LANDART Gjerdrum: Vis en finger for naturen

Buss 400 tar meg fra Oslo til Ask i Gjerdrum. Gjennom byen og ut på motorveien, avkjørsel ved Olavsgaard på Skjetten. Videre på svingete landevei gjennom det duvende landskapet der de ferdig slåtte jordene ennå har et skjær av grønt. Vakre, velholdte gårdsbruk ligger på toppen av vollene, hvite våningshus og store røde låver gnistrer i oktobersola. Spor etter traktorene skjærer linjer over terrenget – ordnede, systematiske streker i store mønstre; rester av seinsommerens arbeid for å sikre avlingen og matforrådet.

I et glimt får jeg øye på en kjempestor tegning ute på ett av jordene, idet bussen farer forbi – et digert «trafikkskilt», en trekant med to dumper inni. Det er Vegvesenets fareskilt «108 Ujevn veg», kjørt opp med plog – en absurd og morsom overraskelse for kjørende langs veien. Og antakeligvis enda mer for oppmerksomme flypassasjerer, som vil kunne skue «skiltet» ovenfra, under innflygning til Gardermoen like mot nord.

Traktorkunst

Skiltet er et kunstverk titulert Ujevnt landskap, ett av bidragene til sjette utgave av kunstfestivalen LANDART Gjerdrum. Det er laget av Anders Kjærstad, en lokal bonde som har tatt plog og traktor fatt og laget storskala landskapskunst. Han er ikke alene.

I LANDART Gjerdrums egenomtale heter det at prosjektet «forener profesjonelle kunstnere og lokale krefter for å skape relasjonell og stedsspesifikk kunst».

Resultatet er en blanding av kulturell skolesekk, kunstprosjekt med økopolitisk snitt, og en lun og traust humor. Den understreker – til tross for det noe luftige i begreper som «relasjonell estetikk» og «stedsspesifikk» – det både bokstavelig og billedlig talt jordnære ved prosjektet.

Landskap som kunstmateriale

Sa jeg jordnær? Det som ventet meg på pressevisningen var tvert imot en inspeksjon fra luften, ad helikopter. Jeg vil tro at LANDART Gjerdrum stiller i en helt egen klasse når det kommer til fasiliteter for arme kritikere og kulturjournalister. En helikoptertur er imidlertid like nødvendig som den er spektakulær.

Ujevnt landskap er nemlig ikke det eneste verket som breier seg ut i kjempeformat over Romerikes milde gressland. Fem kunstneriske bidrag er pløyd opp på jordene, over et stort område. Høyst uortodokse i kunstsammenheng er beskrivelsen av teknikkene: «Kvernelandsplog og Valtra N174 traktor», eller «LEMKEN JUWEL 7 plog og CLAAS ORION 660 CMATIC». Slikt går jo langt ut over standardutvalget på KEM – Kunstnernes Eget Materialutsalg.

Luftbåren opplevelse

Jeg tipper at disse verkene vil være hovedattraksjonen for de fleste som titter forbi, selv om vel de færreste har anledning til å ankomme i egen flyvemaskin. Denne delen av LANDART Gjerdrum er det følgelig reisende med vindusplass til og fra Gardermoen som vil ha mest utbytte av.

Alt etter graden av flyskrekk vil trolig Kjærstads fareskilt være enten skremmende eller morsomt treffende – om innflygningen er litt turbulent og hompetitten. Og apropos flyskrekk: Jeg lider ikke av det under normale forhold, men må innrømme at jeg var betenkt da jeg benket meg i baksetet på det spinkle helikopteret.

Kunsthistorieavdelingen i hjernen måtte naturligvis begynne å kverne om at en av de største kunstnerne i land art-tradisjonen, amerikaneren Robert Smithson, omkom i en flystyrt bare 35 år gammel. Han var nettopp ute for å inspisere ett av sine store kunstverk i landskapet.

Land art i kunsthistorien

Smithsons mest kjente arbeid, Spiral Jetty (1970), er en lang molo som kveiler seg ut i Great Salt Lake i Utah. Det har blitt et ikonisk landemerke, og for mange den viktigste og mest iøynefallende referansen for kunstretningen land art. Denne kunstformen, som iblant oversettes med «stedskunst» på norsk, ble etablert og utviklet i 1960- og 70-årene. Land art-kunstnerne benyttet naturmaterialer som stein og jord, eller de bygget installasjoner ute i landskapet som ledd i en utforskning av naturlige prosesser.

Walter De Maria var en annen amerikaner og blant Smithsons samtidige. Han plasserte et mønster av slanke påler i rustfritt stål utover et enormt område ute i ørkenen sørvest i USA (The Lightening Field, 1977). I uvær fungerer pålene som lynavledere og byr på et spektakulært syn for den som tar turen under rett meteorologiske forhold. Økologi og naturvern, og en kritikk av den kommersielle gallerikunsten, var blant land art-kunstnernes motiver. De brukte det naturlige landskapet som kunstnerisk materiale.

