Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Lille jente»: Barndom utenfor rekkevidde

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 22. september 2021

Den franske dokumentaren Lille jente skildrer en mors kamp for sin datter Sasha, som er født i feil kropp. Regissør Sébastien Lifshitz skaper poetiske øyeblikk, men stoler i overkant mye på publikums evne til å lese mellom linjene og dikte videre på egenhånd.

↑ Fra filmen «Lille jente». Foto: Agat films / Cie Arte France.

Sasha er jente, men født som gutt. Allerede i treårsalderen gir hun uttrykk for å høre hjemme i en annen kropp enn den hun er gitt, og trygler moren om å få praktisere sin egentlige identitet: «Når jeg blir voksen, skal jeg bli jente». Hun avskyr utovertissen sin, støter vekk «gutteting», og oppfører seg utpreget feminint. Foreldrene innser at dette er noe mer omseggripende enn bare en «utforskende fase», og når Sasha blir syv legges all tvil til side: De har fått en datter.

Engstelige for at Sashas barndom skal gå i tusen knas, beslutter de å ta opp kampen mot lokalsamfunnet før det er for sent. Skolens lærere og rektor nekter å tiltale jenta som «hun», og de andre barnas foreldre holder seg for nesen. Sasha behandles som et utskudd og en sjarlatan som forstyrrer ro og orden. Fremtiden begynner nå.

Når Sasha blir syv legges all tvil til side: De har fått en datter.

Lille jente


Fransk dokumentarfilm fra 2020

Norsk kinopremiere 10. september 2021

Originaltittel: Petite fille

Regi: Sébastien Lifshitz

Tillatt for alle

Norsk distributør: Selmer Media

Sasha blir utstøtt av guttene fordi hun er for feminin. Og av jentene fordi hun er for feminin til å være gutt.

En ødelagt barndom?

Det er denne prosessen regissør Sébastien Lifshitz tar mål av seg til å skildre. Til å begynne med oppsummerer moren de viktigste vendepunktene i Sashas liv, og henvender seg direkte til kameraet med sitt skriftemål. Skamfølelser og undertrykt sinne preger selvransakelsen, og med oppsprukken stemme forteller hun hvor belastende det er for Sasha og familien at «de andres» blikk ser ovenfra og ned:

«Jeg føler at Sasha ikke har det livet hun burde. På skolen får hun ikke være som de andre. Sasha blir utstøtt av guttene fordi hun er for feminin. Og av jentene fordi hun er for feminin til å være gutt. (…) Sasha har ingen barndom. Hun blir fratatt barndommen sin.»

Fra filmen «Lille jente». Foto: Agat films / Cie Arte France.

Når de irrasjonelle tankene jages på dør, blir det enklere å gå konkret til verks for å bedre Sashas tilværelse

Ingenting er irreversibelt

Da Sashas mor gikk gravid, var det med et ønske om å bringe en datter til verden. Lenge har hun anklaget seg selv for å ha villet dette så sterkt at kroppen lyttet og liksom manipulerte fosterets hormonsammensetning:

«Jeg lurte på om alt var min feil, at det skjedde fordi jeg ville ha ei jente. Jeg hadde spontanabortert med jenter før. Kanskje Sasha overlevde fordi jeg trodde han var en gutt, men så var det feil. Testiklene hadde ikke falt ned, og Sasha er vårt eneste barn med et kjønnsnøytralt navn. Kanskje det var sånn det skulle være.»

En ekspert på kjønnsinkongruens forsikrer henne om at alt dette er ren innbildning, og når de irrasjonelle tankene jages på dør, blir det enklere å gå konkret til verks for å bedre Sashas tilværelse. Legen forteller om hvordan de skal følge med på tegn til pubertet for å være tidlig ute med å tilføre østrogen og progesteron, slik at kroppen utvikler seg i riktig retning. Og skulle ting endre seg, er det mulig å snu forvandlingen: «Ingenting er irreversibelt». Det er rørende å se hvor balansert og profesjonelt fagpersonene ved sykehuset kommuniserer med både Sasha og moren.

Fra filmen «Lille jente». Foto: Agat films / Cie Arte France.

Lys og skygge

Scenene der moren står i fokus minner om TV-programmer som låser tilskueren fast til hovedpersonenes ansikter for å maksimere den emosjonelle effekten; hver rynke og tåre settes under passepartout. Effektivt som sådan, men uten den kunstneriske behandlingen man forventer av en kinodokumentar.

