Å treffe små og store på én gang

Barn møter visuell kunst på flere plattformer og med forskjellig utgangspunkt, og sammen danner disse erfaringene et grunnlag for videre kunstforståelse. Mange barn forholder seg på daglig basis til offentlige kunstverk blant annet i barnehagen og på skole. Kunstverkene kan her fungere som en måte å oppmuntre til videre utforskning av feltet, og ikke minst, til andre tankemønster enn de som barna introduseres for på skolen.

Men hva har en barnehage i Stavanger å fortelle oss om hvordan kunstnere kan tilnærme seg offentlig kunst rettet mot barn?

Bruker kunsten som del av sine daglige aktiviteter

I Gosen barnehage i Stavanger har installasjonsverket Du og jeg og de andre vært på plass i snart et år. Med mosaikk som formspråk og med lyselementer som skal vekke sansene, er det et fokus på den umiddelbare opplevelsen av øyeblikket som preger verket.

Skapt av billedkunstnere Margrethe Aanestad og Elin Melberg på bestilling av Stavanger kommune, har arbeidet blitt installert i et fellesrom for barna og de voksne. Her har Du og jeg og de andre blitt en kjerne for aktiviteter i barnehagen – både fysisk, i det at rommet faktisk befinner seg midt i barnehagen, og fordi verket i seg selv inspirerer til lek, opplevelse og refleksjon.

I barnehagesettingen, som fra før av er preget av nettopp disse aktivitetene, er Du og jeg og de andre åpen nok til at både barn og voksne kan møte verket på hverdagens premisser, i forskjellige aktiviteter, på forskjellige tider på dagen og med forskjellig refleksjonsnivå. Her det ikke snakk om en omfattende installasjon der kunsten eksisterer som en enhet som barna skal «interagere med» i form av å springe gjennom eller klatre over, slik som kan være tilfellet når billedkunst går i møte med de yngste målgruppene. Verket i Gosen barnehage har rom for både individuelle tankerekker, for aktiviteter, og for å komme sammen og stille spørsmål om grunnleggende eksistensielle temaer. Hvilket forhold har vi til naturen? Hvordan kan man danne fellesskap? Hvilken rolle har individet i en gruppe?

På den måten har Melberg og Aanestad lagt til rette for at kunsten skal eksistere sammen med barna, og at barna og de voksne skal kunne la kunsten være del av sine daglige aktiviteter. Dette er nybrottsarbeid når det gjelder visuell kunst for barn.

Mosaikken som metafor for fellesskap

Rommet der Du og jeg og de andre er installert, er i utgangspunktet et typisk kommune-utformet og sobert rom, slik som på de fleste offentlige institusjoner, inkludert barnehager.

Men i stedet for å bryte inn og omforme rommet, har de de to kunstnerne tilpasset verket omgivelsene både i tone og form. Firkantede bilder av reflekterende speilmosaikk og farget mosaikk er spredt ut i rommet. En av de større veggene har fått et veggmaleri av overlappende farger, mens de mindre veggene er malt med fargeflater. Fra taket henger firkantede, gjennomsiktige pleksiglass i en slags løsrevet mosaikkinstallasjon.

Mosaikken forteller oss om flere deler som fungerer sammen – i en postmoderne ånd av eklektiske sammensetninger. Slik er det også en enkel metafor for barn som samles i en gruppe slik de gjør i barnehagen. Men et mer interessant aspekt er hvordan refleksjonen i speilmosaikken og pleksiglasset forteller om et samspill mellom det menneskeskapte og naturen. Bruk av lys som en forlengelse av sollys og natur, åpner verket for funderinger rundt forholdet mellom mennesket og natur, mellom oss selv og verden rundt oss.

Åpner for samtaler og individuell refleksjon

I barnehagesammenhengen blir dette gjerne utgangspunktet for samtaler med barna om nettopp disse ideene, samtaler som kan fungere på flere vanskelighetsnivåer. Noen kan ha nok med å bare oppleve farge- og materialsammensetningen, og hvordan rommet skiller seg fra andre rom i barnehagen. Andre kan fornemme samspillet mellom det konstruerte og natur-aspektet i verket.

