Hvilke barneroller dominerer i dagens animerte filmer?

Animasjon forbindes gjerne med noe barnslig og ufarlig, som i familiefilmene til Disney og Pixar. Figurene kan være superhelter eller søte dyr, og tempoet like høyt som i en voksen actionfilm.

At animasjon kan være mye mer, blir tydelig på Fredrikstad Animasjonsfestival (FAF), som nylig ble arrangert for 22. gang. Her ble det vist korte og lange filmer med variert filmspråk, fra realisme til surrealisme og mer abstrakte stemningsbilder. Langt fra alt virket egnet for barn, men også filmer myntet på voksne hadde ofte barn i persongalleriet.

Vi har sett nærmere på barnefigurene for å se hva de kan fortelle om samtiden vår. Hvilke roller får barn spille i dagens animerte filmer? Portretteres gutter og jenter forskjellig, er de glade eller triste, og i hvilken grad er de aktive og kan påvirke situasjonen?

Barnet som vitne (Tårnet)

Blant langfilmene utmerket Tårnet av Mats Grorud seg, med særlig aktuell problematikk. Denne filmen får ordinær premiere på norske kinoer 30. november. Den handler om elleve år gamle Wardi, som bor i en flyktningleir i Libanon, og er sterkt knyttet til sin oldefar Sidi. Han har bodd i leiren siden 1948, da staten Israel ble opprettet og mesteparten av den palestinske befolkningen ble fordrevet fra hjemmene sine. I Tårnet fortelles historien på flere tidsplan, atskilt med ulike animasjonsmetoder. Tilbakeblikkene har et tegnet uttrykk, mens nåtiden animeres ved hjelp av leirfigurer i stop motion-teknikk.

Den visuelle spenningen skapes av en uttrykksfull scenografi, bygd på virkelige forhold i flyktningleiren. Siden området kun er en kvadratkilometer stort, tvinges flyktningene til å bygge på husene i høyden. For hver generasjon kommer det til en ny etasje, og etter fire generasjoner er det blitt atskillige tårn – som har gitt navn til filmen. Arkitekturen gir også struktur til filmens plott, ved at Wardi må klatre stadig høyere for å komme til bunns – eller snarere, til topps – i familiens historie. For hver etasje møter hun noen som kan føye til en puslebit, til hun står på toppen med utsikt over hele Beirut – i dueslaget til sin traumatiserte onkel «Duegutten». Nå begynner det å haste med å finne noe som kan gi oldefaren håpet tilbake, så han ikke legger seg ned for å dø av sitt knuste hjerte.

Wardi er en klassisk jentetype innen moderne barnefilm – smart, nysgjerrig og varmhjertet, med en sterk drivkraft til å hjelpe andre. Hun blir også et vitne som avdekker sannheter de andre helst vil skjule. En innvending kan være at hun ikke gis virkelig endringsmakt – med mindre innsikt kan betraktes som en endringsagent i seg selv. Hele tiden vet vi som tilskuere noe hun ikke vet – at oldefarens helseproblemer ikke bare handler om sviktende håp: Han har valgt å slutte å kjøpe sine dyre hjertemedisiner, for at familien skal ha råd til å la Wardi fortsette på skolen. I hemmelighet påføres jenta et tyngende ansvar, som tilskueren bare kan håpe at hun aldri får kjennskap til.

Det ansvarlige barnet (The Breadwinner)

En jentefigur som får enda mer ansvar, men også sjansen til å forbedre situasjonen for seg selv og familien, er Parvana i den Oscar-nominerte The Breadwinner (2017). Også hun er 11 år gammel, og blir nødt til å kle seg ut som gutt for å hjelpe familien sin i det Taliban-styrte Kabul. Når faren havner i fengsel settes familiens kvinner i en desperat situasjon, siden de ikke lenger får gå ut for å handle mat. Selv det å hente vann i den offentlige brønnen kan være farlig. For Parvana blir situasjonen en annen med kortklipt hår og gutteklær: Plutselig kan hun går rundt som hun vil og ta arbeid for å tjene penger.

Parvanas situasjon er ikke så eventyrlig som den kan virke. Flere kvinner har etter Taliban-tiden skrevet liknende selvbiografier, og i Afghanistan finnes en eldre tradisjon myntet på familier uten sønner, der en av døtrene kan velges ut til å vokse opp som gutt. Bacha posh betyr på dari «utkledd til gutt», og gjør det mulig for jenter å gå på skole, drive sport, finne arbeid og ledsage søstrene overalt. En bacha posh oppnår ikke fullt ut statusen til en sønn, men er likevel ganske fri – i det minste fram til puberteten.

