Vårens debutanter: Hjerte-smerte-dikt, instagramskam og tvilsom dystopi
Vi anmelder Sabina Store-Ashkari, Alexander Kielland Krag og Nina Borge.
↑ Sabina Store-Ashkaris «Ingenting usagt», Alexander Kielland Krags «Dette blir mellom oss» og Nina Borges «Utbryterne» anmeldes av Petra J. Helgesen. Foto: Gyldendal / Cappelen Damm
«Ingenting usagt»: Inderlig instagrampoesi i rosa minnebokstil
Instagrampoesien er visst den nye ungdomssjangeren til Cappelen Damm. I fjor ga de ut Trygve Skaugs dikt Følg med nå! som er nominert til Uprisen, i år gir de oss Sabina Store-Ashkaris Ingenting usagt med tekster fra instagramkontoen med samme navn.
Som representant for ironigenerasjonen kjenner jeg et visst ubehag i møte med inderligheten til den oppvoksende slekt, og Store-Ashkari gir meg rikelig med anledning til å kjenne på denne gammel-dame-reaksjonen. Den unge debutanten har skrevet en samling kjærlighetsdikt med store ord og store følelser, der innpakningen og illustrasjonene til Erika Coucheron Krogstad gir boka en lyserosa minnebokstil som understreker alvoret. Følelser er ikke noe å tulle med.
nå har du altså
flyttet inn
i hjertet mitt
og sammen med deg
bor det masse
kaos og smerte
etter sist noen
var der inne
og jeg vet ikke
om jeg vil
kaste deg ut
eller be deg
føle deg
som hjemme
En lyserosa minnebokstil understreker alvoret. Følelser er ikke noe å tulle med
Ingenting usagt
Dikt
Sabina Store-Ashkari
Illustrasjoner: Erika Coucheron Krogstad
Anbefalt alder: 13-25
Cappelen Damm
Særpreget og konsistent
Sabina Store-Ashkari skriver at «du rotet det sånn til at det ble helt riktig», og på sett og vis er det nettopp det hun gjør i denne diktsamlingen.
Generelt har instagrampoesien dessverre mye til felles med innrammede sitater du kan kjøpe på Nille eller Kremmerhuset. Utsagn av typen «Noen ganger er det de gale valgene som bringer deg til de rette stedene» eller «Hvis livet gir deg sitroner, lag limonade», er så selvsagte at de treffer alle, og dermed egentlig ingen.
På sitt svakeste kan Store-Ashkaris poesi være stereotypisk, med utstrakt bruk av brekkprosa og selvfølgeligheter, men jevnt over er den mer særpreget og konsistent enn de typiske eksemplene i sjangeren. Det er en lovende debut på tross av klisjeer.
men
noen ganger er
hammeren
som knuser deg
og limet som
holder deg sammen
en og samme person
Styrken til Store-Ashkari er at diktsamlingen framstår som en dramaturgisk helhet
Lovende poesidebut
Styrken til Store-Ashkari er at diktsamlingen framstår som en dramaturgisk helhet. Ingenting usagt starter med lykkelig kjærlighet, går over i ulykkelig og ender i håpefull ensomhet.
Jeg-et i diktene hennes oppleves dessuten konsekvent som det samme jeg-et – et lyrisk jeg som møter på følelsesmessige og relasjonelle hinder og som gjenfinner troa på seg selv i samlingens avslutning. Debutanten har som oftest god kontroll på metaforene og kontrastene sine, som når hun lar kjæresten flytte inn i hjertet sitt, eller når hammeren og limet er samme person. Av og til bryter hun opp alvoret og hjerte-smerte-språket med befriende muntlige og uhøytidelige formuleringer. Det er de diktene jeg liker best:
det hender at jeg sover
i den gamle t-skjorten din
ikke fordi jeg savner deg
ikke fordi du fortjener det
ikke fordi jeg lengter tilbake
men fordi
den er
sykt behagelig
Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.
«Dette blir mellom oss»: Poetisk punktroman på papir og skjerm
Alexander Kielland Krags debut går motsatt vei av Store-Ashkaris. Romanen om Felix på 17 år, sosialt usikker og forelsket, er skrevet på papiret først og kommer deretter ut digitalt. Dette blir mellom oss skal publiseres som «Norges første instagramroman» i kapitler gjennom mai og juni.
Teksten er opprinnelig skrevet som en punktroman med korte, poetiske tekster på alt fra en setning til en side, så formatet egner seg godt for den digitale plattformen. Det er likevel uklart hva boka vinner på den doble utgivelsen. Kanskje når forlaget ut til lesere de vanligvis ikke treffer? Etter min mening er det et tap for teksten å opptre på mobilskjermen. De språklig sterke øyeblikksbildene suppleres her av langt mindre proffe bilder og filmsnutter, og mens teksten flyter i en jevn strøm gjennom boka, deles den opp i påtvungne bolker på Instagram Stories.