Tegninger i jordsmonn

LANDART Gjerdrum er både i navnet og gavnet en forlengelse av denne tradisjonen. Det er sånn sett ikke så oppsiktsvekkende at Smithsons tragiske endelikt på det tørre slettelandet utenfor byen Amarillo i Texas i 1973 rant meg i hu, idet vi tok av fra Sørum gård.

Pilot Terje Ånestad viste seg heldigvis like fast og stødig som de rolige ravineformasjonene under oss. Han tok oss trygt rundt til de ulike tegningene pløyd opp i jordsmonnet: Asbjørn Dahle står bak det medisinsk korrekte hjertet Cor/Kardia like nedi bakken. Hilde Franzens Justert landskap er en opptegning av høydekvoter i henhold til terrenget, slik det så ut før en planering av landskapet i 1930-åra.

Christoffer Fjeldstad og Vidar Gulbrandsens Tåkesky med lyn er, som Kjærstads dumper, et velkjent symbol – i dette tilfellet hentet fra værkartet. Bjørn Aabys Descartes-skråblikk Jeg beiter, derfor er jeg står skrevet i caps lock like ved rullebanen på OSL.

Med mål om BÆÆrekraft

Jeg er neppe alene om å ikke ha vært klar over at terrenget like sør for Gardermoen er vernet (Romerike landskapsvernområde). Gårdsdriften her bidrar ikke bare til matauken, men sørger for bevaring og opprettholdelse av landskapet.

I et større klimaperspektiv kunne en av de deltakende bøndene, Ole Kristian Skallerud, fortelle følgende: Stikk motsatt av hva mange diskusjoner om metanutslipp fra prompende kyr konkluderer med, er kyrnes beiting et pluss i klimaregnskapet. Sollys på gjengrodd kulturlandskap fører nemlig til en større oppvarming av klimaet enn metangass fra husdyrhold.

For å understreke poenget, varter Skallerud opp med egen buskap som kunstverk. Kyrne har fått påmalt «KlimaMØØte», en bokstav pr. ku. Kanskje vil dyra et øyeblikk stille seg opp slik at man kan lese ordet i sammenheng? Nabo, sauebonde og ordfører i Gjerdrum, Anders Østensen, kontrer på tilsvarende Scrabble-maner med «BÆÆrekraft». Sauer og kyr er altså ålreite dyr, også i klimaregnskapet!

Foto av begge dyreflokkene kunne ses på Gjerdrum Kulturhus i Ask. Det er en artig manøvrering av prosjektets utgangspunkt i både FNs bærekraftsmål og den relasjonelle ambisjonen: Å inkludere lokale bønder og barn – som bidragsytere og aktive partnere i LANDART Gjerdrum.

Bønder i kunstens tjeneste

Prosjektet inviterer nok mer til lun sympati enn til framføring av mer avantgarde diskurser innen land art-tradisjonen. Blant de inviterte deltakerne er det fem utdannede billedkunstnere; Hilde Franzen, Steinar Laumann, Unn Sønju, Miles McAlinden og Christoffer Fjeldstad – sistnevnte er både lokal bonde og akademiutdannet kunstner.

De øvrige bidragsyterne er yrkesaktive bønder og andre fra lokalbefolkningen, og verkene er produsert i samarbeid med prosjektlederne i LANDART Gjerdrum, kunstnerne Liva Mork og Mari Meen Halsøy.

Barna får også komme visuelt til orde – blant annet i kulturhuset i form av små billedvever på kvister. Disse er laget som en respons på Sønjus tekstile serie Myrkvartett på motsatt vegg.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

Naturens finger

Andre av barnas bidrag befant seg spredt over myr og skog, utilgjengelig selv for helikopterflyvende journalister. De evnet likevel å gi oss bilder og forestillinger i hodet. Steinar Laumann har tidligere gjort seg bemerket med kunstprosjekter som egger forestillingsevnen: Blant annet har han gått fra Vestlandet til Østlandet i følge med ei ku. Denne gangen har han tatt med seg elever fra Gjerdrum barneskole og Veståsen skole, og spikket fingre på og av trær ute ved Myrgruvefossen, i prosjektet Digitus Revolution.

«Digitus» er latin for finger og er det etymologiske opphavet til digital. Fingeren bruker vi jo til å manøvrere i den digitale virkeligheten, og den har sånn sett blitt vår kanskje viktigste kroppsdel. Laumann løfter bokstavelig talt en finger i været, med oppfordring om å ta kroppen og naturen tilbake. Han lar den oppvoksende slekt sette sine vennlig formanende merker på landskapet.