Sanselig rakk (makk) verk

Kunsten må gerne berøres het boken som kom ut for 4 år siden til Brandts’ 30-års jubileum der kunsthallen i 30 år har skapt en visuell verden, for barn signert en ekte kunstner eller en kunstnergruppe av arkitekter, billedkunstnere og scenografer. Utstillingen har fått like stor verdi i kunsthallens program som de “voksnes” utstillinger – både ifht budsjett, areal, tid og fokus. Her ligger det en tidlig empatisk formidlingsstrategi, og en respekt for at barn og unge må taes på alvor som egne kunst-konsumenter med en adferd i sitt besøk som skiller seg fra de voksnes persepsjon av kunst – et verdisyn som man kan savne i Norge. Tanken er at sanse-utstillingene er barnas første møte med kunst, der ord og logikk ikke er i fokus. Her er det verket i seg selv det skal forskes på, med alle sanser og hele kroppen. Alt godt så langt. 

Lekeland

I bokens tittel, Kunsten kan gerne berøres, finnes også hele essensen i Brandts’ filosofi gjennom 30 år – i kontrast til de voksnes verden (der alarmen går om kunsten berøres): Sanseutstillingen skal luktes, berøres, høres og … ja … helst smakes. Barna skal føle at de går inn i en installasjon eller et kunstnerskap, undre seg, bruke kropp og sanser og det kreative for å oppleve kunsten med hele seg – en deilig tanke om barnets iboende måte å erfare og utforske på.

Balansen er likevel skummel – underholdning eller samtidskunst? Lekeland og herje-land eller en sanselig kunst-reise? Åpen for barnet eller styrt gjennom kunstnerens blikk for hva barn bør like? En for vanskelig problemstilling fra de den voksne kunstnerens perspektiv og verden presentert for barn – eller et gjenkjennende tema for barna å oppdage og undre seg over gjennom kunsten? Det kan lett oppstå en bedrevitende makt-posisjon fra de voksne her, både i tema og utforming.

Faren er også at kunsten blir et frier. Hvor gøy må barn ha det for å like kunsten? Ofte har balansen vært god i Odense; mellom kunstnerens og kuratorens intensjon i møte med barns verden. I år oppleves utstillingen som et sprik mellom avsender og mottager – uten det ofte magisk, visuelle snacket og estetikken. Ja, det minnet meg om et byggeplass-lekeland, som en slags masteroppgave fra en arkitektstudent: Monsterhjerte | Kunstmuseum Brandts  

Fra trappa til 400 kvm

Det startet med en hval i de gamle klesfabrikkene som beveget seg over to etasjer med trapper i 1989 av Ole Bjørn Gundermann. Deretter ble utstillingen flyttet inn i salene og fortsatte med nye verdener hvert år: Melkevei-labyrint i papp, en blå rev, et drømmeskip, en mini-by, en utstilling med 7 ulike bord, en utstilling om hjemløshet der alle fikk grå frakker, rom med dyre-temaer og en hull-til-hode-scenografi der du poppet opp som en del av utstillingen utallige steder. Barna har gått inn i en buss og ankommet en verden på den andre siden. De har vært inne i en drage de aldri så – og klatret opp i et himmelrom. Og de har entret årets utstilling gjennom et hull i veggen eller forsert en lijaneskog.  

Det har vært en gjennomgående mystikk, forventning, gjenbrukstankegang i materialene, variert lyssetting, hvile-soner og aktiv esoner, gjenkjennbar estetikk, fravær av digitale løsninger og touch-skjermer og bruk av kjente objekter for barn satt sammen på nye måter og dermed en stimuli til barns egne narrativer, lek og divergente tekning.

Dette var forventningsbakteppe i år også. Dessverre ble årets sanseutstilling Monsterhjerte et ikke-troverdig konsept. Det ble opplevd som mer et lekeland uten kunstens sublimitet, visuelle språk, magi eller mange lag – tross lovnaden og lokkende retorikk om et Monsterhjerte du kan skli inn i og et supermarked som har blitt bebodd av samme monster … 

Skuffelse

Gjennom 8 år har jeg fulgt utstillingene – og jeg har vært like spent hvert år når jeg har satt meg i bilen og kjørt halvannen timen fra København – ofte med barn i baksetet som temperaturmålere (og ofte med et mer kritisk blikk enn meg som lett kan bli barnslig henrykt over det som skapes for de minste). Det har vært både wow, gåsehud og smil de siste årene, til noen tja og ok – her har man kanskje mistet magien og fantasien og designet har overtatt – til 2023: Ånei, hva er dette?  

Årets sanseutstilling er skapt av kunstnerkollektivet Bureau Detours (billedkunstner Benny Henningsen og arkitekt Amanda Dahl) og Sir Grand Lear (scenograf Lea Burrows), som i mange år har samarbeidet om interaktive utstillinger for barn og voksne, som Humor i børnehøjde og Valhalla – Historien bag succesen på STORM på Frederiksbergmuseerne i København. Inspirasjonen i Odense kommer fra japansk populærkultur krydret med den danske tradisjonen for byggelekeplasser med lek og læring i fokus. Utstillingen Monsterhjerte skal ifølge produsentene reflektere over energiens mange former og uttrykk i en tid, hvor den er på alles læber. For hvad er energi egentlig? Og hvad er forskellen på den energi, vi køber os til, og den vi giver til hinanden, når vi leger godt sammen? 

Umotiverende budskap?

Så langt igjen, fine tanker. Men hvordan (og hvorfor) skal dette oversettes til en visuell utstilling for en ung målgruppe og hvordan skal dette gjøres med troverdighet? Jeg tenker at god barneenergi skapes i samspill mellom voksne og barn og mellom barn. Men allerede her oppstår det for meg en avstand i kunstnernes budskap og mottageren. Er nemlig dette noe barn vil forstå og finne meningsbærende? Er det viktig? Barne-energi er jo deres naturlige væren og vesen.

