Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Teatret som en festning for motstand

KATEGORI

Fagstoff, Scenekunst,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

tirsdag 10. september 2019

Det italienske prosjektet Palchi Aperti / Open Stages går i front for å stimulere scenekunstfeltet til å utvikle kunstneriske svar på det siste årets utbrudd av hat og vold.

↑ Kilden teater- og konserthus. Foto: Olav Breen.

Årets festival i regi av den internasjonale barne-og ungdomsteater-sammenslutningen Assitej i Kristiansand er del to av en slags festivaltrilogi under mottoet «Towards the unknown». Det startet i fjor i Beijing og skal videre til Tokyo neste år. Som jeg skrev i denne rapporten var det ikke uten videre enkelt å finne den umiddelbare sammenhengen mellom mottoet og det fine kunstneriske programmet. Det samme kan sies om det omfattende faglige programmet, bestående av daglige morgenmøter, erfaringsutvekslinger, presentasjoner av prosjekter, workshops, foredrag, rundebordskonferanser og symposier. Her hersket det et mangfold av temaer knyttet direkte og indirekte til hele veven som utgjør det stadig mer omfattende barne-og ungdomsteaterfeltet. Det handlet om hvordan barns minne og sanseapparat fungerer, ny teknologi, teater for autistiske barn, om å bruke teatrale teknikker i undervisningen, lydmaling for barn og mye mer.

I løpet av en tett rekke av forestillinger rakk jeg en snartur innom danske Pernille Welent Sørensens presentasjon av sitt doktorgradsprosjekt, under tittelen Children as audience and co-researchers. Kjernen i det handler om hvordan barn læres til og lærer seg selv til å bli et aktivt, medskapende publikum. Sørensens forskningsobjekt består av en gruppe på 60 barn mellom 6 og 14 år, som hun observerer i deres væren og tilblivelse som publikum. Hun bruker en sosialantropologisk tilnærming ved å være aktivt og synlig tilstede. Spesielt er hun opptatt av de sosiale normene og handlingene som gjør at barn selv opplever seg som gode eller dårlige publikummere, i skoler, gymsaler, teatersaler og andre iscenesatte rom. Hva gjør disse rommene og barnas tilstedeværelse i dem med deres opplevelse av seg selv som publikum? Welent Sørensens forskningsprosjekt skal etter planen avsluttes i løpet av 2020.

SAND og ASSITEJ


SAND-festivalen er en internasjonal festival for scenekunst laget for barn og unge.

Festivalen finner sted i Kristiansand og blir 2.-7. september i år arrangert for 15. gang.

I år er SAND vertskap for ASSITEJ Artistic Gathering.

ASSITEJ er en internasjonal sammenslutning som jobber for å styrke scenekunst for barn og unge.

Fra presentasjonen av den franske forestillingen "Waynak". Foto: Chris Erichsen.

Spansk katalog

Et tema som i seg selv er verdt en hel festival ble denne gangen målbåret av et symposium under tittelen Migration and TYA (TYA = Theatre for young audiences). Symposiet ble til i samarbeid mellom Assitej-organisasjonene i Frankrike, Italia og Spania, tre land som, i motsetning til Norge, fortsatt merker flyktningkatastrofen. Dette kommer også markant til syne i hva som lages av teater for barn og unge. Assitej Spania har for eksempel utgitt en egen katalog med presentasjoner av et tjuetalls forestillinger som gir kunstneriske svar på hvordan flyktningkrisen påvirker det spanske samfunnet.

Symposiet ble innledet med en liten publikumsinvolverende performance hvor deltakerne ble delt i tre; deltakerne i to av lagene ble bundet sammen, en til en, av en snor hvorav én ble trukket og én trakk. Med lukkete øyne la de ut på en «reise» over gulvet/havet over mot veggen hvor den tredje delen av publikum sto og tok imot. Det hele ble avsluttet med opphenging av papplater hvorpå alle hadde beskrevet de følelsene som handlingen lokket fram. Jeg vil tro at denne performative handlingen i utgangspunktet er tiltenkt barn. For meg, og tilsynelatende en del andre, var det litt vanskelig å gå inn i det på prosjektets egne premisser, og en uro, som ellers kjennetegner forsamlinger med lavere gjennomsnittsalder, spredte seg. Men det ble fullført og endte opp i en vakker installasjon mellom de oransje veggene og rekkene av lysrør i taket.