At Parvana befinner seg i en alder rett før puberteten, øker dermed både risiko og spenning. Hun framstår som en ekte heltinne – modig, handlekraftig og full av omsorg. Likevel oppstår de fineste øyeblikkene i filmen når hun lar seg distrahere fra pliktene, og nyter friheten ved å skravle, stjele godteri og drømme om en lysere framtid med venninnen Shauzia – også hun utkledd til gutt. Det er som om regissøren vil minne oss på at latter og alvor går hånd i hånd hos barn – lojaliteten følges alltid av nysgjerrighet og frihetslengsel.

Rampeunger (Vitello)

Får jenter oftere rollen som «det ansvarlige barnet» i animasjonsfilm? Eksemplene fra årets FAF kan tyde på det, selv om barnets alder også spiller inn. Det er naturlig at rollen som rampeunge går til yngre barn, som den danske animasjonsfiguren Vitello. Han er rundt seks år gammel og bor i rekkehus med sin pene og litt vimsete mor. Han er ofte hjernen bak når gjengen havner i trøbbel, enten det handler om rampestreker eller tvilsom planlegging. Kan man kidnappe naboens nye kattunge og be om løsepenger? Hva om man vasker en bil for å tjene noen kroner – men lakken får riper av pussekluten?

Publikum i Fredrikstad fikk møte Vitello i to versjoner – langfilmen Vitello trenger en far, og den sju minutter lange Vitello får en klam kæreste. Kortfilmen vant publikumsprisen, og er et utsnitt av langfilmen, der Vitello møter den nyinnflyttede nabojenta Kamma. Her oppstår et dilemma, for er et kyss fra Kamma superekkelt – eller også litt fint? Kamma er morsom og aktiv, og veksler ubesværet mellom pyntesyke, pil og bue, og doktorlek – eller som hun selv fastslår: «Flaks at prinsessen også er lege!»

Kortfilmen ble vist både på dansk og dubbet til norsk, og den danske versjonen kjentes påfallende mye mer voksen­vennlig. Her finnes en lakonisk humor og en lavmælt tone, mens Vitello på norsk kan lyde litt for eplekjekk. I en scene finner han fotografier av en atletisk strandløve med bortklipt hode, og undrer: Kan det være min ukjente far? Moren svarer kort: «Din far var en tufs.» Da ser Vitello tafatt ut i luften, og innvender: «Jeg kan godt ha en tufs.» Det er et svar som rommer hele livets erfaring med å være eneste barn i nabolaget uten en far. I den norske versjonen smeller ordene litt for raskt ut av munnen, som om det handler om en munnrapp vittighet. Det er som om man har hatt berøringsangst for barnets melankoli og vil gjøre noe dypt alvorlig om til flat komedie.

Angst og mot (Night Walks)

Flere av kortfilmene var også rettet mot barn, og to av disse vant priser på festivalen. Den gjeveste prisen, Golden Gunnar Grand Prix, gikk til latviske Night Walks, regissert av Lizete Upite. Her møter vi ei jente som går tur i skogen om natten sammen med sin far, en opplevelse som veksler mellom mørkeredsel og spenning. I hånden har hun en fakkel, som faren helst vil hun skal slukke, fordi han mener at lyset svekker opplevelsen. Han prøver å overtale henne med pedagogiske historier, som ved å hevde at ulver ikke unngår ild fordi de frykter den, men for ikke å bli blendet av lyset. Jenta beholder likevel fakkelen tent, selv om vi stadig hører knitring fra insekter som brenner seg på den.

I Night Walks møter vi barnets vakling mellom engstelse og mot, som kanskje er selve forutsetningen for modning. Selv om hun frykter natten, vil hun være sammen med faren og fortsetter derfor å gå med fakkelen tent. Vendepunktet skjer når fakkelen slukner av seg selv, og hun løfter blikket og oppdager stjernene på himmelen. Nå går de to videre i mørket, og når de kommer hjem spør faren om hun neste gang vil gå tur uten fakkel? Dette vil hun ikke love, men vi skjønner at hun er på gli.