En høyttaler forteller også at senteret har fått besøk av et monster som trenger energi fra barna. Det spiser og spiser og vokser ut over. Ja, gøy og litt skummelt … Men monsteret er barnas venn … Her stopper også logikken opp for meg … vil barna gi mat til et monster som vokser og innvanderere kjøpesenteret vi er i? Andre steder forteller teksten at barna må samle energi for at hjertet ikke skal stoppe hos monsteret. Det hele virker som en dårlig ide for en barnebok der mytologien og premissene ikke helt er gjennomarbeidet. Monsteret er en abstrakt u-navnet, upersonlig sak i noen treplanker, som det er vanskelig å føle empati for eller bli kjent med. Vi vet ikke hensikten til monsteret, hva som har skjedd eller konsekvensene. Kanskje er dette opp til barna; men det hele blir for upresist. 

Voksne som gjeter

Et av rommene har en hinderløype og omtales som shoppingsenterets Treningssenter, der du skal trykke på en knapp når du starter og på den samme knappen når du kommer i mål. En liksom-maskin som ikke er troverdig. Barn lager slike maskiner hver dag; men når den er skapt av voksne, tror jeg ikke på denne varianten. Et led-lys i rødt “sender” energi til monsterets hjerte. Er du over 140 cm, passer ikke hinderløypa noe særlig, ei heller er den særlig gøy for drevne “trampoline-barn” anno 2023. Noen ringer henger i taket og frister de vågale, men disse viser seg å være tapet fast – og kun til pynt!

Monsterets bygge-plass kropp, som man ikke forstår om er en del av arkitekturen eller monsteret, innbyr til å klatre på; men dette anbefales ikke og monsteret er nok heller ikke ment til fri-klatring (!) med harde gulver og ikke godt nok festete deler. Slik styres barnas utforskning, og det er ikke tenkt på hva barna kan gjøre utover den malen man har ment de skal forholde seg til. Resultat: Voksne som fotfølger sine små i det som skulle vært en trygg arena der barna leder ann. 

Supermarked med kjærlighetfrukt

Neste rom som monsteret visst nok kan få energi fra, er et åpent rom som skal forestille et kjøpesenter med tomme hyller, noen (heldigvis) fastlimte handlevogner (til frustrasjon for barn som vil trille de rundt), plastkurver og baller som kan sveives inn i monsterets hjerte.

Ballene er ifølge teksten kjærlighetsfrukt. Bjeller kan ringes på, men disse er altfor høyt oppe for en målgruppe på 3-10 år – altså motsatt logikk fra hinderløypa! Handlekurver gjort opp til baskekurver er en gøy tanke, men en nesten umulig oppgave. Å sveive båndet med baller rett inn i monster-hjertet er også en krevende oppgave for en 3-åring. Det føles som en slags cargo-kultur som ikke helt gir mening og med svært sterile og begrensete verktøy for en lek i noe som kunne bugnet. Jeg ser at flere barn leker og samarbeider med ballene og finner sine fortellinger. Men det oppstår aldri en utforskning mellom voksne og barn; de voksne er passive og “gjeter” og passer på barna på samme måte som i Leos lekeland. 

Trening og skjønnhet

Barna kan så ta snarveier inn i neste rom; som egentlig ikke helt har en tydelig funksjon og estetikk annet enn en liten iglo-lignende-boble du kan sitte i og legge et puslespill – og ikke mange barn er her inne.

Du går så videre til omsorgs-energi-rommet – eller Skjønnhetsklinikken, der du kan gre og frisere parykker som er limt på trekonstruksjonen Monsteret. Om signalene er ironisk ment – eller for å please gutte-jenter eller jente-gutter, er usikkert, men det skurrer at trening og skjønnhet er trukket frem som energiskapende og to av fire konsept-rom i dette kjøpesenteret. 

Som takk for omsorgen med negl-designet og friseringen, kommer det små brum fra monsteret med jevne mellomrom. På små stativer kan du nemlig lage negl-design på ferdig opptegnete papir-negler. Kanskje ikke topp-ti-kunstverksted å komme opp med?

Og dermed var du rundt. Det vil si – det hemmelige hovedkvarteret eller bak-lokalet for de såkalte ansatte på kjøpesenteret, må du kanskje lete etter. Du vet ikke helt om du har forvillet deg ut av utstillingen til museets faktiske bakrom – eller om du ennå er i Monsterhjertet: Et rom med skjermer som filmer de andre besøkende i utstillingen. En vegg med postitlapper, som en slags logg på hvordan monsteret har det og hva det har gjort, fyller rommet. Litt Big Brother – hvem overvåker hvem? 

Brandts skriver at Børnenes opgave er nu at gå på opdagelse i shoppingcenterets skæve univers af glitrende neonskilte, farverige tyggegummimaskiner og mærkelige butikker, for at indsamle og skabe alle tænkelige former for god børneenergi, så det store monsterhjerte slår rytmisk og glad.

Alt jeg finner er et par enkle skilt, ingen merkelige butikker og kun en tyggegummimaskin som er til pynt ved skohyllene. Mens tidligere utstillinger har hatt ulike stemninger i rommene og dermed appellert til ulike følelser hos barna, er alle rommene i år like lyse og med samme uttrykk; kun et rødlig lys skiller klatrerommet fra de andre. Estetikken og stemningen jeg hadde håpet på, er fraværende. Etter 30 minutter gikk vi ned i kafeen. 

PS! Vil du selv skape en Sanseutstilling for barn? Det er ny Open Call for med frist i slutten av januar 2024.