Må utenforskap alltid være definerende for hovedpersonen i ungdomsromaner?

Da ungdomsboken Cinder av Marissa Meyer ble gitt ut i Norge i vår, valgte forlaget å bruke et omslag med en hvit jente på forsiden, selv om hovedkarakteren var av asiatisk utseende. Omslaget var hentet fra den franske utgiveren, som hadde valgt samme strategi. Dagbladet plukket opp saken i april og intervjuet blant annet Willy-Tore Mørch, barnepsykolog og professor ved Universitetet i Tromsø. I saken uttalte han: «For de som ikke er etnisk norske kan [omslaget] oppleves fornærmende, og for etniske norske ungdommer som leser boka, kan det virke merkelig at de har valgt å fremstille personen som hvit»

Saken fikk meg til å tenke på en ungdomsskolelærer som fortalte meg at elevene i klassen hans, der et flertall har minoritetsbakgrunn, alltid gjør hovedkarakteren i sine tekster etnisk norsk. De er så lite vant med å se hovedkarakterer med annen bakgrunn, at de ikke får plass selv i deres egne historier. Det er kanskje ikke så rart når minoritetene så sjelden synes, selv på omslaget til bøker som faktisk handler om ungdom med annen bakgrunn.

Hvorfor er inkludering i ungdomslitteratur så vanskelig? Og må inkludering alltid bety problematisering av utenforskap?

Variasjon av normer

Samme måned som Dagbladet dekket saken om boken til Meyer, kom Svenska barnboksinstitutet (SBI) med sin årlige Bokprovning, en oppsummering av det svenske barnelitterære året. De meldte at inkludering er hovedtema for barne- og ungdomslitteratur fra 2016 og beskriver et ønske om å skildre og synliggjøre individer og grupper utenfor storsamfunnets normer. Rapporten beskriver også en tendens fra forfatterens side til å ville utvide disse normene.

SBI trekker fram flere eksempler på hvilke normer som tas opp: psykiske funksjonsvariasjoner, kropp, seksuell legning og etnisitet. Det utgis ifølge rapporten også en rekke bøker hvor forfatterne gir stemme til ikke-vestlige barn og unges erfaringer med flukt fra krig. Ofte har de nettopp utenforskapet som hovedplot. De handler om det som skiller noen ut.

I utgangspunktet høres dette bra ut. Slike historier er viktige for dem som i virkeligheten faller utenfor det SBI beskriver som majoritetssamfunnet. Historiene er også verdifulle for dem som ikke selv faller utenfor, men som har godt av å vite hvordan det oppleves.

Likevel er det problematisk, for slike historier kan være med på å skape og opprettholde forventningen om at utenforskap alltid må problematiseres.

Litterære feller ved inkludering

Når barne- og ungdomsforfattere søker etter å skrive inkluderende, er en tendens at de skriver noen inn i sin egen toleranseramme. Her er selve maktforholdet mellom karakterer i fokus. Nemlig at når noen skal tolereres, er det altså noen som tolererer dem. Det er et makthierarki som ikke nødvendigvis er ondsinnet, men som allikevel kan oppfattes som problematisk. For eksempel kan man se i bøkene Kristin og Sadiq (2006), Barsakh (2009) og Albin Prek (2010) et mønster hvor det hovedsakelig er karakterer med etnisk norsk bakgrunn som klarer å finne løsninger på utfordringene som oppstår. Dette kan gi et bilde av at disse karakterene er de eneste med de riktige verktøyene eller verdiene til å løse problemene.

En annen felle ved å skrive om minoriteter er at karakterene i slike historier blir representanter for en hel kulturell gruppe eller minoritet, og ikke sett på som individer med unike historier. Et eksempel finner man i Torill Strands artikkel «Innvandrere i litteraturen – individer eller grupperepresentanter»[1]. Her beskriver Strand at norsklærere hun intervjuet, syntes boken Badedrakten av Åsa Storck, om Faduma som vil prøve en badedrakt, stemplet hele den somaliske kulturen som kvinneundertrykkende.

Disse fellene gjelder kulturelle minoriteter, men også karakterer som defineres som seksuelle minoriteter kan ende opp å representere alle som faller utenfor den seksuelle normen. Det kan med andre ord by på problemer å skrive inkluderende, dersom ikke dette gjøres på en reflektert måte, der man tar høyde for generalisering, hvem som utøver toleranse og fremstilling.

Et eksempel jeg syns får til inkludering på en forbilledlig måte er barnebøkene om Omar, Filip og Moa (2015 og 2016) av danske Kristina Aamand og Elisabeth Kiertzner. Karakterene har ulik etnisk bakgrunn som spiller inn i historiene, men uten at det utgjør en konflikt. I stedet blir det god humor ut av at det er Filip, som ikke har minoritetsbakgrunn, som til stadighet kommer med arabiske uttrykk. Noe som bidrar til å utfordre forventningene leseren har til karakterene.

