Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge: Smertelindring for en pinefull ungdomstid

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag, 5 desember 2018

Liv Marit Webergs Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge får meg til å lure på om jeg hadde vært en litt tøffere person om jeg hadde lest flere bøker som denne da jeg gikk på videregående.

↑ Fra oppslaget. Foto: Aschehoug.

Hovedpersonen Weifa forteller om hendelser som ligger cirka et år tilbake i tid. Hun har begynt å studere etter det siste året på videregående etter en dramatisk sorti fra venninnegjengen. Boka er et slags omvendt anklageskrift: Weifa presenterer påstander venninnene har rettet mot henne, påstander som truer med å diskvalifisere henne fra gjengen, for ikke å si som menneske. Det kan være mindre alvorlig, men desto mer snusfornuftig kritikk som at hun «ikke respekterer merkedager», eller drøyere forsøk på å shaming, som at Weifa er en hore. Boka er ikke så mye en forsvarstale som en finurlig vri på disse påstandene.

Integritet og selvopptatthet

Venninnene til Weifa er manisk opptatte av trening og kosthold. De har høye idealer om snillhet, men er nådeløse når de føler seg truet. Det virker som en slitsom gjeng å være med i. Bokas kvalitet ligger ikke først og fremst i hvordan Weberg med syrlig, svart humor tar unge jenter med flink pike-syndrom på kornet. Denne karikaturen er underholdende, men rimelig forutsigbar. Det som gjør boka interessant, er hvordan hun, helt uanstrengt, liksom «lurer oss» til å tenke over om Weifa egentlig er i sin rett. Når bikker integritet over i selvopptatthet?

En god del av humoren i boka oppstår fordi Weifa er frekk og hensynsløs – er hun ikke? I et sosialt spill der alt handler om å passe inn, og lojalitet er strengt betinget av overflatisk status, er det vanskelig å vurdere. For eksempel kan Weifa la være å vise støtte når det ligger en klar forventning i lufta om at hun skal gjøre det. Når Annika dumper en fyr fordi han var deprimert, med ordene: «jeg trenger noen som er i godt humør hele tida for at jeg skal være glad», kan ikke Weifa la være. «Det må ha vært godt for ham å komme seg ut av en så toxic relasjon», er hennes analyse. «Hvem sin side er du egentlig på?» spør Annika. «Hans», svarer Weifa kontant. Det er selvfølgelig et brudd på venninnekontrakten.

I dette tilfellet er det lett å holde med Weifa. Andre ganger viser hun en forakt for venninnene som ikke er særlig sympatisk. Det kan godt hende forakt er en legitim reaksjon på hele deres verdensbilde, men burde ikke personer som ikke kan stå inne for felleskapets verdier, bare trekke seg ut av det? Det er et av spørsmålene som ligger mellom linjene i boka.

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge


Liv Marit Weberg

Aschehoug, 2018

Liv Marit Weberg. Foto: Aschehoug.

Glatt overflate

Opprinnelig hadde Weifa et annet navn, som vi ikke får vite hva er. Hun er fornøyd med å ha valgt noe originalt, til hun innser at ideen kom fordi hun nettopp hadde tatt en Paracet. Weifa er navnet på selskapet som produserer både Paracet, Ibux, tigerbalsam og en rekke andre reseptfrie legemidler.

Navnevalget hennes illustrerer to ting. For det første hvor vanskelig det er å være original. Det er ikke bare å vende ryggen til konvensjonene og forvente at alt som sirkler rundt i pannebrasken er forankret i noe dypt, personlig og unikt. Webergs hovedperson er spennende fordi hun ikke vender seg mot noe alternativt felleskap når venninnegjengen skuffer. Hun er uberegnelig, smart og velformulert.  Likevel har hun ikke så mye annet å stille opp med enn avvisning. Et hint om hva som er Weifas problem, ligger ikke i teksten, men i omslaget på boka (designet av Trine Sejrup). Det er i et glinsende rosa papir med en glatt overflate. Du kunne antageligvis helt vann eller sprutet ketchup på det, gnidd papiret inn med fett eller malt på det, bare for å tørke av sølet med en klut; pirke av størknet maling med en negl. Vi ser en jente stirre likegyldig framfor seg. Akkurat som omslaget framstår Weifa som et menneske det meste preller av på. Konsekvensen er at hun blir usårbar, men også at det er umulig å komme innpå henne. Dette gjelder ikke bare vennene hennes, men også jeg som leser. Jeg kommer aldri lenger enn til overflaten av hovedpersonen.

En annen ting navnevalget viser, er hvilken rolle Weifa har i vennegjengen. På sett og vis er hun alltid forbundet med hodepine for de andre jentene. Hun er til bry. Samtidig har hun noe de kunne trengt for å lindre smertene sine. Disse smertene handler om press på alle mulige måter. På sett og vis kommer presset utenfra, ja, men jentene møter det heller ikke med særlig mye motstand. De er dessuten raske med å påføre hverandre forventninger og dermed skam, som i en slags misforstått solidaritet. Her rekker Weifa dem faktisk en hånd og sier at det er ikke så farlig. Ingen av dem griper den. Slik legger Weberg inn den ene lille sprekken som gjør at vi kan ane en mer porøs side hos Weifa, selv om hun er rask til å beskytte den. En av venninnene, Hanne, er nemlig annerledes enn de andre. Weifa er trofast mot henne gjennom tykt og tynt, selv når alle andre prøver å fryse henne ut. Når bordet snus, og Hanne må velge mellom å være innenfor med det gode selskap eller støtte Weifa, velger hun gjengen. Selv om hun neppe ville innrømmet det, blir Weifa sveket.

Til det verste er over

Romanen har også et klasseperspektiv. Weifa bor sammen med moren som med trang økonomi er alene om omsorgen for dattera. Hun er lite tilstede i boka, men der moren dukker opp virker hun som en mer moden versjon av datteren. Hun er både i stand til å le av de dumme venninnene hennes, og si klart ifra når hun synes Weifa går for langt i sin kynisme. De andre i gjengen kommer fra familier som sitter godt i det, og det gjøre noe med selvforståelsen deres. De har mye å tape. Når Weifa mot slutten av romanen knuser et kostbart glassbord i fylla, tilbyr venninnene seg overbærende å hjelpe henne med å lage en nedbetalingsplan. Det trenger kanskje ikke å være nedlatende, i og for seg, men det synliggjør en virkelighet der ting som blir knust, kan og må erstattes. Med andre ord en verden der verdi måles i kroner og øre, eller andre former for kapital. Det kan fort prege blikket på menneskene man omgir seg med også.

Weberg skriver med en stemme som virker troverdig for Weifa. Den er poengtert, ironisk, men ikke i nærheten av pretensiøs. Jeg skulle gjerne kommet lenger under huden på henne. Men nettopp ved å lage et bilde av den tøffe jenta som så ugjennomtrengelig, skaper Weberg paradoksalt nok en viss tvetydighet i boka. De andre jentene har det kanskje verken bedre eller verre. De gråter, trøster hverandre og blir uvenner og venner igjen. Weifa er alene. Jeg tror ikke jeg hadde blitt så mye tøffere av å lese bøker som Webergs på videregående, men det kan hende Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge hadde hjulpet meg å slappe litt mer av med at jeg var som jeg var. Ofte er det jo ikke sånn at man trenger å bli mer av det ene eller det andre. Noen ganger holder det med litt smertelindring til det verste er over.


Stikkord:
· · ·