Straks Sasha gis større plass i sin egen fortelling, blir filmspråket mer poetisk. Fotografen, Paul Guilhaume, foretrekker halvnære- og nære kamerainnstillinger, og utnytter naturlige lyskilder for å skape små portretter der indre tilstander kommer til uttrykk visuelt. Sasha er nærmest konsekvent fotografert i profil, delvis tildekket av sitt eget mørke hår. Guilhaume spiller på lysets og skyggenes valører for å understreke hvordan den lille jenta er plassert i et eksistensielt grenseland; hun er elsket av sine nærmeste, men søker aksept hos andre.

Straks Sasha gis større plass i sin egen fortelling, blir filmspråket mer poetisk.

Når du drømmer om å være ballerina, men blir tvunget til å bære guttekostyme. Fra filmen «Lille jente». Foto: Agat films / Cie Arte France.

Det er mye hun ikke orker å dele med andre; det er som om hun frykter hvordan språket lander.

Risiko for objektivering

Sasha trer sjelden helt ut i rommet, men klamrer seg til et eget, privat sted, der ingen andre har adgang. Det er smertefullt å se hvordan gråten veller opp i øynene hennes, samtidig som hun holder ordene for seg selv. Det er mye hun ikke orker å dele med andre; det er som om hun frykter hvordan språket lander, skulle hun risikere å slippe det ut av munnen. Hver gang kameraet kommer tett på, stiger fornemmelsen av at hun hele tiden er på vakt og forbereder fluktveier.

Regissøren unngår å piske opp situasjoner for filmens egen skyld – en beslutning det står respekt av. Ved å skjerme Sasha for å samhandle med innspillingssituasjonen og la denne bli en del av handlingen, skapes et inntrykk av at Lille jente er utformet på hennes premisser. Men når moren får så mye plass at hun blir filmens fortellende subjekt, blir Sasha av og til redusert til taust forskningsobjekt.

Å lese mellom linjene

Vet filmskaperne egentlig hva slags dokumentar de ønsker å lage? Lifshitz gjør det i overkant enkelt for seg selv ved å stole på at publikum kontinuerlig leser Sasha mellom linjene.

Forsøker han å skape innsikt i hvordan hun opplever å vokse opp med kjønnsinkongruens, eller familiens erfaringer som pårørende? Er det en politisk film om hvilken oppoverbakke mor og datter må bestige for å sikre helt essensielle rettigheter som kroppslig autonomi og selvvalgt identitet, som avslører hvilke hindringer som ligger nedfelt i reaksjonære sider av fransk byråkrati, eller bare en fremstilling vi selv blir nødt til å plassere i en større sammenheng?

Antagonistene (skolesystemet, rektor, lærerne) gis verken stemmer eller ansikter, og blir utelukkende parafrasert og henvist til. Å skyve meningsmotstandere vekk fra kameraets utsnitt, må sies å være en slags trend, igangsatt av en kulturell diskurs som oppstod i kjølvannet av #metoo. Denne går ut på å at undertrykte fortellinger ikke skal bli motsagt av retoriske manøver og pragmatiske eksperter.

Antagonistene i skolesystemet gis verken stemmer eller ansikter.

Pedagoger som aktivt kjemper imot et barns lykke, og ydmyker barnet på det groveste, er dypt provoserende.

Transfobi og mobbing

At Sasha og hennes familie gis muligheten til å dele sin historie uten forstyrrelser, er helt uproblematisk, for det er ingen tvil om at Sasha blir utsatt for transfobi og mobbing. Ikke desto mindre savner jeg en mer analyserende tilnærming til problematikken; et forsøk på å levendegjøre hva slags storm familien står i. Pedagoger som aktivt kjemper imot et barns lykke, og ydmyker barnet på det groveste, er dypt provoserende. Hva slags personligheter er det snakk om? Hvordan argumenterer de for sine ytterst konservative holdninger?

Når Sasha etter mye om og men innvilges muligheten til å være seg selv i klasserommet og skolegården, uteblir følelsen av at beslutningstagerne erkjenner sine feil – tvert imot virker det som om de har svelget en svær kamel. Tilskuere med rettferdighetssans vil hige etter å se de ansatte ved skolen forklare sin medvirkning når det gjelder å gjøre en vanskelig situasjon enda verre.

Fra filmen «Lille jente». Foto: Agat films / Cie Arte France.

