Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Til ungdommen: Vennligsinnet og variert, men tamt

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag, 5 desember 2018

Det er langt fra punk og opprør i Linn Skåbers velmenende tekster om typisk ungdomstid, og alle tendenser til rebelskhet dempes av litt for sukkersøte illustrasjoner.

↑ Oppslag fra Til ungdommen.

Jeg skal være forsiktig med å bruke en yngre variant av meg selv som kritiker. Men, hadde jeg fått Til ungdommen i julegave som fjortenåring, i det jeg var i ferd med å oppdage punk, sigaretter, øl og Jens Bjørneboe, så hadde jeg garantert byttet den bort i mer dristig lektyre. Til ungdommen er ikke for sånne fjortiser som jeg var, som likte å utfordre grenser av alle slag. Boken synes å henvende seg til en abstrakt versjon av «ungdom», og handler om utfordringer de møter på grunn av alderen. Sånn sett handler den om en epoke i livet alle voksne vil kjenne seg igjen i.

Ungdommens aforismer

I forordet skriver Skåber at de 31 tekstene som utgjør boken bygger på samtaler hun har hatt med ungdom. Ungdommenes egne stemmer kommer direkte til uttrykk i form av enkeltsitater. De står for seg selv over en hel side med jevne mellomrom. Sitatene er uten avsendernavn, noe som får dem til å ligne aforismer: «Det er mye makt i å være voksen. Gymlæreren min bruker det hele tiden. Han tror han er bedre enn oss, men han er bare eldre». Sitatene viser at ungdom fortsatt er kreative språkbrukere, og det kunne gjerne vært flere av dem.

Linn Skåber er mest kjent som komiker. I tekstene viser hun seg som en habil forfatter som virker genuint interessert i å gi ungdom tips og råd gjennom en brytningstid. I de skjønnlitterære tekstene møter vi en rekke forskjellige jeg-fortellere av begge kjønn. Det fortelles om plager med utseende, om venninner som bryter vennskap, om skilte foreldre, om å være med i gjengen, om fester med eldre gutter og om å være utenfor. De mange ulike jeg-fortellerne lykkes med å få frem at Til ungdommen representerer ungdom i sin alminnelighet.

Ikke akkurat revolusjon

Tekstene handler om gjenkjennelige situasjoner og følelser i det som er en unntakstilstand i livet. Men Til ungdommen oppfordrer ikke akkurat til samfunnsomveltning og revolusjon. Bokens budskap hviler på et pragmatisk dannelsesideal som legger vekt på det nære, personlige og individuelle. Det handler om å akseptere seg selv som man er, gjøre sitt beste og være høflig og grei. Skåbers pragmatiske humanisme formidles med humor som alminneliggjør det å møte motgang. Det gjelder ikke strekke seg mot umulige idealer og heller være realistisk. Dessuten: Ting går over.

Til ungdommen ble nominert til Bokhandlerprisen 2018, og selv om budskapet ikke er veldig originalt, bruker Skåber monologformen kreativt. Teksten «Hva jeg ønsker meg til konfen» er formet som en konfirmasjonstale, nærmere bestemt til en viss onkel Roar, da som et svar på et typisk spørsmål: «Hva jeg ønsker meg til konfen, onkel Roar? At du ikke avbryter tante når hun snakker, eller driter henne ut foran alle i familien. At du ikke ler av mamma som sorterer søppel. At du ikke slår meg så hardt i skulderen når du møter meg, og spør om jeg har fått meg dame i det siste, eller om jeg kanskje er en liten homogutt.» Dette er vel også den mest opprørske teksten i boken, selv om opponeringen mot onkel Roar først og fremst formidler budskapet om at intolerante voksne er ubehagelige personer.

Til ungdommen


Linn Skåber/Lisa Aisato (ill.)

Pitch forlag, 2018

Til ungdommen formidler med tydelighet, noe som gjør boken vennligsinnet, kanskje på kanten av overoppbyggelig, skriver anmelderen. Her fra ett av oppslagene.

Toleranse er en dyd

Toleranse er et ideal Til ungdommen formidler med tydelighet, noe som gjør boken vennligsinnet, kanskje på kanten av overoppbyggelig. Viljen til å ville oppdra leseren til et dugnadens menneske gjør at tekstene mangler de store litterære overraskelsene. Til gjengjeld er Skåber god til å gjøre toleranse til en dyd det er lett å slutte seg til. «De skulle bare visst hvor kul moren min er» er den beste av toleranse-tekstene. Vi møter en jeg-forteller som er datter av afrikanske innvandrere og bor i blokk med lukkede nordmenn. Historien får en overraskende vri og handler etter hvert om at rasister kan være riktig hyggelige mennesker i pressete situasjoner, som på bussen med enda mer rasistiske sjåfører og dårlig billettsystem.

De tekstene som forteller en hel historie er etter min mening de beste. De vil også fungere  selvstendig utenfor den helheten Til ungdommen utgjør. De mer poetiske tekstene, slik som «Hjertet mitt er en nedlagt kiosk» er noe enkle litterært sett, der jeg-fortelleren beskriver savnet etter årets sommerforelskelse. I disse mer stemningsmalende tekstene kommer også språket en smule til kort.

Flere anglisismer og mindre sweetness

Skåber behersker ellers kunsten å skrive i en uanstrengt, muntlig stil. Verken ord eller syntaks virker påtatt hipt og kult.  Den muntlige stilen kan snarere virke lett konservativ i mangelen på engelske ord, for ungdom nå til dags bruker vitterlig langt flere anglisismer. De engelske ordene som nå og da dukker opp gir språket spenst og energi. For eksempel i teksten «Gutta er så sjukt kjekke om sommeren», der to venninner farter rundt med hormoner i høyspenn: «Og så er det de gutta som vi bare titter på når vi er i byen eller på brygga. Der kan vi seriøst stå i timevis. Boy-spotting! Finne dem og diskutere dem.»  Språket i Til ungdommen blir rikere av boy-spotting, og kunne gjerne hatt flere slike engelske «brødre og søstre».

Lisa Aisato har illustrert boken med en- og to-siders fargesterke illustrasjoner. Hun har etter hvert utviklet et lett gjenkjennbart formspråk, der illustrasjonene har en vaselinaktig overflate som visker ut kanter og konturer. Pastellfarger blir hyppig brukt som bakgrunn. Det er mange portretter av ulike jeg-fortellere, men få forsøk på å fange helheten som ligger i brytningstidstematikken.  Figurene i illustrasjonene er dukkeaktige søte, med et gjennomgående troskyldig uttrykk som jeg etter hvert opplever som statisk. Illustrasjonene kommuniserer også nokså overfladisk med Skåbers tekster. Fargebruken og de dukkeaktige portrettene skaper en nusselig og harmonisk stemning som til tider flater ut Skåbers mer friksjonsfylte innhold.

«Til ungdommen» byr på fine og vennligsinnede tekster om ungdomstidens gleder og sorger, men både form og innhold hadde tjent på å la seg inspirere mer av ungdommelig opprørstrang og vilterhet.


Stikkord:
· · · ·