Men Du og jeg og de andre fungerer også på individplan for både voksne og barn. Det abstrakte formuttrykket gir muligheter for å trekke linjer og finne sin egen mening. Som aktivitet er det tett knyttet til livet i barnehagen for øvrig – å finne på historier og fantasere frem mening utgjør en viktig del av leken for små barn. Å stimulere til det med samtidskunsten som bakgrunn, er en elegant måte å gjøre kunst til en naturlig del av hverdagen for de små. Denne tilnærmingen kan også inspirere de voksne. Når vi blir gitt anledning til å delta og danne vår egen mening om hva vi har opplevd, blir det også lettere ta vare på øyeblikket som møtet med kunstverket skaper. 

Lar barna videreutvikle verket

På Gosen er kanskje det mest påfallende hvordan barnehagen selv har grepet inn i verket og fortsatt arbeidet. Speilmosaikken har inspirert barna – eller de voksne – til å henge opp en discokule midt i rommet. De har også satt opp en utklippet papir-UFO i en lignende blåfarge som veggen. En drømmefanger som muligens dobler som et edderkoppnett, henger fra en bjelke.

Det er tydelig at dette rommet er viktig for både barna og de voksne, og at kunstnerne har lykkes i å inspirere til forskjellige tankemønstre og sanselige erfaringer – fra utenomjordisk liv til hvordan skapninger i naturen lager sine hjem. Ikke minst virker det som om både barna og de voksne har et ønske om å være del av det som Aanestad og Melberg her har startet.

Rommet, som ligger omtrent midt i barnehagen, brukes til både mindre grupper og til fellessamlingen for de over 50 barna og ansatte i barnehagen. Torsdager er det stillestund, der lyset dempes, to små lyskastere rettes mot speilmosaikken og pleksiglasset i taket, og man skal ha et øyeblikk der man slapper av, reflekterer og forsøker seg på litt «mindfulness», som bestyreren i barnehagen forteller. På fredag er det derimot fredagsdisco og man kan med enkelhet se hvordan installasjonen også møter dette behovet.

Men Du og jeg og de andre står samtidig støtt som et selvstendig verk, der det å oppleve og tenke over de forskjellige aspektene som verket åpner for, er nok.

Et rom for å være sammen

Melberg og Aanestad driver sammen det kunstnerstyrte rommet Prosjektrom Normanns og LLC Elefant, et studiorom, i Stavanger. Det synes at de er vante samarbeidspartnere, for i Du og jeg og de andre er begge kunstneres stemmer tilstede, uten å overdøve hverandre.

I en installasjon fra 2016 på Sølvberget i Stavanger gikk Melberg dypere inn i mosaikken som materiale, der hun i verket Nothing behind me, everything ahead of me (2016) samlet 400 000 mosaikkfliser. Aanestad på sin side løser opp stramme linjer og geometriske former i det som virker å være en interesse for brytningen av det rasjonelle med det spontane, og slik hun selv skriver i sin kunstnerpresentasjon, friksjonen mellom naturen og mennesket. Begge kunstnere interesserer seg for det umiddelbare og ivaretagelsen av det som ikke kommer tilbake.

Derfor er det kanskje ikke så overraskende at opplevelse også er i fokus i Gosen barnehage. Du og jeg og de andre er et rom der man skal oppleve sammen, men der man også skal fundere og ta vare på øyeblikket man har hatt sammen.

Plass til både kunstnerne, individet og kollektivet

Du og jeg og de andre forteller om hvordan vi kan samles rundt et kunstverk og ha det som et utgangspunkt for å skape erfaringer sammen. Som et offentlig kunstverk i en barnehage fungerer det eksemplarisk på flere nivåer: For de yngste som har tilgang til den sanselige erfaringer, for de litt eldre barna som kan fundere over spørsmålene som følger i kjølvannet av installasjonen og for de voksne som kan skape egne tankegods sammen med barna.

I Gosen barnehage har barna blitt inspirert, men Aanestad og Melberg har også laget et verk som bør inspirere flere som jobber med kunst mot barn og unge. Her er det plass til kunstnerne, til individet og til kollektivet.