Innlederne fra de tre landene konsentrerte seg for det meste om å presentere konkrete prosjekter. I for eksempel Waynak, presentert av franske Annabelle Sergent fra Compagnie Loba, møtes tenåringene Lili og Naji, hun født i trygghet i Frankrike, han i et krigsherjet land. Fra sine ulike utgangspunkter forsøker de å nærme seg hverandre. Forskjellene mellom dem eksponeres, men også områdene hvor de kjenner seg igjen i hverandre. Slik blir de representanter for noe mye større enn seg selv.

Installasjon fra symposiet "Migration and TYA". Foto: Chris Erichsen.

Hva om teater for barn og unge er det som utgjør selve motgiften mot hatet og blir arenaen som tar for seg spørsmålene for de nye generasjonene som blir avgjørende for verden framover?

En festning for motstand

Den spanske katalogen Migrants presenterer seg selv som en «katalog i prosess» hvor de tjue eksemplene bare representerer begynnelsen og et lite utvalg av de mange prosjektene som er i og på gang i Spania: Fra Salüq, om en ferd over havet, et tverrkunstnerisk prosjekt bestående av «visuell poesi», dans, billedkunst og ny teknologi, til dukketeaterforestillingen De las entrañas, som forteller historien om fluktruten til en bestemor og hennes barnebarn.

Det kraftigste bidraget kom imidlertid fra Italia, hvor man i det siste året har levd med en innenriksminister som stenger havnene, sørger for å kaste folk som redder flyktninger i fengsel og ellers bruker en retorikk som får Sylvi Listhaug til å likne en politisk korrekt førskolelærer. Denne situasjonen skinte igjennom i språket og engasjementet til Barbara Pizzo fra Assitej Italia. Hun står i spissen for prosjektet Palchi Aperti/Open Stages som, i samarbeid med andre organisasjoner og fora innen ulike sektorer i samfunnet, går i front for å stimulere scenekunstfeltet til å utvikle kunstneriske svar på det siste årets «utbrudd av hat og vold som ser ut til å utvide seg og bli sterkere i vårt daglige liv». Palchi Aperti lanserer et ønske om å gjøre teatret til en festning for motstand: «Hva om teater for barn og unge er det som utgjør selve motgiften mot hatet og blir arenaen som tar for seg spørsmålene for de nye generasjonene som blir avgjørende for verden framover?» skriver de.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fra presentasjonen av det italienske prosjektet "Palchi Aperti". Foto: Chris Erichsen.

Manifest

Med utgangspunkt i dette har arbeidsgruppen gått i gang med å gjennomføre en intern undersøkelse for å samle kunnskap om anti-hat-prosjekter av medlemmer av Assitej Italia. De er godt i gang med å utvikle en felles refleksjon rundt temaer knyttet til hat i og for teater for barn og ungdom, og sist men ikke minst har de formulert et manifest (foreløpig kun tilgjengelig som PDF på assitej.it) som de inviterer alle til å lese, dele og signere:

 

Make believe

Fiction is reality. The pretend play: playing to tell and learn about reality.

 

Living that which is seen

Words and bodies in theatre tell me about who is on the stage – both actor and character – and who is in front of it. I experience what I see.

 

Feeling

At theatre emotions come to life. In order for words to live, they need pondering, meetings and time. Feeling, recognising, giving a name to emotions. For growth.

 

Being together

Theatre is experiencing community, sharing an event in one place and in one time. Being us, here and now.    

 

No one excluded

Theatre is inclusive. The variety of media and models stimulates knowledge and curiosity in audiences of different age and culture.

 

Breaking barriers, building bridges

Diversity is not divisive: it is a pretext for crumbling stereotypes, widening boundaries, bridging distances.

 

Listening for meeting

Theatre educates in listening. At theatre, listening conceives empathy, wonder, questions. Listening to learn listening to ourselves and others.

 

Speaking for meeting

Theatrical media are chosen thinking about the audience: they are understandable, engaging, evocative.

 

Acting is transforming

Words and gestures on the stage are powerful. They influence the listener, even more deeply when the audience is still in the process of learning.

 

Going through the conflict

Conflict is necessary to the theatre. Theatre cannot sidestep the conflict: it is seen and crossed over. Going out of theatre transformed.

 

Opening doors

In theatre there are no taboos. The metaphor and the delicacy of the symbolic language to tackle sensitive issues.

 

Shhhhh

Theatre teaches how silence is necessary and significant. Giving it room and listening to all its shades.

 

Annonser

Stikkord:
· · ·