Etter min mening er det et tap for teksten å opptre på mobilskjermen
Dette blir mellom oss
Roman
Alexander Kielland Krag
Målgruppe: Ungdom
Gyldendal
Historien slippes også som stories på Instagram: @dbmo_2020
Overbevisende
Dette blir mellom oss fanger følelsene og perspektivet til Felix på en overbevisende måte. Krag har et talent for å sette ord på konkrete episoder og situasjoner slik at de framstår både autentiske og overraskende. Spesielt er det en kobling mellom gutters seksualitet og såre følelser, som jeg sjelden har lest så skarpe observasjoner av.
Som for eksempel når Felix runker sæd utover døra på guttedo, og tenker at det er en kjærlighetserklæring som han håper Nicolai skal se. Eller når Felix tenker «at nå er jeg homo utenfor meg selv, nå som Max og Philip vet. Jeg er redd for hva det betyr. At det forplikter meg til noe jeg ikke vet hva er.» «Å være homo utenfor seg selv» er en mer presis, og samtidig original, beskrivelse av «å komme ut av skapet». Vennene har plutselig fått definisjonsmakt over noe Felix opplever som ekstremt privat.
En annen forfatter som behersker den samme formuleringskunsten er Bjørn Sortland. Dette blir mellom oss minner meg om Sortlands ungdomsroman Triks (2007). Grunnen er nok først og fremst tvisten handlingen gjør i begge disse bøkene. Jeg-personene er hodestups forelsket i noen de ikke får, og boka viser seg egentlig å handle om vennskap, og om en helt annen kjærlighetshistorie. Det er subtilt og lekkert uført i begge bøker. I Krags tilfelle blir det også markert språklig.
Dette blir mellom oss framstår som et kjærlighetsbrev fra Felix til Nicolai, med setninger som denne: «Mens jeg tar armhevinger på badet, tenker jeg på hvordan navnet mitt ser ut på telefonen din, at det finnes en plass til meg mellom hendene dine.» På de fem siste sidene skriver Felix fortsatt kjærlighetsbrev, men du har fått et annet navn.
Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.
Spesielt er det en kobling mellom gutters seksualitet og såre følelser, som jeg sjelden har lest så skarpe observasjoner av
«Utbryterne»: Dystopisk spenningsroman, problematisk feminisme
Utbryterne er en oppskriftsmessig spenningsroman der action og et tydelig oppdrag driver handlingen framover.
Vi følger to hovedpersoner, Carla og Noah, gjennom en strabasiøs og dramatisk kamp mot overmakten. De to må reise til fots fra Sandefjord til Oslo for å få sendt en hemmelig formel til et internasjonalt forskningsmiljø slik at et alvorlig luftforurensingsproblem kan løses og verdens befolkning reddes.
Utbryterne
Roman
Nina Borge
Målgruppe: Ungdom
Gyldendal
Som underholdning fungerer Utbryterne godt.
God dramaturgi, effektive perspektiver
Som underholdning fungerer Utbryterne godt. Den har dramaturgien i orden, det er lett å identifisere hvilke karakterer som er onde og gode, og dynamikken mellom de to hovedpersonene gjennomgår kioskromanens stereotypiske trinn. Først liker ikke Carla og Noah hverandre, så redder de hverandre fra livsfare, og så skjønner de til slutt at de har funnet den store kjærligheten. Hvert kapittel slutter med en cliffhanger, og vekslingen mellom de to perspektivene utnyttes effektivt.
Dystopien er i utgangspunktet en samfunnskritisk sjanger som kan leses som kritikk av vår nåværende politikk eller som en advarsel om hva som kan skje. Nina Borge har valgt lokal luftforurensning som hovedproblem, Kina som hovedfiende og manglende likestilling som politisk trussel i 2075. Budskapet om at forurensning er dumt og kan løses med teknologi er i og for seg greit nok. «Kina-krigen» blir aldri utdypet grundig nok i romanen. Men det er feminismen, det gjennomgående styringsprinsippet i framtidssamfunnet, som er det mest problematiske med denne boka.
Feminist-trøbbel
Feministene i Norge anno 2075 er fascistiske mannehatere. De vil helst ikke ha barn på naturlig vis, de utnytter menn seksuelt og til tungt arbeid. Både innenfor elitenes murer og ute i de lovløse gatene er det kvinnene som har makta, og samfunnet som helhet har omfavnet fortellingen om at menn ikke er fullverdige mennesker.
På mange måter minner samfunnet om det den britiske forfatteren Naomi Alderman tegner i Kraften (2018). Også i denne boka får leseren en fortelling om hvordan kvinnene overtar mannens rolle som undertrykkere, mens menn plutselig er de maktesløse ofrene. Forskjellen er at Alderman i sin bok tematiserte hva makt er, og sammenhengen mellom fysisk styrke, status og psykologisk overtak. Borge forklarer eller reflekterer ikke rundt sitt scenario, det bare er. Maktmisbruket og korrupsjonen hun forsøker å forklare, oppleves som en psykologisk forenkling.
Det er utydelig om Borge mener at feminisme fører til krig og forurensing, eller om hun forsøker å si at likestilling er det beste uansett utgangspunkt. Kanskje vil hun bare fortelle at verden er urettferdig og at kjærligheten overvinner alt? I så fall gjør Borge det unødvendig komplisert. Hun trenger verken feminisme, miljøkamp eller Kina for å fortelle et så enkelt budskap.