskiltet.  De mer sceniske opptrinnene virker klisjefylte og tilgjorte. På institusjonene er det mann-i-bar-overkropp som hyler mot himmelen, eller det er pleiere som snakker rolig. Andre steder er det vanskelig å forstå om diktene blir fremført av andre karakterer enn jeg-personen.  

Mens en slåsskamp i Hassans språk er en kamp mellom selvet og samfunnet, blir en fysisk nevekamp noe mer banal.

Bilder på skjermen banaliserer det som skjer på scenen, istedenfor å utvide det.

Klassisk poesiteater-problem

Det visuelle grepet understreker de enkle løsningene. Videobilder av Grønland i Oslo når det snakkes om drabantbyen i Århus. Fugler som flyr. Toppen av en moskè. Og når det drømmes: Pariserhjulet fra julemarkedet på Karl Johan, filmet i svart-hvitt. Det blir bilder som skal sette en stemning, snarere enn å fortelle noe kunstnerisk. Dette er et klassisk problem i poesiteatersjangeren, som Brageteatret slett ikke er alene om. Bilder på skjermen banaliserer det som skjer på scenen, istedenfor å utvide det.

Det blir som en nyhetsreportasje, der flyvende duer og grønne moskeer skal understreke sosial kontroll fordi ingen vil snakke med journalisten. Hassans Århus og Oslos Grønland er forøvrig svært forskjellige i både form og innhold. Tro meg, jeg har hatt begge som nabo.

Simo Elh Babi, Mohammed Aden Ali og Nils Bendik Henningsen Kvissel deler diktene til Yahya Hassan mellom seg. Vår kritiker er kritisk til iscenesettelsen av forestillingen Skuddsikker vest. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Han som ville revolusjonere poesitimen

Regissør Even Torgan er bare tre år eldre enn Yahya Hassan, men har allerede blitt et fenomen i norsk scenekunst. Mens han fortsatt var i tenårene startet han Antiteatret, som klarte det alle institusjonene sleit med: Lage relevant teater for ungdom. Kanskje er det fordi Antiteatrets forestillinger leker med virkeligheten og drar publikum inn i en filmatisk realisme.

Nyanser av gris fra 2018 handlet om #metoo og ble spilt i et høyst virkelig klasserom. Forestillingen ble nominert til Heddaprisen. Forestillingen Før vi dør var kamuflert som et miljømøte i en villa på Vinderen. Det var ett av få eksempler på interaktivt miljøteater og ble med rette belønnet med Heddaprisen for beste ungdomsforestilling i 2020.

Også på Brageteatret har Even Torgan gjort flere gode oppsetninger i det siste. Han hadde regi på Psykt blod, som klarte å røske i både teaterkonvensjoner og publikums fordommer. I fjor høst spilte han selv monologen Historien om Woundman og Robyn. Her viste Torgan at han også som skuespiller er god til å oppnå kontakt med publikum. 

I Skuddsikker vest ønsker han det samme, og det er prisverdig. Poesiteater har tradisjonelt sett vært en trang sjanger. De siste 15 årene har riktignok institusjonsteatrene lekt seg med teatrale virkemidler og stadig nye rockemusikere på scenen, men selve teaterformen vil naturlig nok være bundet opp av versene. En skuespiller resiterer et dikt, som en scenograf pakker inn og en musiker akkompagnerer. Men Torgan vil noe mer! Han vil bryte opp illusjonen, snakke med publikum og ta opp viktige tema.

Torgan vil noe mer! Han vil bryte opp illusjonen, snakke med publikum og ta opp viktige tema.

Hva om aktørene hadde diskutert noe som faktisk betydde noe mer enn kjendisstatus og diksjon?

Lite troverdige metagrep

Midtveis i Skuddsikker vest bryter suffløren inn og sier at en av de tre skuespillerne ikke har god nok diksjon. De første sekundene tror jeg det er helt reelt, og jeg kjenner et stikk i brystet. Det er jo fryktelig ubehagelig for en skuespiller å bli avbrutt. Men så skjønner jeg at alt er spill. Dialogen blir en krangel mellom to av de tre skuespillerne om hvem som er mest kjendis. Det nevnes ikke at skuespiller Simo Elh Babi nettopp er ute av Paradise Hotel. Kanskje ikke så viktig, men det er med på å gjøre de liksom-genuine delene av forestillingen lite troverdige.

Det samme skjer i publikumsinvolveringen. I første scene begynner Mohammed Aden Ali å småsnakke med publikum. Han er en sjarmerende type som automatisk innbyr til tillit. Men istedenfor å bruke dette, lar Torgan en annen skuespiller sufflere og kritisere Aden Ali fra bakscenen. Jeg tror Torgan vil påpeke en slags elefant i rommet: En av skuespillerne er hvit, men skal fremføre en farget manns hverdag.

Kanskje har de under prøveprosessen diskutert dette, og valgt å iscenesette Kvissel som en bedrevitende representant for establishmentet. Interessant i disse identitetspolitiske tider? Javisst, hvis vi i publikum hadde hengt med på diskusjonen. Nå blir det isteden selvopptatte metagrep om skuespiller-Norge, som er vanskelig å forstå relevansen av for ungdomsskoleelever. Hva om aktørene hadde diskutert noe som faktisk betydde noe mer enn kjendisstatus og diksjon? Hva om de løftet blikket – og snakket om hvordan det er å være ung i dagens Norge?

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Hamlet, Raskolnikov og 16-åringen på toget

Det er mange diktsamlinger som ikke trenger en scene. Yahya Hassans dikt kunne vært et unntak. Mens første bok er full av handling, spiller andre bok på verdenslitteraturen. Hamlet lurer i det fjerne med referanser til dronningen av Danmark og spilt galskap. Det samme gjør Dostojevskijs Raskolnikov.

Jeg-personen har skutt en mann, og rives mellom stolthet og skyldfølelse. Hvor spennende hadde det ikke vært å ta Hassans språklige lek inn i teaterkunsten? Isteden blir den mest interessante delen av forestillingen et foredrag mot slutten. Yahya Hassans norske redaktør, Dan Andersen, forteller om sitt forhold til poeten. Tittelen er «Alle vil se giraffen», og den spiller på spagaten poeten stod i gjennom sine syv år i offentligheten. Han var revet mellom indre demoner og ønsket om å si noe viktig, mellom det litterære establishmentet og samfunnets ytterkanter.

Skuespillet varer 40 minutter, mens foredraget er en knapp halvtime. Jeg hater meg selv for å like praten bedre enn kunsten. Er jeg blitt en slik kulturgubbe som foretrekker å høre på menn som likner på meg selv? Fungerer salongens småprat bedre for meg enn den fremoverlente scenekunsten? Jeg frykter det, der jeg sitter på mange meters avstand fra de 15 andre publikummerne. Men så snakker jeg med den ene 16-åringen i salen. På toget hjem fra Fredrikstad, forteller han meg at han slet med å forstå hva skuespillerne sa. Derimot likte han godt foredraget. Takket være det, vil han lese Hassans diktbøker selv.

Jeg hater meg selv for å like praten bedre enn kunsten.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·