Hvorfor kan vi ikke delta på et møte mellom moren, klasseforstander og rektor, og få innsikt i hvordan dialogen arter seg?

Skandaløs argumentasjon

Sashas mor indikerer at ledelsen har vært bekymret for skolens rykte utad, men for alle som ikke er kjent med hvordan det franske skolesystemet fungerer i praksis, virker dette ubegripelig. Hvis det faktisk er slik at barneskoler konkurrerer om «kunder» på en new public management-aktig måte, i en slik grad at enkeltelevers identitet blir et problem for institusjonens image og tilslutning, høres det ut som en skandale for kulturnasjonen Frankrike. En innføring i systemet føles derfor maktpåliggende.

Når Lifshitz i stedet velger å skjerme oss for all støy, etterlater han for mange spørsmål. Hvorfor kan vi ikke delta på et møte mellom moren, klasseforstander og rektor, og få innsikt i hvordan dialogen mellom partene arter seg? Hvis ansatte ved skolen har nektet å delta, kunne dette utgjort et spenningsskapende element; jeg tar meg i å fantasere om en Michael Moore-lignende figur som tropper opp med mikrofon og håndholdt kamera på rektors kontor, klar for å konfrontere maktpersoner uten empati, med grumsete agenda.

Fra filmen «Lille jente». Foto: Agat films / Cie Arte France.

Hvorfor får vi ikke se hvordan møtene mellom Sasha og klassekameratene arter seg?

Konstruert samhandling

Det hadde også vært givende å se Sasha i samhandling med andre elever, men også disse forblir en skjult trussel. Er det egentlig så rart at barn som er indoktrinert med tydelige kjønnsdikotomier reagerer på at noen bryter med rollemønsteret? Barn kan være fordomsfulle, men samtidig enkle å vende. Hvorfor får vi ikke se hvordan møtene mellom Sasha og klassekameratene arter seg?

Moren opplyser at datteren aldri har hatt venner på besøk, og det antydes at voksnes misbilligelse påvirker barn til å markere avstand til og protestere mot Sashas ønske om å være seg selv. Bare én gang ser vi Sasha i lek med en venninne, og begge virker påvirket av kameraets tilstedeværelse; Sasha er plutselig trygg foran linsen og gjør seg til, mens den andre jenta unndrar seg kameraets blikk og aksepterer å bli tildelt laverestående funksjoner i Barbie-leken. Alt virker en smule konstruert.

Å undre eller gjennomskue

I en av de siste scenene, der familien ser på TV, sutter Sasha på en tåteflaske, fylt med sjokolademelk. Roen har senket seg, men jenta er ikke helt til stede, virker det som. Fordi hun endelig slapper av og soner ut, eller fordi hun har gjennomskuet noe falskt ved utfallet av konflikten og er usikker på hva fremtiden vil bringe? Sashas sosiale erfaringer har trolig vært så skadelige at barndommen – slik vi liker å definere den – er utenfor rekkevidde. Irreversibel?

For barn er kjønnsidentitet både flytende og avgrenset; de tester ut roller i lek, helt uforpliktende, men påminnes raskt om kategorier og regler idet voksne blander seg. Guttene har blått sengetøy, og jentene rosa. Gutter får lekebil i julepresang, jenter dukkevogn. Også klesbutikker for barn er inndelt i herre- og kvinneavdelinger. Man trenger slett ikke være født med kjønnsdysfori for å kjenne på en viss forvirring rundt hvilke forventninger som knyttes til det å være enten gutt eller jente.

Og da har vi ikke engang tenkt på dem som tidlig befinner seg midt i mellom. Det er allerede laget flere gode filmer og serier om temaet, som svenske Dårfinkar och dönickar (1988), basert på Ulf Starks roman ved samme navn, og franske Céline Sciammas Tomboy (2011).

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Man trenger slett ikke være født med kjønnsdysfori for å kjenne på en viss forvirring rundt kjønnsrollene.

For Sashas egen skyld – eller vår?

Lille jente avslutter med morens refleksjoner: «Jeg tror Sasha… Sasha er her… kanskje for å endre folks holdninger. Og jeg er her for å hjelpe henne. Kanskje.»

Javel? Filmens poeng burde jo tvert imot være at alle som er født med kjønnsinkongruens slett ikke er magiske vesener som skal studeres og diskuteres, men mennesker med samme behov og rettigheter som alle andre.

Ved å konkludere med at Sasha er noe mystisk og «mer», bommer filmen på sitt eget mål.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·