Inkludering i dag

En rask titt på uprisen.no, en nettside hvor unge lesere selv anmelder årets ungdomsbokutgivelser, viser at den norske ungdomslitteraturen faktisk er inkluderende. På nettsiden anmeldes blant annet De4: Hyper av Vera Voss, der en jente med mørk hud avbildes på omslaget. Vi finner boken Og av Veronica Salinas om å være ny i Norge og utfordringer med å lære seg et nytt språk. Mørket kommer innenfra av Tyra Theodora Tronstad er en bok om krig og svik. Nærmere kommer vi ikke av Monika Stenholm handler om å finne ut av sin første forelskelse etter man har skjønt at man er homofil. Mine brødre av Adel Khan Farooq forteller en historie om å bli radikalisert, mens Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask tar for seg hvordan det er å ha et annerledes utseende som følge av å bli født med leppe-kjeve-ganespalte.

Førstnevnte, De4:Hyper, handler om en jente som heter Lilly som vil bli advokat, og som på grunn av stort karakterpress tester ut eksamensdop. Det som ikke nevnes i forlagets beskrivelse av boka, og heller ikke i ungdommenes egne anmeldelser av boka, er at jenta som er portrettert på forsiden ikke er etnisk norsk eller etnisk hvit. Det er irrelevant. Og dette er en type inkludering jeg har lengtet etter i litteraturen: Bøker med hovedkarakterer som ikke har majoritetsbakgrunn og der plottet i boken ikke handler om utenforskap.

Viktigheten av research

Et annet godt eksempel på barne- og ungdomslitteratur der karakteren befinner seg utenfor storsamfunnets normer uten at det er utslagsgivende for historien, er Ida Jacksons nye bøker om Brillebjørn, som har en mor og en mamma. I et intervju med Blikk poengterer Jackson at «Brillebjørn ikke henger seg opp i at han har to mødre, men betrakter det som en del av den naturlige variasjonen i familiekonstellasjoner».

I intervjuet trekker Jackson fram en klassisk feil barnebokforfattere gjør, der de går tilbake til egne røtter eller gjenforteller historier de har hørt. Som en relativ fersk forfatter ble jeg på forfatterstudiet oppfordret til å skrive om noe jeg kjenner godt til. For meg førte det til at min debutroman handlet om to indisk-norske karakterer. Dersom flere forfattere blir oppfordret til det samme, kan det føre til at man begrenser hva og hvem historiene kan handle om.

I stedet bør barne- og ungdomsforfattere bruke den samme prosessen som når de skriver om personer som levde for 150 år siden. Eller som når de skriver sci-fi og trekker inn vitenskap det nettopp har blitt gjort fremgang innen, og når de skriver om ungdommer som vokser opp på indianerreservater i USA. Det heter research, og må gjerne gjøres på flere problemstillinger utenfor forfatterens komfortsone.

Inkludert uten problematisering

En annen side som må adresseres, er inkludering som ikke har problematisering som utgangspunkt. Med andre ord, historier hvor man kan være homofil, sitte i rullestol, ha minoritetsbakgrunn eller være transseksuell, uten at narrativet skal være sentrert rundt det som skiller karakteren fra storsamfunnets normer.

Litteraturen burde ikke ha begrensninger på hva en minoritet kan drømme om å få til, og en inkludering som ikke problematiserer karakterens bakgrunn kan ha like mye «normaliserende» effekt som historiene som problematiserer dette. For om alle bøker om å være homofil, muslim eller ha forskjellige funksjonsevner må handle om utfordringene ved dette, vil man da klare å se på dem som innenfor normen?

Plass til flere

Fortellinger der utenforskapet ikke er definerende for hovedkarakterene, unngår lettere fellene med å definere noen ut ifra normen. Det unngår dessuten at toleranse må utøves av eller for noen. Hvis Jens på helt rått vis løser en krimgåte og deler denne unike opplevelsen med kjæresten Mads, har jeg troen på at den norske ungdommen i dag kommer til å anmelde boken som en krimroman, ikke en roman om å være homofil.

Det er plass i ungdomslitteraturen til et større mangfold, og det er plass til karakterer som vet de skiller seg ut fra majoritetssamfunnets normer, men som også er sikre nok på sin individualitet til å være mer utover det som skiller dem ut. Det er plass til dem, fordi de finnes i virkeligheten.

I 2015 ble jeg ferdig med min første ungdomsroman Stupekontroll, om to tvillingsøstre som etter ett år med utenlandsopphold møter hverandre og oppdager hverandres mørke hemmeligheter, noe som går på vennskapet løs. På omslaget beskrev jeg hovedkarakterene mine som indisk-norske. Og så kom boken ut. Og jeg leste alle anmeldelsene av boken på uprisen.no. Ikke én eneste av dem tok opp etnisiteten til søstrene det handlet om. Det var ikke utslagsgivende for leserne, selv om den indiske kulturen spiller en rolle i historien. Men unge lesere i dag er kommet lenger enn oss som skriver. De klarer å se på det som skiller deg ut som en del av hvem du er – ikke som definerende for alt du kan være. Og en slik inkludering kan vi som skriver for barn og unge lære av.

[1] Torill Strand (2010), Innvandrere i litteraturen – individer eller grupperepresentanter? i Litteratur for barn og unge, red: O. Kaldestad, K. B. Vold, Det norske samlaget, Oslo.