Barndommens magi (Julenissens fall)

Prisen for beste barnefilm ble kåret av en barnejury og gikk til den norske Julenissens fall av Robert Depuis. Hovedpersonen er Vetle, en liten gutt som fortsatt tror på julenissen – i motsetning til alle andre i verden. Premisset er at nissen vil forsvinne når ingen lenger tror på ham, fordi han da blir usynlig. Dette blir dramatisk når vi ser nissen gå gjennom isen på en sjø, i samme øyeblikk som Vetles far forteller at nissen bare et påfunn. Hvis ingen lenger kan se nissen, ikke engang når han drukner, hvem skal da redde ham? Og hvis nissen likevel finnes – gjelder det samme for troll og monstre?

Dypest sett handler Julenissens fall om barns trylleblikk, som kommer av evnen til å tro på det de voksne ikke kan se. I plottet spiller Vetle en avgjørende, ja, magisk rolle, selv om alt han trenger å gjøre er å være en god observatør. En bonus ved filmen er Vetles empatiske far, som står for en fin ambivalens mellom eventyr og realitetsorientering. Ved første påsyn syntes jeg filmen var ganske skummel, men ifølge regissøren opplever barna de i liten grad slik. Barn lever seg jo inn i Vetles perspektiv, påpekte Robert Depuis, mens det er de voksne som tar innover seg nissens melankoli.

Skilsmissebarn (Weekends)

Melankoli var ingen uvanlig stemning i filmene på årets FAF, men for meg ble det aldri sterkere enn i den lavmælte amerikanske filmen Weekends, lagd av Pixar-ansatte Trevor Jimenez. Hvordan ser verden ut for alle barna som idag pendler mellom to foreldre, og ukentlig må flytter fra hjem til hjem? De bytter senger, leker og frokostbord, og lever med en stadig risiko for at foreldrene skal finne nye partnere. Selvsagt kan dette gå helt greit, men hvis du ikke kommer overens med din nye bonusmor eller bonusfar, er ikke dette langt verre for et barn, enn det er for en voksen å få en ny og vanskelig sjef?

Den lille gutten i filmen virker stille, tålmodig og litt fremmedgjort, enten han vinker farvel til sin mor på trappen, hygger seg med faren foran tv-en om kvelden, eller våkner midt på natten og klatrer opp på en gyngehest i farens stue – foran utsikten til storbyens enorme skyline. Jeg har lenge tenkt på hva som vil skje når den delte omsorgens barn vokser opp til å beskrive barndommen sin på film. Weekends trenger jo ikke å være representativ, men det er sikkert at den gjennomsyres av en stor ensomhet.

Alvor og realisme

Årets utgave av Fredrikstad Animasjonsfestival balanserte fint mellom familiemoro, gode voksenfilmer og seminarer. Den storpolitiske aktualiteten var en overraskelse for meg, og kunne nok ha vært bedre forhåndsannonsert. At festivalen viste hele fire langfilmer med stoff fra vår tids konfliktsoner i Midtøsten og Sentral-Asia, burde hatt potensiale til å trekke den sterkere fram i norsk offentlighet. Foruten Tårnet og The Breadwinner fantes Tehran Taboo, med kjønns- og klasseproblematikk fra Iran, og Seder-Masochism, som kastet et jødisk-feministisk musikalblikk på Bibelens patriarkalske myter.

Barnerollene på festivalen er preget av realisme og barn som prøver å finne ut av hvordan verden henger sammen. I Tårnet blir Wardis oppgave å være oldefarens håp, men det forblir noe uklart hva slags framtid hun selv kan håpe på så lenge folket hennes lever innestengt i en leir på 70. året. Parvana i The Breadwinner får en aktiv rolle som familieforsørger og historieforteller, men når filmen slutter med amerikanernes invasjon, er det åpenbart at problemene langt fra er over – verken for henne eller Afghanistan.

Mens den ikke-vestlige barndommen ble framstilt med alvor og en viss grimhet, preges den nordeuropeiske av hverdagsmagi og en lun, melankolsk humor. Samtidig er det klart at også vestlige barn kan leve med utrygghet og smerte, som skilsmissefilmene Weekends og til dels Vitello. Å være barn handler aldri bare om lek og moro, men strekker seg mot et eksistensielt alvor der identiteten utvikles i gråsonen mellom realisme og visjoner. Eller som det treffsikkert formuleres i Vitello-filmens hiphop-temasang: «Vitello drømmer om de ting han ikke kan få. Hva skulle Vitello ellers bruke sine drømmer på?»

Vinnerfilmene fra årets FAF kan ses i et kortfilmprogram på Kulturhuset i Oslo onsdag 28. november kl. 18.

Denne saken er produsert med midler fra Fritt Ord.