«Utsikt»: Vindusteater for en nedstengt tilværelse

Store snøkrystaller faller stille over uteområdet til barnehagen på Fauske. Inni barnehagen står et titalls ett- og toåringer med hendene presset mot vindusflaten, mens de med halvåpen munn følger trioen som akkurat nå trekker en kjerre med trombone, koffert, veske, eske og tepper gjennom porten.

Det er scenekunstensemblet Katma som kommer, med danserne Karianne Andreassen,   Gerd Kaisa Vorren og Mette Spjelkavik Enoksen. Akkompagnert av musikk og lydkulisser byr de på tjue minutter gjennomført estetikk i garantert smittefri form. For dette er en forestilling med tett kontakt og ingen kontakt på en og samme gang. Mer om detaljene snart.

Utenfor, men inntil

Katma er Katrine Strøms prosjekt. Strøm er regissør, og for mange også kjent som kunstnerisk leder ved Lille HT, barne- og ungdomsavdelingen til Hålogaland Teater i Tromsø.

I 2020 fikk Katma og Strøm Heddaprisen for barneforestillingen Ritsj, og selv om den var annerledes, er det lett å kjenne igjen Strøms sans for svært visuelle tablåer, lekne koreografier og en dramaturgisk utvikling som både er sømløs og kontrastfylt.

I et intervju med avisa iTromsø har Strøm fortalt at barns lek i et nedstengt samfunn inspirerte henne til å lage Utsikt. Barna lekte nemlig med hverandre gjennom vinduer. Den ene inne, den andre ute, og i teaterform skaper vindusflaten en transparent sikring mellom scene og sal. Den gjør det mulig å være helt utenfor, men også helt inntil.

Brokker og gløtt

Hele denne forestillingen er non-verbal. Musikken og lyden hører barna gjennom høyttalere som på forhånd er plassert i rommet de befinner seg i. Danserne har en liten monitor som sikrer at de er synkrone med sitt publikum, og det glir veldig fint. Og selv om det ikke er noen verbale innslag, er det allikevel mange små anekdoter som fortelles.

For Utsikt er mer brokker og gløtt enn én sammenhengende historie. Den framstår som en mangefasettert speiling av hendelser, følelser, møter, hverdag og fest. Uttrykket gir assosiasjoner til måten små barn persiperer verden på: Intens tilstedeværelse i øyeblikket og en evne til å la seg fange av nye og helt andre øyeblikk raskt. Handlingen er fortettet og assosiativ samtidig, enten det dreier seg om glede, skuffelse, å finne sammen, å leke, eller om konflikt.

Og så handler det om å oppdage små verdener og alle mulighetene disse byr på. I en liten plastbøtte på bakken, for eksempel. Der ligger det nemlig et tykt, heklet ullbånd. Det trekker en av danserne langsomt opp, og sammen studerer de det og drar i det før de til sist knyter endene sammen. Og vips, så er det en forstørret trådleke. En sånn som man trer på fingrene og som i samarbeid med andres fingre kan bli til kryss, stjerner eller sommerfuglvinger. Men her er trådleken så stor at sommerfulgvingene passer dansernes kropp. Slik oppstår poetiske og lekne øyeblikk som varer helt til ny ørliten impuls fører oss videre.

Stimulerer sansene

Plutselig er vi under vann, omgitt av blekksprut og fisker laget av ull. Plutselig er vi midt i en tonsatt, liten krangel med fløyter og den allerede omtalte trombonen. Og jammen streifer vi ikke også innom koronaviruset, framstilt som en stor, grå ball med røde dotter. En stikket ball som plutselig popper opp fra en koffert, og forstyrrer, fascinerer og irriterer.

Og apropos strikket ball og fisker av ull: Kostymene og rekvisittene skaper en så vakker og gjennomført visuell opplevelse at det er nesten billedkunst. Det er Ingunn Sønsteby som står ansvarlig, og hun fortjener å løftes fram. Fraværet av tekst stiller nemlig ekstra krav til alt som først og fremst stimulerer sansene, og her er det mye å glede seg over, både hva farger, former og materialvalg angår. Snøen som faller blir en del av dette skjønne, der den fester seg i luer og fletter og virvler rundt danserne.

Trangen til kropp

Jeg så forestillingen fra hushjørnet. Ingen fremmede fikk lov til å komme inn i barnehagen av smittevernhensyn, men fra hushjørnet kunne jeg se både aktørene og det unge publikummet, og det var rett og slett veldig rørende. De konsentrerte, små ansiktene. Hendene som vinker når danserne vinker. Interaksjonen som er der gjennom hele forløpet. Av og til med latter, av og til med måpende spenning.

Og kanskje ble det ekstra rørende fordi dansen og teaterets grunnleggende fysiske form; kropper i bevegelse, tydeliggjør og viser fram det savnet vi alle går og kjenner på for tiden: Trangen til kropp.

Ord får vi mer enn nok av, men det å ta på, være inntil, klemme, plutselig legge hånden på den andres skulder. Eller løfte en liten, frydefull ettåring i en barnehage høyt i været.

Katma viser fram og understreker avstanden dette viruset har skapt mellom oss mennesker, men så overskrider de avstanden samtidig. Det blir varmt og intenst og levende og helt nært. Og det gjør sterkt inntrykk.

Forestillingen skal på turné med Unge Viken Teater i Viken våren 2021. Se en liten videosekvens fra «Utsikt» etter bildet og annonsene.